Syrisk politikk har i større utstrekning enn for de fleste land vært dominert av utenrikspolitiske – og særlig regionale – spørsmål. To hovedlinjer, som dels har vært sammenfallende, dels motstridende, har ligget til grunn for utenrikspolitikken: panarabisme og nasjonalisme. Samtidig har særlig forholdet til to av nabolandene dominert utenrikspolitikken:

Forholdet til Israel var først knyttet til panarabisme og motstand mot den sionistiske statsdannelsen koblet med støtte til palestinernes kamp mot Israel og for en egen stat; deretter til kravet om at Israel måtte oppgi de syriske Golanhøydene som ble okkupert under Seksdagerskrigen i 1967, og deretter annektert.

Forholdet til Libanon henger sammen med en syrisk nasjonalisme som samtidig har en panarabisk overtone: Libanon er i syriske øyne en historisk del av Syria som burde inngå i én nasjon og én stat, og har vært en viktig del av Syrias moderne interessesfære. Samtidig har kontroll over Libanon vært en måte å skaffe seg strategisk dybde i forholdet til Israel.

Siden borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011 har denne konflikten vært dimensjonerende for utenriksforbindelsene. Krigen har i særlig grad forsterket forbindelsene med Iran og Russland, og forverret forbindelsene med Tyrkia og USA. En rekke land har engasjert seg i krigen, politisk eller militært, inklusive krav om at Baath-regimet og president Bashar al-Assad må gå av. Syrisk utenrikspolitikk under krigen har primært gått ut på å sikre forbindelsene til Iran og Russland, idet få andre land har villet opprettholde kontakt med den syriske regjering.

Fram til opprøret i 2011 og den påfølgende krigen ble utenrikspolitikken ført på tre nivåer:

Dels bilateralt i forhold til enkeltland; dels regionalt i Midtøsten, særlig knyttet til Midtøsten-konflikten og Palestina-spørsmålet; dels internasjonalt, herunder i flernasjonale fora og innenfor rammen av den kalde krigen da denne pågikk. Som utslag av den panarabiske ideologien, den regionale ambisjonen og en internasjonal orientering, var Syria med på å stifte Arabiske liga så vel som FN i 1945.

Utenriksspørsmål fikk en framtredende plass i syrisk politikk særlig fra tidlig på 1970-tallet, etter at Hafez al-Assad kom til makten. For ham ble utenrikspolitikk et sentralt virkemiddel, og han etablerte Syria som en markant regional aktør – med motstand mot Israel som hovedprioritet. Assad utnyttet supermaktenes rivalisering under den kalde krigen, og spilte på Syrias strategiske beliggenhet i den spente situasjonen i Midtøsten. Han tilbød Sovjetunionen fotfeste, og fikk hjelp til å realisere sin strategiske ambisjon: å utvikle syrisk militær jevnbyrdighet med Israel. Den sovjetiske støtten muliggjorde det egyptisk-syriske angrepet på Israel i 1973 (Oktoberkrigen), som fra Syrias side var et forsøk på å gjenerobre Golan.

Den viktigste aksen i kampen mot Israel, Syrias allianse med Egypt, ble brutt da Egypt inngikk en separat fredsavtale med Israel i 1979. Dette brøt også med et fundament i syrisk utenrikspolitikk, også omtalt som Assad-doktrinen: De arabiske stater – og den palestinske frigjøringsbevegelsen – skulle finne en samlet løsning på Midtøsten-konflikten; i praksis en syrisk løsning. Assad førte derfor en politikk overfor palestinerne basert på å splitte og herske, for å få mest mulig kontroll, og for å unngå tosidige avtaler som ikke tjente Syrias interesser. Da Syria valgte å gå inn i den internasjonale fredsprosessen for Midtøsten fra 1991, var det med tanke på å finne en samlet løsning. Senere innlot også Syria seg i separate, bilaterale fredsforhandlinger med Israel, som imiderltid ikke har ført fram.

Panarabiske prinsipper har vært kombinert med taktisk pragmatisme. Til tross for å anse seg som den fremste panarabiske leder, valgte al-Assad å støtte det persiske Iran mot det arabiske Irak – som også var styrt av Baath-partiet – da de to gikk til krig i 1980. På kort sikt svekket dette Syrias forhold til de viktige statene i Golfen; på lengre sikt har det bidratt til Syrias regionale styrke.

Syrisk utenrikspolitikk lå i hovedsak fast etter at Hafez al-Assad kom til makten i 1971 og til opprøret i 2011, selv om forholdet til nabolandene var omskiftelige. Etter hans død i 2000 ble politikken videreført av etterfølgeren, sønnen Bashar al-Assad. Framveksten av en intern opposisjon etter Damaskus-våren etter Hafez al-Assads død i 2000, førte til at innenrikspolitiske spørsmål fikk større betydning. Men da det syriske opprøret brøt ut, fikk det følger også for Syrias forhold til omverdenen, både regionalt og internasjonalt.

Syrisk utenrikspolitikk har vært drevet både ut fra ideologiske utgangspunkt og realpolitiske hensyn. Den første dimensjonen, med panarabismen som rettesnor, sto sterkt etter andre verdenskrig. Den andre, preget særlig av forholdet til Israel, fikk en sentral plass særlig etter Seksdagerskrigen i 1967.

Syria ble tidlig et kraftsenter for panarabisme – med Baath-partiet som drivkraft. Partiet fikk også en sterk posisjon i Irak, men det kom til rivalisering mellom de to delene, i henholdsvis Irak og Syria, både mellom de to statene og statssjefene, Hafez al-Assad og Saddam Hussein.

Den andre dominerende retning innen arbeidet med å forene de arabiske land og folk var forankret hos Egypts president Gamal Abdel Nasser, som med sin nasserisme tiltrakk seg tilhengere i hele den arabiske verden, også i Syria. Nassers innflytelse, og Egypts krig med Israel i 1956, bidro til at det syriske Baath-partiet gikk inn for å slå Syria og Egypt sammen i Forente arabiske republikk i 1958. Da var en egyptisk-syrisk forsvarspakt inngått allerede i 1955. Med sammenslåingen opphørte Syria som selvstendig stat, men gjenoppsto da syrerne trakk seg ut igjen i 1961. Et forsøk på å gjenopplive unionen i form av en føderasjon i 1963, og å få med også Irak, førte ikke fram. Iraks motstand mot å inngå et nærmere samarbeid, også i fronten mot Israel, var en av årsakene til motsetningen mellom de to Baath-styrte nabolandene. Dette kom særlig til syne under den første Golfkrigen i 1980, da Syria valgte å støtte Iran framfor Irak, noe som bidro til å svekke Syrias panarabiske troverdighet.

Etter opprettelsen av Israel i 1948 ble først statens eksistens, så hele Midtøsten-konflikten – med palestinernes frigjøringskamp – en sentral dimensjon i syrisk utenrikspolitikk. Syria deltok på arabisk side i krigen mot den nye staten i 1948; en krig som de arabiske styrkene tapte. Syria stilte seg på Egypts side under Suez-krisen i 1956 og den påfølgende arabiske fronten mot Israel. Denne var dog, helt til Egypt oppga den militære motstanden mot Israel i 1978–79, ledet av Egypt.

For syrisk utenrikspolitikk var Seksdagerskrigen i 1967 og Oktoberkrigen i 1973 langt mer avgjørende. Da Israel angrep Egypt og Syria i juni 1967 ble de arabiske styrkene slått, og Israel okkuperte de syriske Golanhøydene. Hafez al-Assad var da forsvarsminister, og tapet mot Israel påvirket hans politikk som president, med gjenerobring av Golan som hovedsak. Å ta tilbake Golan var hovedmålet for Syrias angrep på Israel, sammen med Egypt, i oktober 1973. Israel slo tilbake, og Golan ble enda tettere knyttet til okkupasjonsmakten, blant annet gjennom bosetting, etter hvert reell anneksjon fra 1981. En avtale mellom Israel og Syria om atskillelse av respektive styrker ble inngått i mai 1974, hvilket førte til innsetting av FN-styrken United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF).

Syria var en pådriver for å isolere sin tidligere nære allierte Egypt etter fredsavtalen med Israel i 1979. Syria styrket derved sin stilling i regionen på bekostning av Egypt, men svekket mulighetene til å gjenerobre Golan. Med sin nye lederrolle i den arabiske verden etter Camp David-avtalen fikk Syria andre arabiske stater med i en avvisningsfront mot Egypt, og forhindret med det at det amerikanske fredsinitiativet skulle utvides til å omfatte også Jordan og palestinerne. Denne utenrikspolitiske offensiven var parallell med den nasjonale, sikkerhetspolitiske ambisjonen om militær jevnbyrdighet med Israel, i et forsøk på å innføre en 'arabisk orden' i regionen – i tråd med Syrias interesser.

Under Hafez al-Assad ble syrisk politikk i betydelig grad dreid i retning av kampen mot Israel, og Syria var om nødvendig villig til å utkjempe en ny krig. Så skjedde ikke, annet enn indirekte i Libanon. Da Israel invaderte Libanon i 1982 kom det til kamper mellom Israel og Syria, med betydelige syriske tap.

I tillegg til å være involvert i Midtøsten-konflikten ble Syria på 1970- og 80-tallet en aktør i den kalde krigen. Syria mottok sivil og militær hjelp fra Sovjetunionen, som ble landets fremste våpenleverandør. Syria utnyttet den sovjetiske ledelsens behov for politisk og militært fotfeste i regionen. Forbindelsene ble styrket etter at Sovjetunionens andre allierte i regionen, Egypt, sluttet fred med Israel og knyttet seg til USA. Syrias strategiske verdi ble understreket av at Sovjetunionen bygde marinebasen Tartus-basen i Syria. Basen ble videreført av Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, og fikk senere betydning under krigen i Syria.

Syria etablerte forbindelser også med andre land i Øst-Europa, blant dem Romania under Nicolae Ceausescu. Disse relasjonene ble brutt, eller svekket, som følge av den kalde krigens opphør.

Under den kalde krigen, og med sin støtte til ytterliggående palestinske grupper, hadde Syria begrenset kontakt med Vesten. Med Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens slutt endret dette seg. En annen, og samtidig, endring fant sted gjennom den andre Golfkrigen, 1990–91, da Syria bidro med militære styrker til Operation Desert Storm, ledet av USA og Saudi-Arabia. Iraks okkupasjon av Kuwait ga Syria en mulighet for å tilnærmes seg USA i en tid da Sovjetunionen bortfalt som støttespiller. Deltakelsen i den USA-ledede koalisjonen medførte en tilnærming til Vesten generelt og USA spesielt, samt bedrede forhold til Golf-statene, inklusive økonomisk støtte.

Golfkrigen la grunnlaget for fredsdrøftingene om Midtøsten som startet i Madrid 1991, og som Syria sa seg villig til å delta i. En forutsetning var at Golanhøydene ble inkludert. Dermed kunne Syria bryte ut av forsøkene på å isolere landet, og samtidig styrke forholdet til USA så vel som til Vest-Europa. Syria fikk en sentral rolle i å utforme en ny sikkerhetspolitisk retning for Golfregionen, kjent som Damaskus-erklæringen, fra mars 1991.

Syria hadde lenge regionale stormaktsambisjoner, og kivet med Egypt og Irak om en lederrolle i den arabiske verden, og spesielt i Midtøsten. Dette var en av årsakene til at Syria under den første Golfkrigen (1980–88), som eneste arabiske stat, tok parti for det persiske Iran mot det arabiske Irak. Syria var en av de hardeste kritikere av Egypt etter Camp David-forhandlingene og fredsslutningen mellom Egypt og Israel 1978–79. Senere aksepterte Syria motstrebende fredsavtalen mellom Israel og Egypt, deretter overenskomsten mellom Israel og PLO, og landet godtok det såkalte veikartet for fred.

Med et endret regionalt geopolitisk bilde etter den andre golfkrigen (1900–91) åpnet den USA-initierte fredsprosessen for Midøsten i Madrid høsten 1991. Syria og andre arabiske stater gikk dermed inn i fredsforhandling med Israel. For Syria var deltakelse i Madrid-prosessen viktig for å utvikle forholdet til USA, og for å unngå å bli satt på sidelinjen i den arabiske verden. Samtidig bidro den nye arabiske aksen – med Egypt/Saudi-Arabia/Syria – etter den andre golfkrigen til å oppveie innflytelsen til den amerikansk-israelske alliansen.

Syria var i 2008 vertskap for toppmøtet i Arabiske liga, så vel som for et toppmøte mellom Syria, Frankrike, Tyrkia og Qatar i et forsøk på å sette fortgang i fredsprosessen i Midtøsten.

Israel: Syrias forhold til Israel dominerte utenrikspolitikken allerede fra den første arabisk-israelske krigen i 1948. Israel ble deretter en toneangivende dimensjon ved syrisk politikk fra Seksdagerskrigen i 1967, da Golanhøydene ble okkupert av Israel. Fortsatt er det formelt krig mellom de to land, etter at en våpenhvileavtale ble inngått i 1949, overvåket av FN-styrken United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO).

Motstanden mot Israel var del av Syrias panarabisme, senere er forholdet til Israel blitt et bilateralt anliggende. Syria motsatte seg Egypts (og senere Jordans) tosidige fredsavtaler med Israel, og mente at fredsinngåelse måtte skje innen rammen av en løsning på Midtøsten-konflikten. Gjennom Madrid-prosessen fra 1991 gikk Syria selv i forhandlinger med Israel, innenfor en slik regional ramme. Fredsforhandlingene stanset da Israels statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet i 1995 – da partene var nær en løsning. Forhandlinger ble senere, og uten løsning, ført i 1999–2000 og i 2004–06; deretter, med Tyrkia som mellomledd i 2008.

For Syria er Golan hovedspørsmålet i fredsforhandlingene med Israel; for Israel er hovedanliggendet sikkerhet, idet Golan er strategisk viktig for angrep mot Israel. I tillegg handler kontroll med Golanhøydene også om kontroll over vitale vannressurser, som særlig Israel er avhengig av. Partene inngikk i mai 1974 en avtale som gjorde slutt på Oktoberkrigen, og som etablerte en buffersone på Golan, overvåket av en fredsbevarende styrke fra FN: United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF), som har stått der siden. De to land oppnådde også en forståelse for respektive interesser i Libanon.

I 2003 åpnet israelske soldater ild mot syriske tropper i den demilitariserte sonen på Golan. Senere samme år flybombet Israel for første gang på tre tiår mål inne i Syria; fra før var syriske mål i Libanon angrepet. I 2007 angrep israelske jagerfly mål i Syria. Syria hevdet det var en uferdig og tom bygning, Israel at det var et påbegynt anlegg for en kjernefysisk reaktor, Kibar.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet. Til tross for noen militære episoder ved grensen har ikke Israel engasjert seg direkte i krigen mot det syriske regimet. Derimot har Israel angrepet en av sine hovedmotstandere, libanesiske Hizbollah, som har deltatt i krigen på det syriske regimets side. Dertil har krigen ført til at Syria som funksjonerende stat langt på vei er borte, og dermed også den stabilitet som tidlingere fantes i denne delen av Midtøsten. Til dette hører framvekst av en rekke militære grupper, inklusive ikke minst jihadistiske, som også representerer en fare for Israel. Det samme gjør Irans styrkede stilling i Syra som følge av krigen.

Libanon: Syrias forhold til Libanon er historisk og politisk spesielt, hvor Syria anser nabolandet for å være en del av et kulturelt storsyrisk område, og innen sin sikkerhetspolitiske interessesfære. Dette har ført til utstrakt syrisk innblanding i, og delvis dominans over libanesisk politikk, særlig fra 1976. Da satte Syria inn militære styrker i Libanon, formelt som del av en arabisk fredsstyrke, etter utbruddet av borgerkrigen der.

Syrias politikk overfor Libanon er strategisk betinget av landets sikkerhetsinteresser, og pragmatisk satt ut i livet gjennom å støtte de aktører i Libanon som kan bidra til en libanesisk politisk orden som tjener Syrias interesser. Syria har derfor støttet, politisk og militært, ulike grupperinger i den libanesiske konflikten. Da de gikk inn med militære styrker i 1976 var det etter anmodning fra og til støtte for maronittene, deretter har Syria støttet ulike grupper og militser. Den opprinnelige intervensjonen til fordel for maronittene var dels betinget av frykt for at disse skulle søke støtte fra Israel, dels for å svekke venstresiden, hvor PLO og dets leder Yasir Arafat ble en aktør under den libanesiske borgerkrigen.

Etter Likuds valgseier i Israel 1977 ble det utviklet nære forbindelser til Libanons kristne, som Syria lykkes å svekke gjennom å likvidere den Israel-støttede Bashir Gemayel før han kunne tiltre etter å ha vunnet presidentvalget i 1982. Konfrontasjonen mellom Syria og Israel i Libanon nådde sitt høydepunkt like før dette, under Israels invasjon i juni 1982, da israelske styrker nedkjempet det syriske luftforsvaret og nådde hovedveien mellom Damaskus og Beirut. Deretter inntok de den libanesiske hovedstaden for å tvinge PLOs ledelse ut av landet, samt palestinske og syriske styrker ut av Vest-Beirut. Syria lykkes imidlertid å forhindre at en fredsavtale mellom Israel og Libanon fra 1983 ble satt ut i livet. Da syriske styrker rykket inn i Vest-Beirut igjen i 1986 var det etter anmodning fra sunniledere som ønsket hjelp til å stanse kamper mellom sjiittisk, drusisk og palestinsk gerilja.

Syrias dominerende rolle i libanesisk politikk ble i 1989–90 utfordret av general Michel Aoun, som gikk til krig for å frigjøre landet fra den syriske militære tilstedeværelsen. Da Syria og dets libanesiske allierte vant denne kampen, ble det i mai 1991 inngått en vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Libanon og Syria, som understreket Syrias lederrolle i forholdet. Det er imidlertid ikke ført en politikk for å innlemme Libanon i Syria.

Syrias innflytelse bidro til å endre konstitusjonelle rammer og maktfordelingen mellom de konfesjonelle gruppene i Libanon – både gjennom Damaskus-avtalen fra 1975 og Taif-avtalen fra 1989. Begge, samt vennskapsavtalen fra 1991, bidro til å forankre og institusjonalisere Syrias innflytelse over Libanon. Gjennom Taif-avtalen fikk Syria internasjonal aksept for sin spesielle rolle i Libanon, herunder fortsatt utplassering av tropper i deler av landet; omfanget skulle avklares de to land imellom. Syriske styrker ble stående som en opplevd okkupasjonsmakt i Libanon til 2005. Etter at Syria ble anklaget for delaktighet i mordet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, ble landet presset – av demonstrasjoner i Libanon og av en FN-resolusjon Frankrike og USA sto bak – til å trekke seg helt ut.

De mellomstatlige relasjoner mellom Libanon og Syria kan knapt sammenlignes med andre land; blant annet har de ikke hatt normale diplomatiske forbindelser. FNs sikkerhetsråd oppfordret i 2006 Syria til å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Libanon, og i 2008 ble slike etablert. Samtidig ble det besluttet å formelt avklare grensen mellom de to land. Vennskapsavtalen fra 1991 var formelt sett første gang Syria anerkjente Libanons selvstendighet.

Krigen i Syria etter 2011 har hatt følger for forholdet, særlig ved at den syriske regjering er blitt svekket, og bundet opp i håndtering av krigen. Derved er kapasiteten for å utøve innflytelse over Libanon mindre. Samtidig har krigen styrket det syriske regimets forbindelsen til Hizbollah-militsen. Det har også vært frykt for at krigen skulle spre seg til Libanon, hvilket ikke har skjedd, ut over enkelte hendelser. Libanon er det land som har tatt imot flest syriske flyktninger i forhold til eget innbyggertall.

Egypt: Syrias forhold til Egypt har vært omskiftelig, fra tett samarbeid til sterke motsetninger. Syria inngikk i en union med Egypt (Forente arabiske republikk) i perioden 1958–61, med utspring i den panarabiske visjonen, og de to land sto sammen i krig mot Israel i 1967 og 1973. Den siste ble startet av Egypt og Syria som hadde samordnet planlegging og angrep på to akser. Nederlaget i Oktoberkrigen i 1973 førte til at Egypts president Anwar al-Sadat endret strategi, og oppga den militære kampen mot Israel, og inngikk en bilateral fredsavtale i 1979. Dermed brøt Syria forbindelsene med Egypt, og bidro til isolasjonen av landet i den arabiske verden, for så selv å ta over lederskapet i den arabiske fronten mot Israel. Forbindelsene med Egypt ble gjenopptatt i 1989, og forbedrede relasjoner fulgte på 1990-tallet.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to landene seg, særlig under president Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap, og brøt i 2011 forbindelsene med Syria. Etter at han ble avsatt i 2013 ble diplomatiske forbindelser gjenopprettet, men Egypt har stilt seg kritisk til president Bashar al-Assad.

Iran: Syrias forhold til Iran er en viktig dimensjon både i syrisk utenrikspolitikk og i regionale forhold, idet Syria brøt med den arabiske verden og allierte seg med Iran framfor Irak, da de to land gikk til krig i 1980 – til tross for at Iran ikke er en arabisk stat, og at det er islamistisk, i motsetning til det sekulære Syria. Bakgrunnen var at Iran etter den islamske revolusjonen i 1979 vendte landet vekk fra Vesten og mot Israel, samtidig som Baath-regimet i Bagdad sto i opposisjon til Baath-ledelsen i Damaskus – og også var en motstander av Vesten.

For Syria ga den strategiske alliansen med Iran Baath-regimet strategisk dybde, og en alliert mot Israel så vel som mot Irak og Tyrkia. Ved siden av de sikkerhetspolitiske sider, som også innbefatter tilgang til våpensystemer, har alliansen gitt Syria økonomiske fordeler, blant annet iransk olje til subsidiert pris. Gjennom Syria har Iran fått adgang til Middelhavet, og nær tilgang til Israels fremste ikke-statlige motstandere, Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza, samt en plass i arabisk politikk. Alliansen med Syria har også forhindret en samlet arabisk front mot Iran. Støtten til Hizbollah, gjennom Syria, ga Iran et ris bak speilet ved et eventuelt israelsk angrep mot Irans kjernefysiske anlegg. Forholdet ble svekket som følge av Syrias fredsforhandlinger med Israel på 1990-tallet, men ble siden, og særlig under Bashar al-Assad, forbedret. President al-Assad besøkte i 2005 Teheran, som det første statsoverhode etter innsettingen av Irans president Mahmoud Ahmadinejad.

Krigen i Syria etter 2011 forsterket forholdet mellom de to land, da Iran ble Syrias fremste støttespiller i kampen mot opprørerne. Det ga seg mest av alt militære og økonomiske utslag. Iran bidro med våpen så vel som rådgivere og soldater som deltok på regjeringsstyrkenes side – og med våpen til sin allierte Hizbollah, som også kjempet i Syria.

Irak: Syrias forhold til Irak var tidlig omskiftelig, preget av rivalisering mellom de to delene av Baath-partiet, samt av Syrias allianse med Iran under og etter den første Golfkrigen, mellom Irak og Iran, 1980–88. Det var i Syria og Irak det panarabiske Baath-partiet fikk størst gjennomslagskraft og kom til makten, men en splittelse vokste fram på 1970-tallet. Etter at Irak mobiliserte for støtte til Syria under Oktoberkrigen kritiserte Irak Syria for å inngå en våpenhvile med Israel etter nederlaget. Deretter preget også rivalisering mellom de to lands ledere, Hafez al-Assad og Saddam Hussein, relasjonene. Økonomiske forhold spilte også inn, der det syriske regimet brukte Iraks avhengighet av å eksportere olje gjennom Syria som pressmiddel – før Syria stengte oljeledningen i 1982, mot at Iran leverte olje til erstatning. Samtidig stengte Syria grensen til Irak. Uenighet om utnyttelsen av vannet fra Eufrat har bidratt til det vanskelige forholdet.

Da Irak i 1980 angrep Iran valgte Syria å støtte Iran. Dette førte til at Syria fikk en sterk strategisk alliert i Iran, mens dets rival i Irak ble svekket. Syria deltok under Golfkrigen i 1991 i koalisjonen som angrep Irak for å frigjøre Kuwait. Dette bidro, i tråd med Assads strategi, til å bryte Syrias internasjonale isolasjon og førte til fornyet kontakt med USA og styrkede forbindelser med Vest-Europa. Syria avviste derimot å delta i det USA-ledede angrepet på Irak i 2003.

Grensen mot Irak ble åpnet i 1997 etter å ha vært stengt i 15 år, og økonomisk samkvem ble gjenopptatt. I 2000 etablerte Syria og Irak de første diplomatiske forbindelser på to tiår (med fulle forbindelser fra 2006). Etter invasjonen av Irak i 2003 ble Syria av USA beskyldt for å åpne grensen mot Irak for transport av kapital og våpen, til støtte for tilhengere av Husseins regime. Flere ettersøkte medlemmer av det irakiske Baath-regimet søkte tilflukt i Syria. Derved bidro Syria til at også en islamistisk og jihadistisk bevegelse fikk bygge seg opp i Irak – for deretter å spre seg til Syria, og i avgjørende grad bidra til krigen der etter 2011.

Syria hadde interesse i å bedre forholdet til Irak blant annet av frykt for at den irakiske statsdannelsen skulle gå i oppløsning, med destabilisering av regionen som følge. Ett aspekt ved dette var utviklingen i det kurdiske Nord-Irak. Syria fryktet at dette selvstyrte området kunne trekke kurdere også i Syria med seg. Dette skjedde under krigen etter 2011. Med etableringen av et nytt irakisk styre bedret forholdene seg; Iraks statsminister Nouri al-Maliki hadde tilbrakt flere år i Syria på flukt fra Saddams regime, og styrket forholdet til det syriske Baath-regimet under og etter opprøret i Syria i 2011. Under toppmøtet i Arabiske liga i Damaskus i 2012 samlet Maliki støttespillere til Assad mot Golfstatene, som hadde tatt stilling for opprørerne.

Krigen i Syria etter 2011 er tett knyttet til utviklingen i Irak – og omvendt. Dette gjelder særlig framveksten av de mest toneangivende jihadistgrupperingen Jabhat al-Nusra og Den islamske stat (IS) som begge har utspring i al-Qaida i Irak. IS utnyttet krigen i Syria, hvor det etablerte et baseområde til å angripe Irak, og overta områder der. Den andre dimensjonen knyttet til krigen og som berører forholdet mellom Syria og Irak er det kurdiske spørsmålet. Den syrisk-kurdiske militsen People’s Protection Units (YPG), som er blitt en vesentlig faktor i krigen, har tette bånd til den irakisk-kurdiske Peshmerga-styrken. De syriske kurderne etablerte i Nord-Syria et selvstyrt område, Rojava, slik de irakiske kurderne hadde etablert en tilsvarende område i Nord-Irak.

Tyrkia: Syrias forhold til Tyrkia har mest vært anstrengt. Det skyldes både historiske årsaker og uenighet om forvaltning av felles vannressurser fra Eufrat, samt det nære militære samarbeidet mellom Tyrkia og Israel midt på 1990-tallet. Tyrkia har på sin side protestert mot Syrias støtte til geriljaen i tyrkisk Kurdistan. En hovedårsak til et vedvarende vanskelig forhold bunner i det franske mandatstyrets avgivelse av det syriske området Alexandretta til Tyrkia i 1939. Under den kalde krigen bidro Tyrkias medlemskap i NATO og Syrias nære forbindelser med Sovjetunionen til motsetningene. Etter en periode med skjerpet fiendskap, på grensen til krig sommeren 1996 og på ny i 1998 – og deretter under Syriakrigen etter 2011 – forbedret forholdet seg. Det skjedde særlig etter at Syria i 1998 utviste den kurdiske geriljalederen Abdullah Öcalan til Tyrkia, deretter at Bashar al-Assad, som det første syriske statsoverhode, avla Tyrkia et offisielt besøk i 2004; og igjen i 2007. Deretter, som følge av krigen i Syria, er forholdet forverret.

Syrias og Tyrkia har begge en betydelig kurdisk minoritet, og har delt en bekymring om Iraks territorielle integritet – hvor den nordlige delen av Irak kan tenkes skilt ut som kjernen i den selvstendige staten det kurdiske folket gjør krav på, og som innbefatter områder i Syria og Tyrkia (Så vel som Iran). Avspenningen mellom Syria og Tyrkia – begge sekulære muslimske stater – begynte i 1998, med utleveringen av Öcalan og stengning av den kurdiske opprørsbevegelsen PKKs baser i Bekaadalen i Libanon, som var under syrisk kontroll. Syria hadde gjennom mange år, til tross for tyrkiske protester, støttet PKK i dens kamp mot Tyrkias regjering. Omvendt har PKK støttet kurderne i Syria.

Krigen i Syria etter 2011 har vesentlig forverret forholdet mellom Syrias regjering og Tyrkia. Den syriske opposisjonen, både den politiske og militære, søkte tilhold i Tyrkia, og fikk operere derfra fra starten på krigen. Dette muliggjorde en oppbygging, og fikk våpen og fremmedkrigere inn i Syria. Den tyrkiske regjering bisto også Free Syrian Army (FSA) med etterretningsinformasjon, våpen, trening og tilholdssted. Tyrkia er også anklaget for å støtte jihadistgrupper, ved å la de passere inn i Syria, samt indirekte å støtte også Den islamske stat (IS) ved å kjøpe illegalt utvunnet olje fra den.

Forholdet ble skjerpet etter at Syria i 2012 skjøt ned et tyrkisk jagerfly, og Tyrkia styrket den militære beredskapen ved grensen, og uttalte at den anså det syriske regimet som en militær trussel. Tyrkia har flere ganger rettet angrep mot mål i Syria, og selv sendt styrker inn i landet, inklusive for å ta konroll over deler av Afrin-provinsen i 2018. Den syriske regjering har avvist tyrkiske forslag om å etablere en humanitær buffersone langs grensen. Tyrkia har også tatt til orde for en flyforbudssone langs grensen. Tyrkias oppfordret tidlig Bashar al-Assad om å gå av, som en forutsetning for en fredsløsning. Særlig fra 2014/15 har Tyrkia brukt krigen til å angripe PKK. Tyrkia har også rettet angrep mot dennes allierte i Syria: People’s Protection Units (YPG). Tyrkia er det land som har tatt imot flest syriske flyktninger.

Jordan: Syrias forhold til Jordan har vært preget av at Syria har sett på landet, i likhet med Libanon, som en del av det historiske Syria. Omvendt hadde Jordans kong Abdullah, grunnleggeren av Transjordan, den samme tilnærming, men med seg selv som samlingspunkt. Med hans død i 1951 gikk forholdet inn i en fase med ordinære relasjoner, og nærmere tilknytning tuftet på felles panarabisk tenking. Forholdet ble forverret fra 1957, med stengt grense og brutte diplomatiske forbindelser; ytterligere forverret da Syria gikk inn i unionen med Egypt året etter. Væpnede grupper trent i Syria infiltrerte Jordan for å bedrive undergraving av monarkiet. Kløften økte som følge av Baath-regimets maktovertakelse i Syria i 1963. I 1970 gikk syriske styrker inn i Jordan til støtte for PLO under konflikten mellom palestinerne og det jordanske regimet (Svart September), og Syria brøt på ny diplomatiske relasjoner året etter.

I 1975–76 var de to land nær ved å inngå en union, før forholdet på ny forverret seg. Jordan støttet det syriske Muslimske brorskap under det islamske opprøret i Syria i 1979. Etter å ha slått dette ned, sendte Syria styrker til grensen mot Jordan i 1980, og det var frykt for krig. Jordans nære forhold til Irak, med støtten til Irak under den første Golfkrigen, bidro til det dårlige forholdet mellom Syria og Jordan; det samme gjorde Jordans inngåelse av en tosidig fredsavtale med Israel i 1994 – som brøt med Syrias politikk for fred i Midtøsten, basert på en samlet løsning. Det har også vært uenighet om retten til vannressurser fra elven Jarmuk. Hafez al-Assad deltok i begravelsen til kong Hussein i 1999, og forholdet til hans etterfølger, kong Abdullah, ble bedre – og ytterligere styrket etter Assads død i 2000.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to land, og Jordan er blant de stater som har støttet den syriske opposisjonens krav om et regimeskifte. Jordan deltar også i den militære koalisjonen som i både Irak og Syria bekjemper jihadistene; Operation Inherent Resolve (OIR). Jordan blir brukt som ett av baseområdene, og land i Golfen har brakt forsyninger til den syriske opposisjonen gjennom Jordan. En rekke fremmedkrigere som har sluttet seg til jihadistene i Syria er jordanere. Norske spesialistyrker som inngår i OIR har operert fra en base i Jordan. I 2011 åpnet Jordan grensen for flyktninger fra Syria i 2011, og er ett av de land som har tatt imot flest syriske flyktninger.

Saudi-Arabia: Syrias forhold til Saudi-Arabia ble forverret som følge av at Syria tok Irans side i krigen mot Irak, i den første Golfkrigen i 1980, men forbedret seg da Syria sluttet seg til den amerikansk/saudisk-ledede koalisjonen som i 1991 angrep Irak for å frigjøre Kuwait. Forbindelsene ble svekket som følge av drapet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, som hadde nære forbindelser til Saudi-Arabia. Forholdet ble bedret på 2000-tallet, og kong Abdullah avla Syria et statsbesøk 2009 – like etter at president Bashar al-Assad hadde besøkt Saudi-Arabia.

Krigen i Syria etter 2011 har helt endret forbindelsene, og Saudi-Arabia har fra starten vært en av de fremste støttespillerne til den syriske opposisjonen, med politisk, økonomisk og militær hjelp til flere grupper, antakelig også islamistiske sådanne. Saudi-Arabia deltar samtidig i koalisjonen bak Operation Inherent Resolve (OIR), i kampen mot Den islamske stat (IS).

Palestina: Syrias forhold til frigjøringsbevegelsen, og senere de palestinske selvstyremyndighetene, har vært preget av forsøk på å kontrollere den palestinske frigjøringskampen, og etter hvert av et dårlig forhold mellom Hafez al-Assad og PLOs leder Yasir Arafat. Syria utfordret Egypt og Gamal Abdel Nasser ved å støtte Arafat og hans al-Fatah i 1964, og dets første geriljaangrep mot Israel – fra Syria, utført av Fatahs militære gren Assifa – i 1965.

Syria støttet, politisk, prinsipielt og praktisk, den palestinske frigjøringskampen, men så den i sitt bilde og søkte å kontrollere den. Motsetningene ga seg flere utslag: Allerede i 1966 arresterte Syria hele Fatahs ledelse, før forholdet ble reparert, og Fatah fikk opprette treningsleire i landet. Syria etablerte også rivaliserende organisasjoner til Fatah, og støttet senere flere organisasjoner som bekjempet Arafat og hans, etter Syrias oppfatning, for moderate linje. Dette ble særlig gjort ved å la mer radikale, ekstreme palestinske grupper få tilhold i Syria, dels ved å blande seg direkte inn i interne palestinske anliggender i Libanon – der syriske styrker ble satt inn mot palestinsk gerilja. Syria hadde også kontroll over palestinske militære avdelinger, derunder en enhet i Palestine Liberation Army (PLA), som var del av den syriske hæren. Mens Syria gikk inn i Jordan i 1970 for å støtte PLO i kampen mot den jordanske regjering, gikk Syria mot PLO under borgerkrigen i Libanon i 1976 – der de palestinske styrkene etablerte seg etter å ha blitt fordrevet fra Jordan. Da PLO involverte seg i borgerkrigen grep Syria inn for å innføre orden og gjenopprette kontroll over landet. Den egyptisk-israelske fredsprosessen fra 1977 førte Syria og PLO sammen igjen, men Syria støttet ikke PLO da Israel invaderte Libanon i 1978, deretter i 1982. Syria bidro i 1983 til at resten av den palestinske geriljaen måtte forlate Libanon, etter å ha støttet et opprør mot Arafats ledelse.

Syria deltok ikke i Oslo-kanalen, og tok til orde mot avtalene som derigjennom ble inngått mellom PLO og Israel – og oppmuntret de palestinske grupper som motsatte seg dem. På grunn av sin mangeårige støtte til palestinsk frigjøring, kunne ikke Syria unnlate å akseptere de skritt som ble tatt i retning selvstendighet ved opprettelse av de selvstyrte områdene, med Arafat som leder. Samtidig innebar Oslo-prosessen en utvikling utenfor Syrias innflytelse og kontroll, og avtalen mellom Israel og palestinerne brøt med den syriske politikken med en samlet arabisk front mot Israel og en samlet fredsløsning. Forholdet bedret seg noe etter Arafats besøk hos Hafez al-Assad i Damaskus 1996.

Krigen i Syria etter 2011 har ikke i vesentlig grad endret forholdet mellom Syria og palestinerne, men krigen har rammet de palestinske flyktningene i Syria. Medlemmer av palestinske grupper har deltatt i krigen på den syriske regjeringens side.

USA: Syrias forhold til USA har vært omskiftelig, og i lange perioder dårlig; dels under den kalde krigen da Syria var alliert med Sovjetunionen, dels som følge av Syrias politikk overfor Israel og støtte til ytterliggående palestinske grupper. Syria brøt de diplomatiske forbindelser med USA etter Seksdagerskrigen i 1967 og den israelske okkupasjonen av Golanhøydene. Forbindelsene ble gjenopprettet i 1974. Forholdet ble svekket under USAs innblanding i Libanon, med syrisk militær tilstedeværelse der, og da amerikanske krigsskip i 1983 beskjøt syriske posisjoner i Libanon. Syria har i hovedsak motsatt seg amerikanske forsøk på løsninger på Midtøsten-konflikten, med løsninger som av Syria i stor utstrekning er opplevd som å ta utgangspunkt mest i Israels sikkerhetsbehov. Syria ble derimot med i Madrid-prosessen i 1991, da en helhetlig løsning ble søkt, og USA støttet Syrias krav om at Israel måtte levere tilbake Golanhøydene. Dette kom etter at Syria sluttet seg til dene brede koalisjonen som i 1990–91 gikk sammen mot Irak for å frigjøre Kuwait i den andre Golfkrigen. Den syriske deltakelsen forbedret radikalt forholdet til USA – for en periode.

Syria har stått på USAs liste over land som støtter terrorisme siden denne ble opprettet i 1979. Forholdet ble særlig svekket i presidenttiden til George W. Bush, med en forverring som følge av 11. september 2001 og den etterfølgende globale krigen mot terror. Syria ble satt på en liste over land der USA ønsket regimeskifte, og hvor det var aktuelt å gi til krig. Konflikten ble forsterket da Syria motsatte seg det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. Baath-regimet fryktet da at USA også ville angripe Syria. USA innførte sanksjoner mot Syria i 2004, begrunnet med at landet representerte en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet, utenrikspolitikk og økonomi. USA anklaget Syria både for å ta imot og beskytte medlemmer av det avsatte regimet til Saddam Hussein, og for å gi irakiske opprørssoldater – militante jihadister så vel som støttespillere til det gamle regimet – anledning til å ta seg inn i Irak fra Syria. Syria motarbeidet USAs forsøk på å gjøre Irak til en modell for demokrati i Midtøsten. Syrias nære forbindelser med Iran var også et ankepunkt for Bush og USA.

Under president Barack Obama tilnærmet USA seg Syria, og oppfordret landet til å samarbeide i bestrebelsene på å finne en løsning på Midtøsten-konflikten. Høsten 2008 protesterte Syria mot et påstått amerikansk helikopterangrep mot mål på syrisk territorium, ved den irakiske grensen, der åtte personer ble oppgitt drept.

Krigen i Syria etter 2011 endret forholdet mellom den syriske regjering og USAs administrasjon i avgjørende grad, da USA tidlig ga sin politiske støtte til opposisjonen, og krevde at Baath-regimet og president Assad måtte gå av. Deretter ga USA økonomisk og militær støtte til deler av opposisjonen, og satte inn militære styrker til støtte for de kurdiske styrkene i Nord-Syria.

USA støttet derimot ikke kravet om en militær intervensjon mot det syriske regimet, tilsvarende den som fant sted under krigen i Libya; ei heller innføring av flyforbudssoner, som i Libya. Fra 2014 tok USA ledelsen i en flernasjonal styrke som iverksatte en militær kampanje mot jihadister først i Irak, så i Syria, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR).

Frankrike: Syrias forhold til Frankrike er dels betinget av historiske forhold, dels av begge lands regionale interesser. Av historiske årsaker har Syria nær kontakt med Frankrike, og president Bashar al-Assad oppfordret landet til å spille en mer aktiv rolle i Midtøsten da han besøkte president Nicolas Sarkozy i Paris i 2009. Assad var på offisielt besøk også i 2008, og Sarkozy på gjenvisitt i Syria.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to land, hvor Frankrike tidlig kritiserte den syriske regjering for overgrep mot sivile, og Syrias ambassadør ble i mai 2012 utvist fra Frankrike som følge av massakren i Houla. Frankrike har vært blant pådriverne for vestlig militær intervensjon i Syria, til støtte for opposisjonen, og deltar i koalisjonen (OIR) som bekjemper islamistene.

Russland: Syrias forhold til Russland bygger på de nære forbindelsen med Sovjetunionen under den kalde krigen, da Syria var en av Moskvas nære allierte i den tredje verden. Forholdet til Russland ble styrket i midten av 1990-årene, etter noen år med liten grad av samarbeid, og marinebasen Tartus ble gjenoppbygd. Russland opprettholdt forbindelsene også gjennom våpenleveranser til Syria.

Krigen i Syria etter 2011 har forsterket forholdet mellom de to land. Russland forble, sammen med Kina, en av få støttespillere for Assad-regimet under det syriske opprøret. Sammen med Kina bidro Russland til at det tok tid før det ble oppnådd enighet i FNs sikkerhetsråd om å kritisere Assads regjering, og sende militære observatører til Syria.

Russlands støtte til det syriske regimet ble trappet opp i 2015, med russisk militær deltakelse i krigen. Ved siden av å levere våpen og forsterket sine baser i landet, har Russland satt inn militære styrker. Dels har Russland beskutt mål i Syria fra sitt eget territorium og fra skip; dels har russiske styrker gått inn i Syria og opererte derfra, hovedsakelig flystyrker, mens bakkepersonell, inklusive luftvern, mest har vært til støtte for den russiske – og syriske – luftoperasjonen.

Norge: Forholdet mellom Norge og Syria har tradisjonelt vært del av norsk engasjement i Midtøsten. Dels har dette skjedd gjennom fredsbevarende operasjoner, særlig United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO); dels gjennom den rolle Norge har spilt i fredsprosessen i Midtøsten. De bilaterale forbindelsene har vært begrenset.

Da danske og norske aviser publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed i 2006, som av mange muslimer ble opplevd som krenkende, ble landeness ambassader i Damaskus angrepet av mobb, og stukket i brann. Norge protesterte på hendelsen, som ble beklaget av syriske myndigheter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre avla Syria et offisielt besøk, og fikk forsikringer om at en erstatning på nær 9 millioner kroner ville bli utbetalt. Støres besøk var vesentlig begrunnet med Syrias potensielle rolle i å finne en løsning på Midtøsten-konflikten, og et av få utenlandske besøk på dette nivå på den tiden.

Krigen i Syria etter 2011 har i noen grad endret forholdet mellom de to land, og Norge har tatt til orde – og deltatt i arbeidet – for å finne en politisk løsning på konflikten. Norge var blant de land som deltok med militære observatører i United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS), inklusive dens leder, generalmajor Robert Mood. Norge deltar med soldater i den flernasjonale militære kampanjen mot Den islamske stat (IS), gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). Først avviste Norge å delta i den del av OIR som var rettet mot IS i Syria, og avgrense innsatsen til Irak. Deretter, i mai 2016, besluttet regjeringen at norske styrker skulle bidra med trening, rådgiving og operativ støtte til syriske grupper som bekjempet IS, med base i Jordan. Dette skjedde fra andre halvår 2016. I februar 2018 besluttet regjeringen å videreføre de norske styrkebidragene til OIR, både i Jordan og Irak, ut 2018..

  • Gowans, Stephen (2017). Washingtons's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS.
  • Goodarzi, Jubin M. (2009). Iran and Syria. I.B. Tauris.
  • Rabinovich, Itamar (2008). The View from Damascus. Vallentine Mitchell.
  • Maoz, Moshe & A. Yaniv (red.) (1986). Syria under Assad. Croom Helm.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.