Ildlandet

Sør-Amerikas fjellsystem fortsetter på Ildlandet; Andesfjellene kommer inn fra nord og bøyer østover langs kysten, gjennomskåret av fjorder og sund. Høyeste topper er Luis de Savoya (Mount Darwin, 2438 meter over havet) og Monte Sarmiento (2300 meter over havet). Den nordlige delen av Isla Grande er en åpen vidde, og en fortsettelse av Patagonia. Hele området er i høy grad utformet av istidens breer. Mange sjøer og store myrstrekninger befinner seg her. Snøgrensen ligger på 700 meter over havet, og mange breer går ut i havet.

Ildlandet har kjølige somre og kalde vintre. Ushuaia, på 55° sørlig bredde, har en gjennomsnittstemperatur for juli på -2 °C, og for januar på 11 °C. Nedbøren er i vest 2000 millimeter og avtar østover.

I vest er det eviggrønn løvskog (bøk), høyere oppe og lenger øst sommergrønn løvskog, mens de østlige og nordøstlige delene består av gressområder.

Siden 1880-årene har det foregått en argentinsk og chilensk kolonisering av øygruppen, stimulert av så vel gullfunn som gode muligheter for saueavl. Etter 1945 har funn av olje og naturgass på Isla Grande, på begge sider av grensen, ytterligere styrket øyenes næringsgrunnlag. Det er også noe hermetikkindustri (fisk og kjøtt), samt sagbruk og tekstilindustri i området.

Fernão de Magalhães (Ferdinand Magellan), som kom til Ildlandet i 1520, kalte området Tierra de Humos, «Røyklandet», fordi han fra sitt skip så røyk fra mange bål innover i landet. Keiser Karl 5 forandret navnet til Ildlandet da det – som han sa – ikke fantes røyk uten ild. Fellesbetegnelsen på de folkegruppene som bodde på Ildlandet da Magellan ankom stedet, er ildlendere. En langvarig grensetvist mellom Argentina og Chile om suvereniteten over noen småøyer i Beagle-stredet sør for Isla Grande, ble løst ved en avtale i 1985.

• ildlendere
• dyreliv i Ildlandet
• Sør-Amerika