Iran-Irak-krigen, også kalt den første golfkrigen; væpnet konflikt utkjempet mellom Irak og Iran fra september 1980 til august 1988.

Krigen startet med at Irak angrep Iran 22. september 1980 og tok kontroll over territorium sør i landet, før Iran gikk til motangrep og i 1982 gikk inn i Irak. Deretter, til  våpenhvile trådte i kraft 20. august 1988, ble det utkjempet en rekke slag med store tap på begge sider. Storbyer i begge land ble angrepet i luftoperasjoner; det samme ble sivil skipstrafikk i Persiabukta.

Krigen brøt ut i en situasjon hvor Iran hadde gjennomgått sin revolusjon i 1979, der et sjia-presteskap under ayatollah Khomeini hadde tatt  makten. I Irak hadde Saddam Hussein befestet sin stilling som leder for Baath-partiet og som landets president, og bygd opp et sterkt militært forsvar.

Det irakiske regimet hilste den iranske revolusjonen velkommen, men så med bekymring på innflytelsen denne kunne ha blant Iraks sjia-befolkning. Irans nye ledere hadde som uttalt mål å spre revolusjonen og bidra til at en islamsk republikk ble opprettet i det den gang sunni-dominerte, sekulære Irak. Bak konflikten mellom de to land lå også århundrers kulturell og politisk motsetning mellom arabere og persere, og kamp om kontroll med strategisk viktige områder ved Golfen, særlig vannveier og havner. For Saddam var konflikten også en del av hans ambisjon om å gjøre Irak til den ledende stat i den arabiske verden – og i Golf-regionen.

Irak hadde også territorielle ambisjoner. Først og fremst gjaldt dette kontroll over Shatt al-Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris, og Irans arabisk-dominerte og oljerike provins Khuzistan. Gamle grensetvister ble bilagt ved en avtale undertegnet i Alger i 1975, men Saddam avviste denne som endelig løsning.

Med store oljeinntekter hadde Irak rustet opp på 1970-tallet, i hovedsak med våpen fra Sovjetunionen og Frankrike. Irans militære styrke var svekket som følge av revolusjonen, blant annet ved at mange høyere offiserer var fjernet, men landet hadde fortsatt moderne våpen, vesentlig levert av USA. I krigens innledende fase satte Iran mange avsatte offiserer i tjeneste, og rekrutterte store antall frivillige i en folkemilits; Pasdaran og Basij.

Den militære konflikten startet før selve krigsutbruddet. Tidlig i september 1980 kom det til flere trefninger langs grensen. Saddam opphevet Alger-avtalen og erklærte at Shatt al-Arab tilhørte Irak, noe Iran avviste. Deretter tiltok fiendtlighetene, med nye angrep begge veier.

22. september 1980 iverksatte Irak et omfattende militært angrep på iranske flybaser, mens seks divisjoner fra den irakiske hæren gikk inn i Iran på tre fronter, med størst tyngde i sør, inn i Khuzistan. I den siste store offensiven i krigens åpningsfase forsøkte Irak å innta Abadan, men ble slått tilbake, før Khorramshahr ble tatt 10. november. Iran angrep blant annet irakiske oljeinstallasjoner, i et forsøk på redusere oljeinntektene, og derved krigsevnen på lengre sikt. Dette skulle bli en sentral strategi senere i krigen.

Den irakiske framrykkingen ble stanset vinteren 1980–81, og krigen gikk inn i en fase uten større bevegelse, før Iran gikk til motoffensiv i mars 1982. Khorramshahr ble gjenerobret i mai 1982, og Irak trakk sine styrker tilbake til grensen i håp om at Iran ville gå med på å avslutte krigen. Iran fortsatte angrepene, og iverksatte i juli sin Operasjon Ramadan inn i Irak, nær Basra i sør – i omfattende slag med store tap, særlig på iransk side. Også i nye større offensiver tok Iran i bruk store antall frivillige, oftest mangelfullt trent og utrustet, hvorav mange gikk foran de regulære hærstyrkene, blant annet for å rydde miner.

Etter det iranske motangrepet, og innmarsjen i Irak, var irakerne gjennom resten av krigen i hovedsak på defensiven. Iran iverksatte i alt rundt 70 større offensiver mot Irak, inklusive en storoffensiv mot Basra tidlig i 1984 der tilsammen rundt 25 000 ble drept i løpet av få dager i februar–mars. Fra 1984 konsentrerte den irakiske ledelsen seg om å forhindre videre iransk framrykking, og forsøkte å få det iranske regimet til å forhandle. Dette ble søkt oppnådd ved økt militært press mot Iran, og innbefattet anskaffelse og anvendelse av nye våpensystemer. Irak utviklet kapasitet til å produsere og anvende kjemiske våpen, og tok i bruk blant annet sennepsgass og nervegass i angrep på iranske styrker, hvilket ble dokumentert av FN. I september 1980 iverksatte Iran et mislykket angrep på Iraks Osirak atom-reaktor; denne ble ødelagt i et israelsk angrep i juni 1981. Irak rettet flere angrep mot Irans reaktor i Bushehr, 1984–88, og ødela den.

I perioden 1984–87 var det nærmest en stillingskrig, sammenlignet med situasjonen under første verdenskrig i Vest-Europa, med vedvarende kamper og store tap, uten vesentlig framgang for noen av partene. De hardeste kampene fant sted i sør, men krigen ble utkjempet langs hele grensen, og Iran bidro til å intensivere den i de kurdiske områdene i nord. Der allierte de seg med kurdiske motstandsgrupper, særlig mot slutten av krigen.

I 1985 startet Irak en kampanje med luftangrep mot større byer i Iran, for å svekke offentlig moral og ødelegge militære mål, i hva som ble kalt krigen om byene. Langtrekkende Scud-raketter ble tatt i bruk; senere også den irakiske varianten al-Hussein – rettet mot blant annet Teheran, Esfahan og Qom. Iran svarte med Scud-angrep mot irakiske byer, inklusive Bagdad og Basra.

Irak søkte å trekke supermaktene inn, for å få slutt på krigen. Dette ble blant annet gjort ved å angripe internasjonal skipstrafikk i Golfen, i et forsøk på å få Iran til å gjengjelde gjennom å stenge Hormuzstredet. USA hadde gjort det klart at landet ville gripe inn hvis så skjedde, og Iran avholdt seg fra å provosere amerikanerne.

Irak angrep først iranske skip, men erklærte at all skipstrafikk ble ansett som legitime mål. Deretter ble fartøyer fra andre land, primært tankskip som fraktet olje ut av Iran, angrepet. Allerede tidlig under krigen ble størstedelen av Iraks oljeeksport rammet, og Irak søkte å begrense også Irans eksport, for å svekke landets økonomi. Irak begynte å angripe den iranske oljeinfrastrukturen i 1981, og trappet opp denne delen av krigføringen i 1984, særlig ved å bombe den største terminalen på Kharg-øya. Irak angrep oljetankere fra flere land med Exocet-missiler skutt fra jagerfly. Iran svarte med å angripe tankskip som fraktet irakisk olje, samt skip fra og infrastruktur i Kuwait som håndterte olje fra Irak. Kuwait ba deretter om internasjonal beskyttelse av sine skip, og fikk dette både fra Sovjetunionen og USA. Til tross for at begge parter hadde akseptert et FN-moratorium i 1984, fortsatte partene å angripe oljetankere i 1986–87. Flere land sendte marinefartøyer til Golfen for å beskytte oljefrakten.

Begge land, og særlig Irak, lyktes i å skaffe nye våpen i løpet av krigen; Iran blant annet fra Kina og Libya. Sovjetunionen og Frankrike var Iraks viktigste leverandører. USA støttet også Saddam Husseins regime – og solgte samtidig, i 1985–86, i hemmelighet våpen til Iran (se Iran–Contras-affæren). Den tiltagende vestlige – og arabiske – støtten til Irak, særlig fra 1984, skyldtes mest en frykt for konsekvensene ved Irans militære framgang.

Krigen ble trappet opp igjen i 1988, og Irak gjenvant det militære initiativet gjennom fire større offensiver fra april. Like fullt var Irak sterkt svekket, og søkte fortsatt en avslutning på krigen. Supermaktene Sovjetunionen og USA bidro med politisk press gjennom FN.

Iran aksepterte 17. juli 1988 våpenhvilen som ble foreskrevet i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 598 (1987), vedtatt 29. juli 1987. Irak, som i flere år hadde ønsket våpenhvile, ga sin formelle aksept 18. juli. Selve våpenhvilen trådte i kraft 20. august 1988 og gjorde slutt på krigen. En fredsavtale ble inngått først etter den andre golfkrigen,i 1991. Den siste fangeutveksling skjedde i 2003.

Den første golfkrigen var en av de lengste, mest omfattende og mest ødeleggende konflikter etter andre verdenskrig. De økonomiske ødeleggelsene – særlig av infrastrukturen innen oljesektoren – var store, og de økonomiske konsekvensene enda større, som følge av de enorme kostnadene knyttet til selve krigføringen, herunder anskaffelse av våpen.

De sosiale konsekvensene var også svært store. Det er ikke kjent hvor mange som mistet livet i krigen; et vanlig anslag er ca. én million, om lag halvparten hver av soldater og sivile. Enda flere ble såret, ytterligere flere drevet på flukt. Iran har erkjent at nær 300 000 ble drept; tallet antas å være høyere.

Som en del av våpenhvileavtalen, satte FN i 1988 inn en observatørstyrke, United Nations Iran-Iraq Military Observer Group (UNIIMOG), for å patruljere grensen mellom de to land.

Norge spilte ingen direkte rolle i den første golfkrigen, men ble indirekte trukket inn som en ledende skipsfartsnasjon. En rekke norskregistrerte eller -eide oljetankere seilte på Golfen, og flere ble utsatt for angrep.

Da FN satte inn observatørstyrken UNIIMOG, stilte Norge offiserer i denne, til den ble avviklet da den andre golfkrigen brøt ut, i 1991.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.