aztek

Mexicodalen ble etter istiden et av de første stedene der mennesker bygde komplekse samfunn. Dalen utgjøres av et innlandsbasseng på 7300 kvadratkilometer som ligger 2300 meter over havet, omringet av tre fjellkjeder og med en rekke sjøer og fruktbare våtmarker i bunnen. Her finnes 7000 år gamle spor etter jordbruk basert på mais. Rester etter faste bosetninger og tempelplattformer er datert til rundt 2000 år fvt.

I det første årtusenet i vår tid reiste det seg flere store sivilisasjoner her. Teotihuacán (400 fvt.–800) og Tula (900–1168), sentrum i tolteker-sivilisasjonen, er de største og mest kjente byene. Etter Tulas fall lå dalen åpen for invasjoner av nomadiske jegere og sankere fra de tørre områdene (la chichimeca, «barbarland») i nord. Aztekerne var et slikt folk. De begynte sin karriere i Mexicodalen som leiesoldater for bystaten Azcapotzalco ved vestbredden av sjøen. I 1325 grunnla de sin egen bystat ute på noen holmer. På en klippe satt deres stammegud Huitzilopochtli, i form av en ørn med en slange i klørne, og ventet på dem. Denne åpenbaringen er i dag Mexicos riksvåpen.

I løpet av de neste 200 årene bygde aztekerne sitt hegemoni gjennom dynastiske allianser og krig. To av bystatene ved sjøen, Texcoco og Tlacopán, ble faste allierte og i navnet likestilt med Tenochtitlán. Aztekernes domene ble kjent som «trippelalliansen».

Bystaten, altépetl, var den politiske grunnenheten i Mesoamerika. Den besto av 10–20 calpulli, det vil si en gruppe hushold som europeerne oppfattet som en «stamme», mens altépetl ble oppfattet som en etnisk gruppe. Grunnbetydningen av calpulli er imidlertid ‘de som bor sammen’. Båndene mellom husholdene består i naboskap og religiøse ritualer like mye som slektskap. Calpullien kunne tilsvare en jordbrukslandsby, men også en bosetning av fiskere eller håndverkere. Den var åpen for å adoptere folk utenfra og den kunne underordne seg andre calpullier. Som medlemmer i en altépetl delte calpulliene et tempel hvor det ble ofret til bystatens skytsguder, foruten sola, regnet, vinden og maktene som opprettholder universet.

Innen bystaten gikk det skarpe skiller mellom adelige (pipiltin, ‘folk med avstamning’ og allmue (macehualtin, ‘jordens hender’). Ledelsen av bystaten og driften av templene var adelens oppgaver. Bystaten ble styrt av en tlatoani (‘den som fører ordet’) som ble valgt for livstid blant de mest prestisjerike adelige slektslinjene, eventuelt kun fra én av dem. I Tenochtitlán rådet den sistnevnte tradisjonen. I Tlaxcala, Tenochtitláns fremste rival, rådet den førstnevnte, slik at de spanske erobrerne oppfattet den første som republikk og aztekernes domene som et kongerike. Politikk i Mesoamerika handlet i stor grad om rivalisering mellom slike bystater.

I dette spillet lyktes aztekerkongen Itzcóatl (1427–1440) og hans nevø og rådgiver Tlacaélel (1397–1475) å vinne et permanent overtak gjennom en rekke militære seiere, samt å etablere en praksis der tapende bystater kunne bevare et indre selvstyre mot å betale skatt og krigsfanger til Tenochtitlán. Itzcóatl giftet seg med en slavekvinne, frigjorde seg fra Azcapotzalco og grunnla et nytt herskerhus med røtter i krigskunst så vel som i jordbruk og håndverk. Som sine forgjengere Teotihuacán og Tula hvilte Tenochtitláns makt på kontroll med handelen mellom Mexicos bystater, samt urbanisering med en storby i sentrum.

Aztekersamfunnet var en krigerstat. Alle nyfødte guttebarn ble tatt imot med krigsrop, løftet opp mot solen og viet til «blomsterdøden» på slagmarken. For jentene var den mulige blomsterdøden å føde. Jentene mottok miniatyrer av en selevev og kokeredskap, guttene fikk miniatyrvåpen og en leppeplugg. Calpullien samlet seg til fest rundt den nyfødte og alle fikk smake et beger pulque, kaktusmjød. Kort etter ble spedbarna rispet opp på mage, bryst og armer for å ofre blod til sola. Ved fem års alder begynte barna å tilbringe tid på skolen (tenochcalli for allmuen, calmécac for adelen). Her lærte de høvisk framferd, krigskunst og de ferdigheter og varer som calpullien leverte til storsamfunnet. Etikette var svært viktig og kleskodene («overflodsordinanser») svært strenge.

For gutter handlet oppveksten først og fremst om å forberede seg til krig, det vil si ta personlige fanger på slagmarken og bringe dem hjem til tempelet for ofring. Dette var den eneste mulige veien opp for allmuen. Kvinner ble ikke krigere, men jordmødre. Ved siden av husholdningen var markedene deres fremste domene. Adelige kunne også bli prester, spesialister på nettopp ofring, samt på tidens gang og tilhørende varsler, ved hjelp av de to mesoamerikanske kalenderne, den som fulgte solen og den som fulgte den såkalte tellingen av dagene (tonalpohualli, tilsvarende mayaenes tzolkin), på 260 dager. Ved å kombinere dem, lese dem som historie- og spådomsbøker samt å tyde folks drømmer, utgjorde prestene og de skriftlærde samfunnets intellektuelle sjikt.

Den aztekiske statsledelsen besto av en rekke forskjellige råd med representanter fra adelige slekter og spesialister på forskjellige felt som bokføring, landmåling, arkitektur og redskapstilvirkning, ofte samlet i hver sine calpullier. I Tenochtitlán ble huey tlatoani, «øverste ordfører», valgt fra et øverste råd som besto av fire representanter fra de fremste slektslinjene. Samtidig valgte rådet en cihuacoatl («slangetvilling», etter guden av samme navn) fra samme familie som kongens fremste rådgiver. Mens kongen først og fremst var ansvarlig for statens relasjoner utad, altså krig, styrte rådgiveren innad. Titlene på adelsmennene som presiderte rådene forteller om plass i et hushold, foruten i panteonet, men også om et byråkrati med elementer av profesjonalisering og sentralisering.

Da Itzcóatl besteg tronen og innledet erobringen av bystater utenfor selve Mexicodalen, brant de også bøkene til statene de erobret. Aztekernes versjon av historien ble enerådende. Senere gjorde spanjolene det samme med de aztekiske opptegnelsene.

Ved siden av herskerne Itzcóatl og Moctezuma 2. (1502–1520), var rådgiver Tlacaélel og Texcocos konge Nezahualcoyotl (1431–1472) blant de fremste byggerne av trippelalliansen. Tlacaélel tjente under fire konger fra 1420 til 1487 og var oldefaren til Moctezuma 2. Han skal ha gitt skytsguden Huitzilopochtli status på linje med regnguden Tlaloc, trappet opp ofringen av mennesker etter tørke og hungersnød på 1450-tallet og stått ansvarlig for innvielsen av Det store tempelet i 1484. Sammen med Nezahualcoyotl fikk han anlagt et dike som skilte ut de saltere delene av sjøen mot nord, og åpnet for stor utbygging av chinampaer i sør samt akvedukter fra fastlandet som sikret vannforsyningen.

Texcoco var juniorpartner i trippelalliansen, men også en eldre og mer sofistikert by enn Tenochtitlán. Her lå de fineste verkstedene for smykker og insignier av fuglefjær, samt Mexicodalens største boksamlinger. Nezahualcoyotl var selv en betydelig dikter i en kultur som satte retorikk og diktekunst svært høyt. Texcocos rettsvesen regnes som dalens mest avanserte i det lovene la vekt på å formulere universelle regler og systematisere tidligere dommer. Rettsvesenet var et av adelens domener. Det fantes egne domstoler for forskjellige virksomheter, ikke minst markedene, samt appelldomstoler og en høyesterett.

Enhetlige systemer for mål og vekt og verdifastsettelse på markedene gjorde det mulig å regulere handel og jordbruksproduksjon sentralt. Kakaobønner tjente som myntenhet. Et bomullsstykke tilsvarte 40 kakaobønner og var standardenhet i skatteinnkreving. Alle skatter som undertvungne byer måtte betale ble utførlig nedtegnet. Aztekernes skrift omfattet ikke et komplett stavelsesalfabet slik mayaene hadde, men besto av piktogrammer med tillegg av fonetiske tegn malt på pergament eller en type papir av bark.

Med 24 calpullier fordelt på fire kvarterer og en oppmurt plattform på 800 x 400 meter i sentrum speilte Tenochtitlán kosmos med sine fire himmelretninger og en sentralakse som peker opp til himmelen og ned til underverdenen. Midt på plattformen kneiste den 45 meter høye pyramiden ettertiden kjenner som «Det store tempelet». På toppen lå to templer viet til Huitzilopochtli og Tlaloc. Nedenfor lå Quetzalcóatls og Tezcatlipocas templer og 40 andre bygninger viet til forskjellige religiøse og politiske funksjoner som til sammen utgjorde rikets administrasjon, deriblant de fremste familienes kvarterer og rikets arkiver.

Noe for seg selv sto «fjernhandelsstanden», pochteca, calpullier av kjøpmenn som sørget for import til Mexicodalen av eksotiske varer som bomull, fuglefjær og kakaobønner fra lavlandene langs Mexicos to kyster og mayalandene i sør. I bytte kunne aztekiske kjøpmenn levere de fineste steinredskaper, smykker og leirgods fra storbyens spesialist-calpullier. Pochtecaene fungerte også som kongens informanter og spioner i andre byer.

Tenochtitláns beliggenhet ute i sjøen ga også tilgang til rike ressurser som fisk, skalldyr, fugler og alger foruten chinampa-jordbruket med opptil sju årlige avlinger. Tre brede tilførselsveier og en dobbel akvedukt over til fastlandet sikret byens vannbehov.

Som sine mesoamerikanske slektninger oppfattet aztekerne verden som et omskiftelig sted. Jordskjelv og vulkanutbrudd er hyppige. Mexicodalen er et område hvor avlingen slår feil hvert femte år, når regnet uteblir eller haglbyger ødelegger maisen. Flerårige tørkeperioder medfører lett hungersnød. Tenochtitláns broer, diker og kanaler handlet om å hjelpe verden over alle skiftningene. Det gjorde også offerhandlingene. For aztekerne lå det guddommelige, teotl, i alt som beveger verden. Spanjolene oversatte teotl med gud, helgen eller demon etter kristendommens behov. Nåtidens historikere ligner aztekernes guddommer med en slags regenerative prinsipper som driver alle verdens fenomener, inkludert mennesker, dyr og natur, i evige sykler av liv og død. Det livgivende regnet blir født som tåke i huler på fjelltopper og regnguden Tlaloc kommer til syne i utallige varianter, i samsvar med årstid og himmelretning. Tilsvarende hadde verdens forskjellige folk sin opprinnelse i huler som ble hellige steder. Ordet og skrifttegnet for bystat, altépetl, er en kombinasjon av termene for fjell og vann.

Det guddommelige i regnet og solas lys og varme trengte kontinuerlig næring, ellers ville det hele stoppe opp. Maisplantens livssyklus er en tydelig illustrasjon. Verdens fortsatte gang var dermed også avhengig av menneskenes ofre, ikke minst deres blod, som på náhuatl heter «kostelig vann». Ordet for offer er nextlaoalli, som betyr å tilbakebetale gjeld. Legenden om de fem soler, den aztekiske varianten av den mesoamerikanske fortellingen om sykliske skapelser (se maya), forteller hvordan skapergudene samlet seg i mørket etter at den fjerde verden var gått under for å ta imot og hjelpe den neste solen til å fødes. Da dagen rant og solen ikke maktet å klatre oppover himmelhvelvingen, måtte gudene selv kaste seg i offerilden for å gi den kraft.

Aztekerne visste at også deres verden ville gå under om menneskene ikke betalte sin gjeld. Det ville skje i et år da de to kalenderne sluttet og begynte på samme dag. Dette ritualet, kalt «bindingen av årene» skjedde hvert 52. år. Da ble alle ildsteder i Tenochtitlán slokket. I øyeblikket da sjustjernen (pleiadene) passerte zenith ble en ny ild tent på toppen av det store tempelet, inne i brysthulen på krigsfangen som ble ofret for anledningen.

Det er identifisert 60 forskjellige gudenavn i aztekiske skrifter og krønikene som spanjolene skrev om dem i tiårene som fulgte erobringen. Disse 60 teotl er ikke unike personligheter, men varianter av krefter, med navn etter en plass i naturen eller posisjon i en livssyklus. De kunne skifte kjønn og ham og var ofte varianter av hverandre.

Menneskeofring var en del av aztekernes kult. Menneskene som ble ofret var ofte personifiseringer av gudene (teixiptla), kledd opp og malt som en av dem. De nøt godt av samfunnets respekt og ærefrykt i tiden før ofringen, men offeret ble gjerne torturert og drept i en type gladiatorkamp eller flådd, slik man kan tenke seg at jorden skjæres og vendes for at frø skal spire. Krigføringen handlet i stor grad om å skaffe blod til ritualene som sikret årstidenes gang og befestet herskernes makt. I tillegg til krigstogene arrangerte aztekerne såkalte «blomsterkriger» med nabobyene for å skaffe fanger. Ofringen skjedde på toppen av templene, slik at alle kunne følge med. Likene ble kastet ned tempeltrappene, lemmene skåret av og fordelt til husstandene i calpullien i en slags rituell kannibalisme. Hodet ble satt på stake i et stativ (tzompantli) ved foten av tempelet. Sannsynligvis ble det hvert år ofret flere tusen mennesker i Tenochtitlán.

For aztekerne var hovedguddommene skytsguden Huitzilopochtli som betyr «kolibrien i sør», og viser til paradiset hvor kolibrier flyr over grønne enger, og hvor de som faller i krig og som møter døden på offersteinen kommer. Dernest kom regnguden Tlaloc, så Quetzalcóatl, guden for håndverk og kunnskap, foruten Tezcatlipoca, spådomsguden, kjent som «herren av her og nå». Tezcatlipoca betyr «det rykende speilet» og viser til hva innvidde kan skimte i røyken fra et offerbål. Med røtter i sjamanisme, var skjebneguden også herskernes gud.

Året 1519 var et år da verdens undergang ifølge aztekernes verdensforståelse kunne inntreffe. Moctezuma 2. tente den nye ilden og ledet verden inn i en ny kalenderrunde. Senere samme år startet den spanske erobringen av aztekerriket. En spansk militær styrke på 630 mann, ledet av Hernán Cortés, gikk i land like ved byen Cempoala på golfkysten. Moctezuma fikk god informasjon om alt som skjedde. Cempoalas tlatoani var aztekerkongens motvillige vasall, og hans krigere ble med Cortés på felttoget mot Tenochtitlán. Moctezuma forsøkte å innlede en gaverelasjon med de ukjente og sendte kostelige gaver og inviterte dem til Tenochtitlán. Cortés takket ja.

På sin ferd opp mot høysletten rekognoserte den spanske kommandanten terrenget og bygde allianser med aztekernes rivaler, først og fremst Tlaxcala. De spanske inntrengerne var mektig imponert over byen ute i sjøen. Men, like sikre på seg selv og sin religion som de aztekiske fyrstene i sin verden, åpnet ikke spanjolene for å inngå forhandlinger. Slik som Moctezuma forsøkte å ta spanjolene til fange i et bakhold da de passerte byen Cholula, tok Cortés Moctezuma til fange i hans eget palass. Da valgte aztekerne en ny konge og drev spanjolene ut av byen. Med hjelp fra sine allierte i Tlaxcala, Cholula, Cempoala og en rekke andre byer, innledet spanjolene en beleiring som endte med en fullstendig rasering av byen. Den ble gjenoppbygd som hovedstad i Visekongedømmet Ny-Spania med en katolsk katedral som sentrum.

• Mexico
• Mexicos historie
• Mexicos befolkning

• Carrasco, Pedro (1999): The Tenochca Empire of Ancient Mexico: The Triple Alliance of Tenochtitlan, Tetzcoco and Tlacopan. University of Oklahoma Press, Norman.
• Clendinnen, Inga (1991): Aztecs: An Interpretation. Cambridge University Press.
• Nichols, Deborah L. og Rodríguez-Alegría, Enrique (2017): The Oxford Handbook of The Aztecs. Oxford University Press.