pinse

Fortellingen om pinsen står i Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet. Der fortelles det at apostlene var samlet den femtiende dagen etter påske. Plutselig kom lyden av en kraftig vind, og det falt tunger av ild over dem, noe som førte til at «de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne» (kapittel 2, vers 4). Folk fra mange forskjellige land som oppholdt seg i Jerusalem, hørte apostlene snakke på deres eget språk. Dette fenomenet kalles tungetale.

Allerede i tidlig kristendom ble det vanlig å knytte fortellingen om pinsen til fortellingen om Babels tårn i Det gamle testamentet, der Gud straffet folket ved å forvirre dem så de ikke forsto hverandres tale. På pinsedag er det det motsatte som skjer: Folk begynner å forstå hverandre igjen, selv om de ikke har samme morsmål. Tungetale praktiseres i liten grad i mange kirkesamfunn. Det er først og fremst pinsevenner og andre karismatiske kristne som vektlegger dette. Likevel blir pinsen ofte tolket som en høytid som har med språk og forståelse å gjøre. Den hellige ånd oppfattes av kristne som den delen av treenigheten som på en spesiell måte levendegjør det kristne budskapet. Like viktig er pinsen for kristne fordi Den hellige ånd fra da av er noe som blir gitt til alle. Fram til pinsedag er Den hellige ånd noe som gis til utvalgte personer. I kristendommen lærer en at etter pinsedag er Den hellige ånd noe som blir gitt til alle som blir døpt.

I kirken har pinsen vært feiret siden tidlig på 200-tallet. Den første tiden var feiringen av pinse lagt til en søndag, for å markere avslutningen på den femti dager lange festtiden etter påske. Fra 1000-tallet begynte man å feire pinse over flere dager.

I Det gamle testamentet er pinse en takkefest for kornhøsten (tredje Mosebok kapittel 23, vers 15–21 og femte Mosebok kapittel 16, vers 9–12). Senere ble pinse også knyttet til minnet om mottakelsen av Moseloven på Sinaifjellet femti dager etter utgangen av Egypt.

• kirkeår
• kristne symboler
• høytidsdager
• Jesus