Pinse, kristen høytid, første pinsedag feires den sjuende søndag etter første påskedag, andre pinsedag feires første mandag etter første pinsedag. Pinse er Kirkens tredje store fest (se høytidsdager).
I Det gamle testamente er pinse en takkefest for kornhøsten (3 Mos 23,15–21, 5 Mos 16,9–12), senere også knyttet til minnet om mottakelsen av Lovens tavler på Sinai-fjellet femti dager etter utgangen av Egypt. I kirken har pinsen vært feiret siden først på 200-tallet til minne om Den hellige ånds komme og kirkens grunnleggelse, først som en enkelt søndag, som dannet avslutningen på den femti dager lange festtiden etter påske, fra 1000-tallet som flere pinsedager.
I Apostlenes gjerninger kapittel 2 skildres Åndens komme som et under. Det fortelles at apostlene ble fylt av Den hellige ånd, og at «de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne» (Apg 2,4). Folk fra mange forskjellige land som oppholdt seg i Jerusalem, hørte apostlene snakke på deres hjemlands språk. Dette er en allusjon til fortellingen i Det gamle testamente om Babels tårn (1 Mos 11).
Av kristne trossamfunn legger særlig pinsebevegelsen vekt på tungetale.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.