PLO, Den palestinske frigjøringsorganisasjon, er en paraplyorganisasjon for den palestinske motstandsbevegelsen, stiftet i Øst-Jerusalem i mai 1964, etter initiativ fra Den arabiske liga. PLO har hatt tre ledere. Fra 1964 var organisasjonen ledet av Ahmad Shukeiri, men i 1969 tok Yasir Arafat over. Han ledet PLO fram til sin død i 2004. Fra da har Mahmoud Abbas vært leder. Fatah er den største av medlemsorganisasjonene i PLO.

Samtidig med etableringen av PLO ble også dens frigjøringshær, Palestine Liberation Army (PLA), opprettet. På det meste hadde PLO en militær styrke på rundt 23 000 geriljasoldater tilhørende de forskjellige medlemsgruppene, og om lag 10 000 soldater i PLA. Også flere sivile organisasjoner er med i PLO, blant annet for arbeidere, studenter, kvinner, leger, jurister og andre.

Det PLO som ble opprettet i 1964 var først og fremst et politisk redskap for Den arabiske liga, selv om Ahmad Shukeiri viste seg å være mer uavhengig enn de ønsket. Utover 1960-tallet ønsket yngre palestinske aktivister at PLO skulle bli et uavhengig organ og at palestinerne selv skulle styre sin framtid. Det var spesielt Fatah som ledet an i denne utviklingen. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble det tydeligere enn noen gang at araberstatene ikke var i stand til å vinne tilbake Palestina for palestinerne. Fatah, under Arafats ledelse, klarte derfor å ta over lederrollen i PLO.   

Under Yasir Arafats ledelse fra 1969 ble PLO en mer offensiv organisasjon og la stadig større vekt på den væpnede frigjøringskampen. Hovedkvarteret var opprinnelig i Jordan, men etter borgerkrig med det jordanske regimet i 1970–1971 måtte PLO flytte sitt hovedkvarter til Beirut i Libanon. Nye geriljaangrep mot Israel ble deretter iverksatt fra Sør-Libanon.

Etter den andre israelske invasjonen av Libanon i 1982, ble PLO tvunget til å evakuere på ny. Hovedkvarteret ble flyttet til Tunis. I kjølvannet av dette kom det i 1983 til kamper mellom fraksjoner av PLO i Libanon, hvor opprørerne mot Arafats linje var støttet av Syria. I 1985 bombet Israel PLOs hovedkvarter i Tunisia, og 71 mennesker ble drept. Under et kommandoraid mot hovedkvarteret i 1988 ble PLO-lederen Khalil al-Wazir (Abu Jihad) drept.

Samtidig som det var stadige runder med militær konflikt mellom PLO og Israel, beveget PLO seg i en modererende politisk retning. Mens de opprinnelig hadde krevd en demokratisk palestinsk stat i hele det historiske Palestina, bevegde de seg fra midten av 1970-tallet i retning av å støtte en tostatsløsning. Den første uttalte bevegelsen i så måte var erklæringene fra Det palestinske nasjonalrådet (PNC) i 1974 og 1977. Det var kommunistpartiet DFLP som sammen med Arafat var den sentrale pådytteren for denne nye linjen.

PNC velger medlemmene til PLOs sentralkomité, og erklæringene derfra har derfor stor politisk betydning. Uttalelsene i 1974 og 1977 inneholdt uttalelser om vilje til å opprette en «nasjonalstat» i Palestina. Poenget her er at de fravek kravet om en stat i hele Palestina. Fraværet av en eksplisitt anerkjennelse av at det også skulle være en annen stat der - Israel - gjorde at det internasjonale samfunn ikke aksepterte dette som gode nok erklæringer for å kunne bli med i det gode selskap. 

I 1974 ble PLO på det arabiske toppmøtet i Rabat anerkjent som det palestinske folkets eneste rettmessige representant. Samme år talte Arafat for FNs generalforsamling, og FN anerkjente også PLO som palestinernes representant. I 1976 fikk PLO fullt medlemskap i Den arabiske liga. Under møtet til Det palestinske nasjonalrådet PNC (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) i 1988, vedtok dette å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet. 

Frem til midten av 1990-årene arbeidet PLO i all hovedsak i eksil, og organisasjonens maktbasis lå først og fremst i eksilmiljøene, ikke minst flyktningleirene i Midtøsten. Fra 1987 styrket PLO sin stilling under det folkelige opprøret (intifadaen) i de okkuperte områdene Gaza og Vestbredden. I 1988 anerkjente PLO offisielt Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og avskrev deretter all bruk av terrorhandlinger. Dette førte til diplomatisk fremgang for PLO, men mye av denne gikk tapt da PLO støttet Irak etter invasjonen av Kuwait i 1990. PLO tapte også økonomisk støtte, særlig fra gulfstatene.

Noe av årsaken til PLOs standpunkt var at Saddam Hussein knyttet en eventuell tilbaketrekning fra Kuwait til en tilsvarende israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte palestinske områdene. Arafat beklaget senere å ha tatt stilling for Irak.

Etter Golfkrigen kom det i gang en flernasjonal forhandlingsprosess i Madrid. PLO ble nektet å delta her, men uavhengige palestinere – med nær tilknytning til PLO – deltok i den jordanske delegasjonen. Den mest berømte av disse var Hanan Ashrawi. PLO gikk i stedet inn i hemmelige forhandlinger med Israel i Norge, den såkalte Oslo-kanalen.

Disse førte til at det den 13. september 1993 ble undertegnet en prinsippavtale mellom Israel og PLO, som innebar at PLO anerkjente Israel, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes representant. Utover dette skapte avtalen utgangspunkt for et begrenset palestinsk selvstyre i Gaza og deler av Vestbredden, i første rekke Jeriko. 17. mai 1994 overtok PLO formelt kontrollen av den israelske administrasjonen i disse områdene, og 1. juli 1994 kom Arafat til Gaza, for gjennom det nye organet De Palestinske selvstyremyndighetene i praksis å overta styringen av Gaza og Jeriko.

PLOs største medlemsorganisasjon, Fatah, fikk rent flertall i det nye palestinske selvstyrerådet som ble valgt i januar 1996. Samtidig ble Arafat valgt til dets president. Det var likevel betydelig motstand mot Oslo-avtalen og fredsprosessen i PLO. Alle de toneangivende PLO-medlemsorganisasjonene unntatt Fatah, deriblant de sterke grupperingene PFLP og DFLP, tok standpunkt mot Oslo-avtalen og den påfølgende Kairo-avtalen.

Fra midten av 1990-årene ble PLO-ledelsen møtt med tiltagende kritikk fordi fredsprosessen gikk sent, og fordi den – i manges øyne – ble trenert av den nye israelske regjeringen. Særlig har den islamistiske organisasjonen Hamas utfordret PLO, og Hamas vant valget på nytt parlament i 2006.

Etter en kort borgerkrig-lignende konflikt mellom Hamas og Fatah i 2007 ble de palestinske territoriene splittet. Hamas kontrollerer per i dag Gaza, mens Fatah og de palestinske selvstyremyndighetene kontrollerer Vestbredden. Det har siden 2007 blitt gjort flere forsoningsforsøk mellom de to, men ingen av disse har lyktes. Det har også vært forhandlinger om Hamas kan bli en medlemsorganisasjon i PLO, men heller ikke disse har ført fram.

Opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene har ført til flere problemer i forholdet mellom palestinere og PLO, fordi mens PLO representerer alle palestinere så representerer de palestinske selvstyremyndighetene kun de palestinerne som bor i de okkuperte områdene. Det betyr at spesielt de palestinske flyktningene mangler representasjon. Også i de okkuperte områdene her er representativiteten tynnslitt grunnet den geografiske og politiske splittelsen mellom Vestbredden og Gaza, og fraværet av demokratiske valg. Siste presidentvalg ble holdt i 2005 og siste parlamentsvalg ble holdt i 2006. Disse ble vunnet av henholdsvis Mahmoud Abbas (Fatah) og Hamas.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.