Fargesymbolikk, bruk av bestemte farger for å uttrykke stemning eller sinnstilstand. Fargesymbolikk er avhengig av skiftende faktorer og varierer derfor fra folk til folk og fra tid til tid.

Hvitt oppfattes nå som kyskhetens og renhetens farge, men ble av romerne i oldtiden brukt for å uttrykke sorg, slik kineserne ennå benytter den. Rødt er nå gledens farge, men er også blodets, ildens, kjærlighetens og revolusjonens, og ble i oldtiden brukt ved martyrfestene. Fiolett er verdighetens farge, men hos katolikkene også sorgens. Svart er den sterke sorgs farge og benyttes av katolikkene på langfredag. Purpur er den kongelige farge, mens blått ofte brukes som symbol på himmelen og dermed på uendeligheten, likesom fargen mer spesielt står i forbindelse med Jomfru Maria og kan være uttrykk for sorg, slik som brunt. Gult er falskhetens farge, men i Øst-Asia er den troskapens. Grønt er håpets symbol, men betyr også ulykke. Gull representerer den store prakt og ble i oldtiden brukt på gudestatuer, i tidlig kristent og bysantinsk maleri til bakgrunn som symbol på himmelen, og senere til helgenenes glorier.

I overensstemmelse med vanlig fargesymbolikk fremstilles gjerne Maria og Kristus med blå kappe og rødt gevant, evangelisten Johannes omvendt, Peter i hvitt og blått, Paulus i grønt og rødt, Judas i gult. I eldre tiders diktning kan man motevis finne detaljerte symbolske «fargespråk», med utførlige forskrifter. Den katolske kirkes fargeliturgi er likeledes nøye fastlagt, hvitt til jul, påske, Kristi himmelfartsdag og konfirmasjon, svart til langfredag, rødt til pinse, grønt til trettende dag jul og trefoldighet, mens fiolett er fastedagens farge.

Også i folketroen spiller fargesymbolikk en stor rolle. Trafikkonvensjonene har på 1900-tallet bidratt til å forme fargenes symbolske anvendelse, rødt for fare, grønt for klar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.