Sosial kapital brukes i samfunnsforskningen som en betegnelse på det sivile samfunnets evne til å utvikle tillitsfulle relasjoner mellom borgerne – og dermed styrke fellesskapets evne til å løse kollektive problemer og utfordringer. Dette er den mest brukte definisjonen av sosial kapital, som særlig er knyttet til den amerikanske statsviteren Robert D. Putnams arbeider. 

Det finnes flere definisjoner av sosial kapital innenfor samfunnsvitenskapene. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har for eksempel utviklet en alternativ forståelse av sosial kapital, knyttet til analyser av sosiale klasser

Den forskningsmessige mest brukte utformingen av begrepet sosial kapital finner man i statsvitenskapelig forskning. Det sentrale spørsmålet i denne forskningen om sosial kapital har vært hvorvidt forekomsten av varierende nivåer av sosial kapital har noen betydning for den demokratiske deltakelsen i styringen av samfunnet, og hvorvidt dette også bidrar til å styrke det politiske systemets handlingsevne.

Sosiologen James Coleman bidro i boken Foundations of Social Theory fra 1990 til en forståelse av sosial kapital som et kollektivt fenomen som alle samfunnsborgere kunne nyte godt av, og der samfunnets mengde av sosial kapital ikke ble redusert gjennom forbruk eller utnyttelse av denne.

Den empiriske forskningen om sosial kapital kom for alvor i gang gjennom Robert D. Putnams og hans kollegaers studie av politisk virksomhet og politikkutforming i italienske regioner – publisert i boken Making Democracy Work fra 1993. Resultatene fra denne analysen viste at forekomst av og nivå eller omfang på den sosiale kapital innenfor de enkelte regioner hadde en klar positiv effekt på det lokale demokratiets virkemåte og handlingsevne. Dette kom til uttrykk gjennom bedre politisk stabilitet i de regionale politiske styringsorganene, mer effektive budsjettprosesser og budsjettvedtak og gjennom igangsetting av ulike reformtiltak og bedre iverksetting av tiltak innenfor helse og sosial omsorg, boligpolitikk og næringspolitikk. Putnams hovedkonklusjon var at jo sterkere den sosiale kapitalen i et lokalsamfunn var, jo bedre fungerte det lokale demokratiet både gjennom politisk deltakelse blant borgerne og gjennom bedre og mer effektiv tjenesteyting.

Dersom man sammenligner med andre former for kapital – som økonomisk, fysisk og human kapital – er sosial kapital en kollektiv egenskap ved samfunnet, og kan ikke direkte kontrolleres eller utnyttes av enkeltindivider slik tilfellet er for økonomisk, fysisk og human kapital. Sosial kapital har ingen identifiserbare «eiere», men er en egenskap ved relasjonene mellom borgerne i samfunnet.

I målingen av et samfunns sosiale kapital er det i hovedsak Putnams definisjon som legges til grunn, en definisjon der vekten legges på «tillit, normer og nettverk som kan forbedre et samfunns effektivitet gjennom å gjøre det lettere å få i stand koordinerte handlinger». I kartleggingen av sosial kapital i et samfunn er det generell tillit til andre mennesker eller ens medborgere som registreres og måles, der et samfunns «mengde» av sosial kapital er bestemt ut fra andel av borgerne som sier de har stor grad av tillit til andre mennesker. Slike målinger har blant annet vist at de nordiske landene skårer meget høyt – over 60 prosent – på generell tillit til andre mennesker, og de har dermed et høyt nivå på samfunnets sosiale kapital.

I forskningen om sosial kapital er det trukket et skille mellom to hovedformer for sosial kapital. På den ene side kan sosial kapital binde individene til en bestemt gruppe i samfunnet, der den gjensidige tilliten mellom individene innen gruppen er meget høy, mens det nærmest er fravær av tillit til individer som ikke er en del av gruppen. Dette kan gjelde religiøse grupper eller supporterklubber for fotballag – eller det kan gjelde forholdsvis isolerte lokalsamfunn. På den annen side kan sosial kapital ha form av en brobygging mellom borgere fra ulike sosiale og kulturelle miljøer, en brobygging som bidrar til at man utvikler tillitsfulle relasjoner til mennesker man i utgangspunktet ikke har hatt kjennskap til. Det er først og fremst denne formen for brobyggende sosial kapital som ut fra teorien utgjør en forutsetning for en sterk og varig sosial integrering i et moderne storskalasamfunn.

En alternativ forståelse av sosial kapital er utviklet av den franske sosiologen Pierre Bourdieu , der sosial kapital utgjør en dimensjon - sammen med kulturell kapital og økonomisk kapital - i differensieringen av sosiale klasser, og der den sosiale kapitalen kan konverteres til kulturell eller økonomisk kapital av enkeltindivider. Hos Bourdieu er sosial kapital fordelt på mange sosiale nettverk, og der verdien av denne kan variere betydelig mellom nettverkene. Innenfor Bourdieus teoretiske rammeverk kan enkeltindivider i noen grad kontrollere fordelingen av sosial kapital - slik tilfellet er for økonomisk kapital.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.