I fargepsykologien behandles fargens psykologiske kvaliteter, til forskjell fra dens kvaliteter som objektivt naturfenomen. Grensen mellom disse sidene ved fargens uttrykk er ikke skarp.

Fargens dobbeltrolle som gjenstands- og opplevelseskvalitet har fulgt fargen fra de første begrepsmessige bestemmelser av farge. Også grensen mellom fargepsykologi og fargesymbolikk er flytende. I middelaldermaleriet hadde fargene en dobbel oppgave, nemlig å gjengi personens utseende så vel som personens indre kvaliteter. Etter som utviklingen gikk fra et mer inderlig uttrykk mot en beherskelse og poengtering av det ytre aspekt ved billeduttrykket, ble fargens dobbelte oppgave i bildet bare tydeligere. Man finner for eksempel en spenning mellom billedfarge og glansfarge i claire-obscuremaleriet. Den første plastiserer formen, den andre er personlighetens faste kjennetegn. Denne utviklingen av fargeuttrykket blir sjelden eller aldri uttalt, men en typisk skaper av et fordypet billeduttrykk i denne retning er blant andre Michelangelo Merisi da Caravaggio (1573–1610).

På 1800-tallet ble man seg mer bevisst fargens psykologiske aspekter. Man var opptatt av individets fargevalg som uttrykk for et individuelt temperament. Det første forsøk på systematiske og fullstendige fargepsykologiske undersøkelser finner man i Goethes studie over fargenes estetisk-emosjonelle virkning, som inneholder tallrike både inntrengende og underholdende observasjoner. Dels går de på fargens inderlige karakter, som når han karakteriserer blått som et «ansporende intet» og lilla som «livlig uten munterhet». Dels går de på språklige vendinger, hvor han blant annet merker seg det franske uttrykket «méchant en cramoisi» («like ondskapsfullt som mørkerødt»). Han studerer nasjonale og personlige fargepreferanser og så videre. Goethe la også vekt på å tilpasse oppholdsrommets fargestemning til den virksomhet som skulle foregå der. I Goethes hjem var for eksempel arbeidsrommet og de rommene som var avsatt til daglig bruk, dempet grønne; selskapsrommene hadde klingende farger, og festspisesalen gule vegger.

Derimot var Goethe tilbakeholden med hensyn på å tildele fargene faste symbolske verdier.

I Skandinavia ble Goethes ideer om fargenes psykologiske virkning grepet fatt i og diskutert av den danske fysikeren Hans Christian Ørsted (1777–1851).

På begynnelsen av 1900-tallet var fargens psykologiske karakter og virkning gjenstand for betydelig interesse fra malernes side. En av dem som har etterlatt seg inntrengende og systematiske studier på dette området, er russiske Vasilij Kandinskij (1866–1944). Han har nedtegnet sine betraktninger i en del essays, som rimeligvis vil bli stående som noe av det ypperste som ble skapt av fargepsykologi på 1900-tallet. Et av disse essayene handler om hvordan fargeopplevelsen er knyttet til alle andre sanseopplevelser, og her blir fargene beskrevet med ord som «stikkende», «silkeaktig» og «likegyldig», og de knyttes an til opplevelser av blant annet sorg, ro og musikalske toner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg