Forsyn, i kristen tenkning uttrykk for Guds omsorg for og ledelse av den skapte verden. Ideen om et guddommelig forsyn er filosofisk utformet av greske tenkere, særlig stoikerne; den guddommelige verdensstyrelse viser seg i en fornuftig og rettferdig verdensordning, hvor alt, også det tilsynelatende onde, tjener helhetens vel.

I Det nye testamente er forsynstroen preget av en enkel og umiddelbar gudstro. Utgangspunktet er ikke ideen om en formålsbestemt verdensordning, men troen på Guds personlige omsorg; menneskets liv og verden står i Guds hånd. Forestillingen om at historieforløpet skal tjene til å virkeliggjøre Guds frelse av menneskeheten, er avgjørende. Gud er historiens herre, som leder verden mot frihet, fred og frelse. Forsynstroen er uløselig forbundet med troen på Guds allmektige kjærlighet, og den skiller seg så vel fra læren om en guddommelig forutbestemmelse (predestinasjon) som fra den filosofiske determinisme. Mens determinismen går ut fra naturens lovmessighet og den ubrytelige årsakssammenheng, regner forsynstroen med en personlig Gud som vil virkeliggjøre menneskehetens redning. For kristen forsynstro er det umulig å trenge til bunns i hvordan Guds forsyn virker i historieforløpet, og den lever på et tilsagn og løfte om at Gud uavvendelig vil føre verden mot sitt mål.

Forsynstroen kjennes problematisk når den konfronteres med hendelser som synes uforenlige med en allmektig og kjærlig Guds verdensstyrelse. Problemet er sterkt følt i Det gamle testamente (Sal 73 og Jobs bok). Kristen tro ser imidlertid den allmektige kjærlighet demonstrert i Jesu avmektige død. Forsynstroen er derfor bestemt av tanken på Guds lidende og oppofrende kjærlighet og troen på at kjærligheten er den sterkeste kraft i tilværelsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.