Syrias utenrikspolitikk

Syrisk politikk har i større utstrekning enn for de fleste land vært dominert av utenrikspolitiske spørsmål. To hovedlinjer – dels sammenfallende, dels motstridende – har ligget til grunn for utenrikspolitikken: panarabisme og nasjonalisme. Samtidig har forholdet til to naboland dominert utenrikspolitikken:

Forholdet til Israel var ført knyttet til panarabisme og motstand mot statsdannelsen, og støtte til palestinernes kamp mot Israel og for en egen stat. Deretter til kravet om at Israel måtte oppgi de syriske Golanhøydene som ble okkupert under Seksdagerskrigen i 1967, og deretter annektert.

Forholdet til Libanon er knyttet tilen syrisk nasjonalisme som samtidig har en panarabisk overtone: Libanon er i syriske øyne en historisk del av Syria, og burde inngå i én nasjon og én stat. Libanon har vært en viktig del av Syrias moderne interessesfære. Samtidig har kontroll over Libanon vært en måte å skaffe seg strategisk dybde i forholdet til Israel.

Krigen i Syria fra 2011 har deretter vært dimensjonerende for utenriksforbindelsene. Krigen har forsterket forbindelsene med Iran og Russland, og forverret forbindelsene med Tyrkia og USA.

Politisk oversikt

Fram til opprøret i 2011 og den påfølgende, internasjonale krigen ble utenrikspolitikken ført på tre nivåer:

Bilateralt i forhold til enkeltland, og regionalt i Midtøsten, særlig knyttet til Midtøsten-konflikten og Palestina-spørsmålet; amt internasjonalt. Som utslag av den panarabiske ideologien, den regionale ambisjonen og en internasjonal orientering, var Syria med på å stifte Arabiske liga og FN i 1945.

Utenriksspørsmål fikk en framtredende plass i syrisk politikk særlig fra tidlig på 1970-tallet, etter at Hafez al-Assad kom til makten. For ham ble utenrikspolitikk et sentralt virkemiddel, og han etablerte Syria som en markant regional aktør. Assad utnyttet supermaktenes rivalisering under den kalde krigen, og spilte på Syrias strategiske beliggenhet i Midtøsten. Han tilbød Sovjetunionen fotfeste, og fikk hjelp til å realisere sin strategiske ambisjon: å utvikle syrisk militær jevnbyrdighet med Israel.

Den viktigste aksen i kampen mot Israel var lenge Syrias allianse med Egypt. Den ble brutt da Egypt inngikk en separat fredsavtale med Israel i 1979. Det brøt med et grunnlaget for syrisk utenrikspolitikk, omtalt som Assad-doktrinen: De arabiske stater – og den palestinske frigjøringsbevegelsen – skulle finne en samlet løsning på Midtøsten-konflikten; og i politisk praksis en syrisk løsning. Assad førte derfor en politikk overfor palestinerne basert på å splitte og herske, for å få mest mulig kontroll, og for å unngå tosidige avtaler som ikke tjente Syrias interesser.

Assad inntok rollen som den fremste panarabiske leder, men valgte å støtte det persiske Iran mot det arabiske Irak da de to land gikk til krig i 1980, i den første Golfkrigen.

Syrisk utenrikspolitikk lå i hovedsak fast fra Hafez al-Assad kom til makten i 1971 og til opprøret i 2011. Etter hans død i 2000 videreførte sønnen Bashar al-Assad politikken.

Politiske hovedlinjer

Syrisk utenrikspolitikk har vært drevet av ideologi så vel som og realpolitikk. Den første dimensjonen, med panarabismen som rettesnor, sto sterkt etter andre verdenskrig. Den andre, preget særlig av forholdet til Israel, fikk en sentral plass særlig etter Seksdagerskrigen i 1967.

Panarabisme

Syria ble tidlig et kraftsenter for panarabisme, med Baath-partiet som drivkraft. Partiet fikk en sterk posisjon også i Irak, men det kom til rivalisering mellom de to, både mellom de to statene og statssjefene, Hafez al-Assad og Saddam Hussein.

Den andre politiske retning for å forene de arabiske land og folk var forankret hos Egypts president Gamal Abdel Nasser, som tiltrakk seg tilhengere i hele den arabiske verden, også i Syria. Hans innflytelse, og Egypts krig med Israel i 1956, bidro til at det syriske Baath-partiet gikk inn for å slå Syria og Egypt sammen i Forente arabiske republikk i 1958. En egyptisk-syrisk forsvarspakt var inngått allerede i 1955. Med sammenslåingen opphørte Syria som selvstendig stat, men gjenoppstod da syrerne trakk seg ut i 1961. Et forsøk på å gjenopplive unionen i en føderasjon i 1963, også med også Irak, førte ikke fram.

Midtøsten-konflikten

Ved opprettelsen av Israel i 1948 deltok Syria i krigen mot den nye staten. Syria stilte seg på Egypts side under Suez-krisen i 1956 og den påfølgende arabiske fronten mot Israel.

For syrisk utenrikspolitikk var Seksdagerskrigen i 1967 og Oktoberkrigen i 1973 langt mer avgjørende. Da Israel angrep Egypt og Syria i juni 1967 ble de arabiske styrkene slått, og Israel okkuperte de syriske Golanhøydene. Da egyptiske og syriske styrker angrep Israel i oktober 1973, var Syrias mål å ta tilbake Golan, men Israel gikk seirende ut også av krigen. En avtale mellom Israel og Syria om atskillelse av respektive styrker på Golan ble inngått i 1974, noe som førte til innsetting av FN-styrken United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF).

Syria var en pådriver for å isolere Egypt etter fredsavtalen med Israel i 1979. Syria styrket derved sin regionale stilling på bekostning av Egypt.

Den kalde krigen

I tillegg til å være involvert i Midtøsten-konflikten ble Syria på 1970- og 1980-tallet en aktør i den kalde krigen. Syria mottok sivil og militær hjelp fra Sovjetunionen. Landets strategiske verdi ble understreket av at Sovjetunionen bygde marinebasen Tartus-basen i Syria, som ble videreført av Russland, og fikk stor betydning under krigen i Syria.

Syria etablerte forbindelser også med andre land i Øst-Europa. Disse ble brutt, eller svekket, som følge av den kalde krigens opphør.

Politiske relasjoner

Med Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens slutt utviklet Syria relasjoner til Vesten. En samtidig endring fant sted gjennom den andre Golfkrigen, 1990–1991, da Syria bidro med militære styrker til Operation Desert Storm. Deltakelsen i den USA-ledede koalisjonen medførte en tilnærming til Vesten generelt og USA spesielt, samt bedrede forhold til Golf-statene, inklusive økonomisk støtte.

Golfkrigen la grunnlaget for fredsdrøftingene om Midtøsten som startet i Madrid 1991, og som Syria sa seg villig til å delta i. En forutsetning var at Golanhøydene ble inkludert. Dermed kunne Syria bryte ut av forsøkene på å isolere landet.

Regionen

Syria hadde lenge regionale stormaktsambisjoner, og kivet med Egypt og Irak om en lederrolle i den arabiske verden, og spesielt i Midtøsten. Dette var en av årsakene til at Syria under den første Golfkrigen (1980–1988), som eneste arabiske stat, tok parti for det persiske Iran mot det arabiske Irak.

Med et endret regionalt geopolitisk bilde etter den andre golfkrigen (1900–1991) åpnet den USA-initierte fredsprosessen for Midtøsten i Madrid høsten 1991. Syria og andre arabiske stater gikk dermed inn i fredsforhandling med Israel.

Naboland

Israel: Syrias forhold til Israel dominerte utenrikspolitikken allerede fra den første arabisk-israelske krigen i 1948. Israel ble deretter en toneangivende dimensjon ved syrisk politikk fra Seksdagerskrigen i 1967, da Golanhøydene ble okkupert av Israel. Fortsatt er det formelt krig mellom de to land, etter at en våpenhvileavtale ble inngått i 1949, overvåket av FN-styrken United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO).

Gjennom Madrid-prosessen fra 1991 gikk Syria i forhandlinger med Israel. De stanset da Israels statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet i 1995, da partene var nær en løsning. De ble senere, og uten løsning, ført i 1999–2000 og i 2004–2006; deretter, og med Tyrkia som mellomledd, i 2008.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom Syria og Israel. Israelske bombeangrep i Syria har vesentlig hatt som mål å svekke Irans stilling i landet, og ikke som engasjement i krigen mot det syriske regimet. Israel har også angrepet den libanesiske Hizbollah i Syria. Dertil har krigen ført til at Syria som funksjonerende stat langt på vei er borte, og dermed også den stabilitet som tidligere fantes i denne delen av Midtøsten.

Libanon: Forholdet til Libanon er historisk og politisk spesielt. Syria anser nabolandet som en del av et kulturelt storsyrisk område, og å tilhøre sin sikkerhetspolitiske interessesfære. Dette har ført til utstrakt syrisk innblanding i, og delvis dominans over, libanesisk politikk, særlig fra 1976. Da satte Syria inn militære styrker i Libanon, formelt som del av en arabisk fredsstyrke, etter utbruddet av borgerkrigen der.

Syrias Libanon-politikk er strategisk betinget av syriske sikkerhetsinteresser, og pragmatisk satt ut i livet gjennom å støtte de aktører i Libanon som kan bidra til en libanesisk politisk orden som tjener Syrias interesser. Syria har derfor støttet ulike grupperinger i den libanesiske konflikten.

Konfrontasjonen mellom Syria og Israel i Libanon nådde sitt høydepunkt under Israels invasjon i juni 1982, da israelske styrker nedkjempet det syriske luftforsvaret og nådde hovedveien mellom Damaskus og Beirut. Da syriske styrker rykket inn i Vest-Beirut igjen i 1986 var det etter anmodning fra sunniledere som ønsket hjelp til å stanse kamper mellom sjiittisk, drusisk og palestinsk gerilja.

Syrias dominerende rolle i libanesisk politikk ble i 1989–1990 utfordret av general Michel Aoun, som gikk til krig for å frigjøre landet fra den syriske militære tilstedeværelsen. Da Syria og dets libanesiske allierte vant, ble det i 1991 inngått en vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Libanon og Syria.

Syrias innflytelse bidro til å endre konstitusjonelle rammer og maktfordelingen mellom de konfesjonelle gruppene i Libanon – både gjennom Damaskus-avtalen fra 1975 og Taif-avtalen fra 1989. Gjennom Taif-avtalen fikk Syria internasjonal aksept for sin spesielle rolle i Libanon, herunder fortsatt utplassering av tropper i deler av landet. Syriske styrker ble stående som en opplevd okkupasjonsmakt i Libanon til 2005. Etter at Syria ble beskyldt for å stå bak mordet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri i 2005 ble landet, gjennom den såkalte Sederrevolusjonen, presset til å trekke seg helt ut.

Fulle diplomatiske forbindelser med Libanon ble opprettet først i 2008.

Egypt: Syrias forhold til Egypt har vært omskiftelig, fra tett samarbeid til sterke motsetninger. Syria inngikk i en union med Egypt (Forente arabiske republikk) i perioden 1958–1961, med utspring i den panarabiske visjonen, og de to sto sammen i kriger mot Israel i 1967 og 1973. Nederlaget i Oktoberkrigen i 1973 førte til at Egypts president Anwar al-Sadat endret strategi, og inngikk en fredsavtale i 1979. Dermed brøt Syria forbindelsene med Egypt. Forbindelsene med Egypt ble gjenopptatt i 1989.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to landene seg, da president Mohamed Morsi i 2011 brøt forbindelsene med Syria. Etter at han ble avsatt i 2013 ble diplomatiske forbindelser gjenopprettet.

Iran: Syrias forhold til Iran er en viktig dimensjon både i syrisk utenrikspolitikk og i regionale forhold, idet Syria brøt med den arabiske verden og allierte seg med Iran framfor Irak, da de to land gikk til krig i 1980 – til tross for at Iran ikke er en arabisk stat, og at det er islamistisk, i motsetning til det sekulære Syria. Bakgrunnen var at Iran etter den islamske revolusjonen i 1979 vendte landet vekk fra Vesten og mot Israel, samtidig som Baath-regimet i Bagdad sto i opposisjon til Baath-ledelsen i Damaskus – og også var en motstander av Vesten.

For Syria ga den strategiske alliansen med Iran Baath-regimet strategisk dybde, og en alliert mot Israel så vel som mot Irak og Tyrkia. Ved siden av de sikkerhetspolitiske sider, som også innbefatter tilgang til våpensystemer, har alliansen gitt Syria økonomiske fordeler, blant annet iransk olje til subsidiert pris. Gjennom Syria har Iran fått adgang til Middelhavet, og nær tilgang til Israels fremste ikke-statlige motstandere, Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza, samt en plass i arabisk politikk. Alliansen med Syria har også forhindret en samlet arabisk front mot Iran.

Krigen i Syria etter 2011 forsterket forholdet mellom de to land, da Iran ble Syrias fremste støttespiller i kampen mot opprørerne. Iran bidro med våpen så vel som rådgivere og soldater som deltok på regjeringsstyrkenes side – og med våpen til sin allierte Hizbollah, som også kjempet i Syria.

Irak: Syrias forhold til Irak var tidlig omskiftelig, preget av rivalisering mellom de to delene av Baath-partiet, samt av Syrias allianse med Iran under og etter den første Golfkrigen, 1980–88. Etter at Irak mobiliserte for støtte til Syria under Oktoberkrigen kritiserte Irak Syria for å inngå en våpenhvile med Israel etter nederlaget. Deretter preget også rivalisering mellom de to lands ledere, Hafez al-Assad og Saddam Hussein, relasjonene.

Da Syria valgte å støtte Iran i Golfkrigen i 1980, førte det til at Syria fikk en strategisk alliert i Iran, mens dets rival i Irak ble svekket. Under Golfkrigen i 1991 gikk Syria inn i koalisjonen som angrep Irak. Syria avviste derimot å delta i det USA-ledede angrepet på Irak i 2003.

Grensen mot Irak ble åpnet i 1997 etter å ha vært stengt i 15 år, og økonomisk samkvem ble gjenopptatt. I 2000 etablerte Syria og Irak de første diplomatiske forbindelser på to tiår (med fulle forbindelser fra 2006). Etter invasjonen av Irak i 2003 ble Syria av USA beskyldt for å åpne grensen mot Irak for transport av kapital og våpen, til støtte for tilhengere av Husseins regime. Flere ettersøkte medlemmer av det irakiske Baath-regimet søkte tilflukt i Syria. Derved bidro Syria til at også en islamistisk og jihadistisk bevegelse fikk bygge seg opp i Irak – for deretter å spre seg til Syria, og i avgjørende grad bidra til krigen der etter 2011.

Krigen i Syria etter 2011 er tett knyttet til utviklingen i Irak – og omvendt. Dette gjelder særlig framveksten av de fremste jihadistgrupperingene – Jabhat al-Nusra og Den islamske stat (IS), som begge har utspring i al-Qaida i Irak. IS utnyttet krigen i Syria, hvor det etablerte et baseområde til å angripe Irak, og overta områder der.

Den andre dimensjonen knyttet til krigen og som berører forholdet mellom Syria og Irak er det kurdiske spørsmålet. Den syrisk-kurdiske militsen People’s Protection Units (YPG), som er blitt en vesentlig faktor i krigen, har tette bånd til den irakisk-kurdiske Peshmerga-styrken.

Tyrkia: Syrias forhold til Tyrkia har mest vært anstrengt. Det skyldes både historiske årsaker og uenighet om forvaltning av felles vannressurser fra Eufrat, og det militære samarbeidet mellom Tyrkia og Israel midt på 1990-tallet. Tyrkia har på sin side protestert mot Syrias støtte til geriljaen i tyrkisk Kurdistan. En hovedårsak til et vedvarende vanskelig forhold bunner i det franske mandatstyrets avgivelse av det syriske området Alexandretta til Tyrkia i 1939. Under den kalde krigen bidro Tyrkias medlemskap i NATO og Syrias nære forbindelser med Sovjetunionen til motsetningene. Etter en periode med skjerpet fiendskap, på grensen til krig sommeren 1996 og på ny i 1998.

Krigen i Syria etter 2011 har vesentlig forverret forholdet mellom Syrias regjering og Tyrkia. Den syriske opposisjonen, både den politiske og militære, søkte tilhold i Tyrkia, og fikk operere derfra fra starten på krigen. Dette muliggjorde en oppbygging, og fikk våpen og fremmedkrigere inn i Syria. Den tyrkiske regjering bisto også Free Syrian Army (FSA) med etterretningsinformasjon, våpen, trening og tilholdssted. Tyrkia er også anklaget for å støtte jihadistgrupper, ved å la de passere inn i Syria.

Forholdet ble skjerpet etter at Syria i 2012 skjøt ned et tyrkisk jagerfly. Tyrkia rettet flere ganger angrep mot mål i Syria, og flere ganger sendt styrker inn i landet. Særlig fra 2014/15 har Tyrkia brukt krigen til å angripe PKK. Tyrkia har også rettet angrep mot dennes allierte i Syria: People’s Protection Units (YPG). I 2019 invaderte Tyrkia det nordlige Syria, og tok kontroll over et område langs grensen, sammen med russiske styrker. Tyrkia er det land som har tatt imot flest syriske flyktninger, og én målsetting med okkupasjonen var å etablere et område hvor flyktninger kunne sendes tilbake til.

Jordan: Syrias forhold til Jordan har vært preget av at Syria har sett på landet, i likhet med Libanon, som en del av det historiske Syria. Omvendt hadde Jordans kong Abdullah, grunnleggeren av Transjordan, den samme tilnærming, men med seg selv som samlingspunkt. Med hans død i 1951 gikk forholdet inn i en fase med ordinære relasjoner. Forholdet ble forverret fra 1957, med stengt grense og brutte diplomatiske forbindelser; ytterligere forverret da Syria gikk inn i unionen med Egypt året etter. Væpnede grupper trent i Syria infiltrerte Jordan for å bedrive undergraving av monarkiet. Kløften økte som følge av Baath-regimets maktovertakelse i Syria i 1963. I 1970 gikk syriske styrker inn i Jordan til støtte for PLO under konflikten mellom palestinerne og det jordanske regimet (Svart September), og Syria brøt på ny diplomatiske relasjoner året etter.

I 1975–1976 var de to land nær ved å inngå en union, før forholdet på ny forverret seg. Jordan støttet det syriske Muslimske brorskap under det islamske opprøret i Syria i 1979. Etter å ha slått dette ned, sendte Syria styrker til grensen mot Jordan i 1980, og det var frykt for krig. Jordans nære forhold til Irak, med støtten til Irak under den første Golfkrigen, bidro til det dårlige forholdet mellom Syria og Jordan; det samme gjorde Jordans inngåelse av en tosidig fredsavtale med Israel i 1994. Det har også vært uenighet om retten til vannressurser fra elven Jarmuk.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to land, og Jordan er blant de stater som har støttet den syriske opposisjonens krav om et regimeskifte. Jordan deltar også i den militære koalisjonen som i både Irak og Syria bekjemper jihadistene; Operation Inherent Resolve (OIR). Jordan blir brukt som ett av baseområdene, og land i Golfen har brakt forsyninger til den syriske opposisjonen gjennom Jordan. I 2011 åpnet Jordan grensen for flyktninger fra Syria i 2011, og er ett av de land som har tatt imot flest syriske flyktninger.

Saudi-Arabia: Syrias forhold til Saudi-Arabia ble forverret som følge av at Syria tok Irans side i krigen mot Irak, i den første Golfkrigen i 1980, men forbedret seg da Syria sluttet seg til den amerikansk/saudisk-ledede koalisjonen som i 1991 angrep Irak for å frigjøre Kuwait. Forbindelsene ble svekket som følge av drapet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, som hadde nære forbindelser til Saudi-Arabia. Forholdet ble bedret på 2000-tallet.

Krigen i Syria etter 2011 har helt endret forbindelsene, og Saudi-Arabia har fra starten vært en av de fremste støttespillerne til den syriske opposisjonen, med politisk, økonomisk og militær hjelp til flere grupper, antakelig også islamistiske sådanne. Saudi-Arabia deltar i koalisjonen bak Operation Inherent Resolve (OIR).

Palestina: Syrias forhold til frigjøringsbevegelsen, og senere de palestinske selvstyremyndighetene, har vært preget av forsøk på å kontrollere den palestinske frigjøringskampen, og etter hvert av et dårlig forhold mellom Hafez al-Assad og PLOs leder Yasir Arafat.

Syria støttet, politisk, prinsipielt og praktisk, den palestinske frigjøringskampen, men søkte å kontrollere den. Syria støttet flere organisasjoner som bekjempet Arafat og hans, etter Syrias oppfatning, for moderate linje. Dette ble særlig gjort ved å la mer radikale, ekstreme palestinske grupper få tilhold i Syria, dels ved å blande seg direkte inn i interne palestinske anliggender i Libanon – der syriske styrker ble satt inn mot palestinsk gerilja. Syria hadde også kontroll over palestinske militære avdelinger, derunder en enhet i Palestine Liberation Army (PLA), som var del av den syriske hæren. Mens Syria gikk inn i Jordan i 1970 for å støtte PLO i kampen mot den jordanske regjering, gikk Syria mot PLO under borgerkrigen i Libanon i 1976. Den egyptisk-israelske fredsprosessen fra 1977 førte Syria og PLO sammen igjen, men Syria støttet ikke PLO da Israel invaderte Libanon i 1978, deretter i 1982. Syria bidro i 1983 til at resten av den palestinske geriljaen måtte forlate Libanon, etter å ha støttet et opprør mot Arafats ledelse.

Syria deltok ikke i Oslo-kanalen, og tok til orde mot avtalene som ble inngått mellom PLO og Israel – og oppmuntret de palestinske grupper som motsatte seg dem.

Krigen i Syria etter 2011 har ikke i vesentlig grad endret forholdet mellom Syria og palestinerne, men krigen har rammet de palestinske flyktningene i Syria. Medlemmer av palestinske grupper har deltatt i krigen på den syriske regjeringens side.

Andre land

USA: Syrias forhold til USA har vært omskiftelig, og i lange perioder dårlig; dels under den kalde krigen da Syria var alliert med Sovjetunionen, dels som følge av Syrias politikk overfor Israel og støtte til ytterliggående palestinske grupper. Syria brøt de diplomatiske forbindelser med USA etter Seksdagerskrigen i 1967 og den israelske okkupasjonen av Golanhøydene. Forbindelsene ble gjenopprettet i 1974.

Forholdet ble svekket under USAs innblanding i Libanon, og da amerikanske krigsskip i 1983 beskjøt syriske posisjoner i Libanon. Syria har i hovedsak motsatt seg amerikanske forsøk på løsninger på Midtøsten-konflikten, med løsninger som av Syria er opplevd å sikre Israels sikkerhetsbehov. Under Madrid-prosessen i 1991, da en helhetlig løsning ble søkt, støttet USA Syrias krav om at Israel måtte levere tilbake Golanhøydene. Dette kom etter at Syria sluttet seg til den brede koalisjonen som i 1990–1991 angrep Irak for å frigjøre Kuwait i den andre Golfkrigen. Den syriske deltakelsen forbedret radikalt forholdet til USA – for en periode.

Syria ble i 1979 satt på USAs liste over land som støtter terrorisme. Forholdet ble særlig svekket i presidenttiden til George W. Bush, og som følge av 11. september 2001 og den etterfølgende globale krigen mot terror. Syria ble satt på en liste over land der USA ønsket regimeskifte, og hvor det var aktuelt å gi til krig. Konflikten ble forsterket da Syria motsatte seg det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. USA innførte sanksjoner mot Syria i 2004, begrunnet med at landet var en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.

Krigen i Syria etter 2011 endret forholdet i avgjørende grad, da USA tidlig ga sin politiske støtte til opposisjonen, og krevde at Baath-regimet og president Assad måtte gå av. Deretter støttet USA deler av opposisjonen, og satte inn militære styrker til støtte for de kurdiske styrkene i Nord-Syria. USA støttet derimot ikke kravet om en militær intervensjon mot den syriske regjeringen. Fra 2014 tok USA ledelsen i en flernasjonal styrke som iverksatte en militær kampanje mot jihadister først i Irak, så i Syria, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR).

Frankrike: Syrias forhold til Frankrike er dels betinget av historiske forhold, dels av begge lands regionale interesser. Av historiske årsaker har Syria nær kontakt med Frankrike, og president Bashar al-Assad oppfordret landet til å spille en mer aktiv rolle i Midtøsten da han besøkte president Nicolas Sarkozy i Paris i 2009.

Krigen i Syria etter 2011 har endret forholdet mellom de to land, hvor Frankrike tidlig kritiserte den syriske regjering for overgrep mot sivile. Frankrike har vært blant pådriverne for vestlig militær intervensjon i Syria, til støtte for opposisjonen, og deltar i koalisjonen som bekjemper islamistene.

Russland: Syrias forhold til Russland bygger på de nære forbindelsen med Sovjetunionen under den kalde krigen, da Syria var en av Moskvas nære allierte i den tredje verden. Forholdet til Russland ble styrket i midten av 1990-årene, og marinebasen Tartus ble gjenoppbygd. Russland opprettholdt forbindelsene også gjennom våpenleveranser til Syria.

Krigen i Syria etter 2011 har i vesentlig grad forsterket forholdet mellom de to land. Russland forble, sammen med Kina, en av få støttespillere for Assad-regimet under det syriske opprøret. Russlands støtte til det syriske regimet ble trappet opp i 2015, med russisk militær deltakelse i krigen. Ved siden av å levere våpen og forsterket sine baser i landet, har Russland satt inn militære styrker. Særlig har russiske flystyrker deltatt i angrep mot opprørere. Bakkepersonell, inklusive luftvern, har støttet luftoperasjonene. Russland støtte har vært avgjørende for at den syriske regjeringen har vunnet krigen.

Norge: Forholdet mellom Norge og Syria har tradisjonelt vært del av norsk engasjement i Midtøsten. Dels har dette skjedd gjennom fredsbevarende operasjoner, særlig United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO); dels gjennom den rolle Norge har spilt i fredsprosessen i Midtøsten. De bilaterale forbindelsene har vært begrenset.

Da danske og norske aviser publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed i 2006 ble landenes ambassader i Damaskus angrepet av mobb og stukket i brann. Norge protesterte på hendelsen, som ble beklaget av syriske myndigheter.

Krigen i Syria har i noen grad endret forholdet mellom de to land, og Norge har tatt til orde – og deltatt i arbeidet – for å finne en politisk løsning på konflikten. Norge var blant de land som deltok med militære observatører i United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS), inklusive dens leder, generalmajor Robert Mood. Norge deltar med soldater i den flernasjonale militære kampanjen mot Den islamske stat (IS), gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). Først avviste Norge å delta i den del av OIR som var rettet mot IS i Syria, og avgrense innsatsen til Irak. Deretter, i mai 2016, besluttet regjeringen at norske styrker skulle bidra med trening, rådgiving og operativ støtte til syriske grupper som bekjempet IS, med base i Jordan. Dette skjedde fra andre halvår 2016. Den norske deltakelsen i OIR er fra 2018 konsentrert til Irak.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gowans, Stephen (2017). Washingtons's Long War on Syria. Baraka Books.
  • Hokayem, Emile (2013). Syria's Uprising and the Fracturing of the Levant. IISS.
  • Goodarzi, Jubin M. (2009). Iran and Syria. I.B. Tauris.
  • Rabinovich, Itamar (2008). The View from Damascus. Vallentine Mitchell.
  • Maoz, Moshe & A. Yaniv (red.) (1986). Syria under Assad. Croom Helm.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg