Machu Picchu

Machu Picchu ligger i 2430 meters høyde, omgitt av topper på over 5000 meter i en nasjonalpark der hvor høylandet i Andesfjellene brått faller ned i regnskogen i Amazonas. Landskapet er preget av dype elvedaler og spisse fjellkammer. Også klimatisk er dette en overgangssone. Nedbøren øker raskt jo lenger øst man kommer. Årlig middeltemperatur i Machu Picchu er 13 °C og gjennomsnittlig årsnedbør er 1800 millimeter. Resultatet er en usedvanlig rik flora og fauna samt gode vilkår for jordbruk der hvor terrenget gjør det mulig.

Det er funnet spor av jordbruk fra år 760 fvt. De eldste bosetningene er datert til mellom år 600 og 900. Innen parkområdet er det avdekket 60 ruinsteder. Machu Picchu er det klart største, men stedet hadde ingen permanent bosetning før 1438 da Inka Pachakutiq erobret regionen og besluttet å anlegge en llaqta (garnisonsby) her. I alle områder som Inkariket la under seg ble det etablert llaktaer som fungerte som administrative, religiøse og militære støttepunkter for imperiet. Machu Picchu ble i tillegg sete for Pachakutiqs egen panaka eller klan, for da han ble inka måtte han forlate sin fars klan og bli stamfar for en ny.

Pachakutiq (spansk: Pachacuti) regjerte fra 1438 til 1471/1472. Han innledet de store erobringene som omskapte Cuzco fra et lite kongedømme til et verdensrike. Machu Picchu ble oppført på en fjellkam på yttergrensen av riket, ut fra militærstrategiske hensyn så vel som på grunn av sin spektakulære beliggenhet. Imperiet Pachakutiq grunnla ble samlet også religiøst av en felles kult til sola (inti), et system med 41 siktelinjer (siq’i, spansk: ceque) ut fra Cuzco og med 328 hellige steder (wak’a) langs linjene. Alle bosetninger i Inkariket hadde sin wak’a og tilhørte en siktelinje. Fra Machu Picchu (som betyr «den gamle toppen») strålte det ut åtte veier og herfra kan man følge et stort antall siktelinjer til en rekke hellige topper, steinformasjoner og vannkilder som alle også var wak’aer.

På et beboelig område som måler cirka 530 x 200 meter øverst på fjellryggen, mellom to topper og hvorfra terrenget faller loddrett 500 meter ned i elva Urubamba på begge sider, har arkeologer identifisert 172 bygninger i inkastil, det vil si tørrmur med polerte og fint sammenføyde steinblokker. Bosetningen er delt i fire kvadranter hvorav de to nederste består av terrasser for intensivt jordbruk. I de to øverste finnes en rekke templer, residenser for adelige familier og forskjellige spesialister samt diverse verksteder. Som i alle inkabyer finnes også et aqllawasi, et «jomfruhus» hvor det bodde utvalgte unge kvinner som gjorde tjeneste i templene.

Blant templene skiller «solfest-tempelet» (inti mach’ay) seg ut som det kanskje viktigste på grunn av sin rolle i solkulten. Tempelet er bygd over et sett grotter og er oppført med de fineste murene i byen. Et tunnelformet vindu kastet lys over en rekke vannbassenger inne i grotten. Ved solvervene skinner sola inn og vannflatene speiler sola. Et annet iøynefallende tempel er det såkalte «tårnet» eller soltempelet, som sannsynligvis fungerte som observatorium. I sentrum ligger inkaens egen residens og intiwatana, en fint tilhogd kampestein formet som en avkortet pyramide flankert av vannrenner. «Intiwana» betyr «stedet hvor solen bindes», det vil si til sin bane eller siktelinje. Steinen er en astronomisk klokke hvor lengden på skyggen midt på dagen viser tid på året. 11. november og 30. januar kaster den ingen skygge.

Byen hadde neppe mer enn 750 fastboende. Dertil kom en stadig strøm av pilegrimer, tropper og besøkende spesialister. Skjelettanalyser viser at innbyggerne kom fra alle kanter av imperiet, sannsynligvis som mitmaqkuna, det vil si folk som utførte arbeidsplikt for inkaen. Alle innbyggere i Inkariket var underlagt en slik statlig turnustjeneste. Det er beregnet at halvparten av alt arbeidet som gikk med til å bygge Machu Picchu ble investert i fundamentering og infrastruktur. Området inneholder også et steinbrudd og 16 vannkilder.

På terrassene ble det dyrket mais, poteter, quinoa og bønner, men ikke nok til å brødfø byen. Den var avhengig av forsyninger fra området rundt. De arkeologiske undersøkelsene i nasjonalparken viser en markert økning i folketallet i hele regionen i perioden 1430–1530.

Historiene om at «spanjolene aldri fant Machu Picchu» og at «inkaenes tapte by» lå urørt til den amerikanske arkeologen Hiram Bingham (1875–1956) «gjenoppdaget» stedet i 1911 er ikke sanne. Byen var fortsatt i bruk da spanjolene inntok Cuzco i 1533 og etter erobringen kom den til å tilhøre forskjellige spanske gods. Sannsynligvis flyttet den aristokratiske delen av befolkningen ned til Vilcabamba i jungelen hvor den siste inkaen Manku hadde etablerte en uavhengig inkastat i 1538. Mankus sønn Tupaq Amaru overga seg til spanske styrker i 1572.

På slutten av 1800-tallet besøkte flere europeiske reisende Machu Picchu i selskap med velstående borgere fra Cuzco. Slik kom også Hiram Bingham hit i 1911. To lokale småbønder hadde ryddet åker på de gamle terrassene og viste amerikaneren rundt i det svært overgrodde terrenget. Bingham fortsatt turen nedover dalen og fant også en annen ruinby han korrekt identifiserte som Vilcabamba. Sponset av National Geographic og Yale-universitetet og med full støtte fra Perus president vendte han tilbake i 1912 og innledet de første utgravningene. Bildene gikk verden rundt og ga støtet til stedets nåværende berømmelse.

Bingham tok med seg en rekke gjenstander tilbake til Yale. Disse ble levert tilbake til Peru i 2006 og 2012 og befinner seg nå i Museo Machu Picchu i Cuzco.

Etter at byggingen av jernbanen fra Cuzco gjennom inkaenes hellige dal til landsbyen Aguas Calientes rett nedenfor Machu Picchu var fullført i 1948, ble ruinene åpnet for allmennheten. Siden har turiststrømmen vokst jevnt, ikke minst etter at stedet fikk status som verdensarvsted og utviklet seg til å bli en viktig inntektskilde for Peru. Etter flom og ras i 2010 ble UNESCO og Perus myndigheter enige om å begrense antall besøkende til 2500 per dag. Likevel nådde besøkstallet 1,4 millioner i 2017. En slik tilstrømning er neppe bærekraftig på sikt og det er stadige strider mellom UNESCO, statlige og lokale peruanske myndigheter.

• Inkariket
• Perus historie