Fredsprosessen Israel–Syria, politisk prosess som fra 1990-tallet søkte å legge grunnlaget for en tosidig fredsavtale mellom Israel og Syria – uten å lykkes.

Se også artiklene:

En fredsprosess mellom Israel og Syria ble forsøkt etablert som en del av de multilaterale fredsbestrebelsene i Midtøsten både etter Seksdagerskrigen i 1967 og Oktoberkrigen i 1973. Først etter Madrid-konferansen i 1991 var det politisk aksept fra begge parter for en bilateral prosess. I mellomtiden lykkes det å oppnå en avtale om atskillelse av de væpnede styrkene på Golanhøydene, i 1974.

Forholdet mellom Israel og Syria har vært et av de mest spente i hele Midtøsten, og følgelig har fredsprosessen mellom de to land vært en av de vanskeligste. Syria deltok i angrepet på Israel i 1948, hvoretter en våpenhvile ble inngått i 1949. Allerede under disse, FN-ledede, forhandlingene anla Syria en avvisende holdning, og de israelsk-syriske forhandlingene startet senere og viste seg vanskeligere enn de andre. Motstanden mot å forholde seg til den nye staten Israel ble brutt av Syrias statssjef Husni al-Zaim, som grep makten i et kupp i 1949. Under våpenhvileforhandlingene foreslo han et møte med Israels statsminister David Ben-Gurion, og signaliserte vilje til å inngå en fredsavtale i bytte med territorielle innrømmelser fra Israel; Syria var særlig opptatt av områder ved Jordanelva og Gennesaretsjøen. Ben-Gurion avviste et møte for våpenhvilen var inngått, og da var al-Zaim avsatt i et nytt kupp. Særlig opp mot Seksdagerskrigen var det et tidvist spent forhold mellom Syria og Israel, og i april 1967 kom det til luftkamper mellom de to land over Damaskus. Etter Seksdagerskrigen ble det oppnådd en våpenhvile, etter at Golanhøydene var erobret av israelske styrker. Deretter ble gjenerobring av Golan et hovedpunkt i Syrias forhold til Israel, og hvor en forutsetning fra israelsk side var en syrisk anerkjennelse av staten Israel. Den israelske regjering fremmet på det grunnlag et forslag om fredsavtale med Syria 19. juni 1967, et forslag som ble avvist av Syria og Sovjetunionen.

Forholdet mellom de to land ble ytterligere vanskeliggjort ved at Syria ble en alliert av Sovjetunionen under den kalde krigen, mens USA ble Israels viktigste støttespiller. En ytterligere, og vel så viktig, kompliserende faktor var Syrias sterke historiske og strategiske interesser i – og politiske innflytelse – i Libanon, som på 1970-tallet ble det viktigste baseområdet for den væpnede palestinske frigjøringskampen. Også den, så vel som Palestina-spørsmålet i sin alminnelighet, skjerpet forholdet mellom Israel og Syria.

Israel okkuperte Golanhøydene under Seksdagerskrigen i juni 1967, og beseiret igjen de syriske styrkene under Oktoberkrigen i 1973, da Syria forsøkte å gjenerobre det okkuperte området, samtidig som Egypt forsøkte å ta tilbake Sinai. Israel tok under Oktoberkrigen kontroll over enda et syrisk landområde, øst for de okkuperte Golanhøydene. FNs sikkerhetsråd vedtok 22. oktober resolusjon nr. 338 som oppfordret partene til å inngå en våpenhvile. Syrias president, Hafez al-Assad, valgte å etterkomme dette, 25. oktober, selv om han da hadde klargjort styrker fra flere arabiske land for et massivt angrep mot de israelske stillingene på Golanhøydene.

Mens det etter våpenhvileinngåelsen ble etablert en fredsprosess mellom Israel og Egypt i 1973, forble situasjonen ved den israelsk-syriske fronten spent, både politisk og militært. Mot denne bakgrunn iverksatte FN et initiativ, støttet av amerikansk diplomati, som førte til at de to land inngikk en avtale om atskillelse av de væpnede styrker på Golanhøydene (Israel–Syria Agreement on Disengagement), undertegnet i Genève, Sveits 31. mai 1974. Til forskjell fra forhandlingene mellom Israel og Egypt, møttes ikke representanter for Israel og Syria direkte, og en egyptiske general undertegnet, etter fullmakt, på vegne av Syria. Derved demonstrerte Syria at landet ikke var rede til å møte Israel direkte, med at det var villig til kontakt gjennom en tredjepart. Israel var villig til å trekke seg tilbake til den såkalte ’lilla linje’ fra før 1973, men ikke oppgi deler av Golan erobret i 1967. Syria gjennomførte i 1973 en begrenset lavintensitets krigføring mot Israel på Golan, og det kom i 1974 til trefninger om kontroll over Hermonfjellet.

Etter avtaleinngåelsen trakk Israel seg tilbake fra Hermon, Bashan og en liten landstripe vest for den ’lilla linjen’, så vel som Quneitra. Avtalen forutsatte innsetting av en FN-styrke innenfor separasjonsområdet som ble derved ble opprettet. United Nations Disengagement Force (UNDOF) ble så formelt etablert gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 350 samme dag som avtalen ble undertegnet. Avtalen inneholdt også forordninger for utveksling krigsfanger. Til tross for perioder med høyt spenningsnivå mellom Israel og Syria de påfølgende år, inklusive direkte trefninger under Israels invasjon av Libanon i 1982, er avtalen fra 1974 overholdt fra begge parter.

Den israelsk-syriske avtalen kom på plass etter forhandlinger i Washington, USA i februar og mars, samt et påfølgende skytteldiplomati mellom Jerusalem og Damaskus ved USAs utenriksminister Henry Kissinger. FN, sammen med USA og Sovjetunionen, avholdt en fredskonferanse for Midtøsten i Genève, 21. desember 1973, men Syria valgte å ikke delta, og konferansen endte uten å ha ført til noen regional fredsprosess. Til forskjell fra forholdet mellom Israel og Egypt, hvor avtalene som fulgte Oktoberkrigen ledet til en fredsprosess, og til fredsavtalen i 1979, førte ikke avtalen mellom Israel og Syria til en tilsvarende tilnærmingen – og ingen fredsprosess før på 1990-tallet.

En nytt forsøke på å skape fred i Midtøsten gjennom et multilateralt framstøt skjedde med Madrid-konferansen, som åpnet 30. oktober 1991. Det globale og regionale politiske klima var da endret både som følge av slutten på den kalde krigen og Golfkrigen tidligere samme år. Der hadde Syria deltatt i den USA-ledede flernasjonale koalisjonen som ble satt inn mot Irak. I mellomtiden hadde det vært kamp mellom israelske og syriske luftstyrker over Libanon, under Israels invasjon i 1982.

Én del av Madrid-prosessen besto i bilaterale drøftinger, og slike ble innledet også mellom Israel og Syria, med fire runder avholdt i Washington. Selve konferansen førte ikke til noen konkrete resultater, men den startet det som ble en genuin fredsprosess mellom Israel og Syria, i første omgang høsten 1992. Den politisk-diplomatiske kontakt mellom de to land de påfølgende år var ikke minst preget av ulike holdninger hos skiftende israelske regjeringer, hvor noen foretrakk en helhetlig tilnærming til Midtøsten-konflikten og Palestina-spørsmålet, andre et forsøk på å oppnå bilateral fred med Syria først. Den syriske ledelsen – og den syriske holdningen – forble den samme, forankret i Baath-partiet, også etter presidentskiftet i 2000, da Hafez al-Assad døde og sønnen Bashar al-Assad overtok. Den viktigste endringen i den politiske ledelsen i Israel var drapet på statsminister Yitzhak Rabin i 1995, og den avvisende holdningen til fredsprosessen fra Benjamin Netanyahu, som kom til makten i 1996.

Israel og Syria gjennomførte tre forhandlingsrunder i Washington fra august til desember 1992. 1. september presenterte Syria et første utkast til en prinsipperklæring om en framtidig syrisk-israelsk fredsavtale, men med forutsetninger som ikke var akseptable for Israel. Syrias hovedkrav overfor Israel var en full tilbaketrekking fra Golanhøydene, til grensene fra før 4. juni 1967, og avvikling av de jødiske bosettingene der, med ca. 12 000 innbyggere. Dette ble sett på som en parallell til avtalen mellom Israel og Egypt om israelsk tilbaketrekking fra Sinai. Israels statsminister Yitzhak Rabin la opp til et opplegg basert på erfaringene fra Sinai, herunder innsetting av en flernasjonal fredsstyrke. En vesentlig forskjell var imidlertid Golanhøydenes langt større sikkerhetsmessige betydning; nært Syrias hovedstad Damaskus så vel som flere israelske byer. De to land var enige om at det var tre hovedspørsmål som måtte løses: fred, territorium og sikkerhet. Et hovedanliggende for al-Assad var å forbedre Syrias forhold til USA, og fred med Israel var derfor ikke kun et mål, men også et middel. Den syriske presidenten avviste derfor direkte forhandlinger med Israel, og insisterte på at USA skulle opptre som mellomledd.

En ny forhandlingsrunde ble gjennomført i 1993, etter at Bill Clinton var innsatt som USAs nye president. Han søkte å revitalisere fredsprosessen i Midtøsten, og så på et gjennombrudd i forhandlingene mellom Israel og Syria som en mulig brekkstang for en helhetlig fredsløsning. Samtidig pågikk de hemmelige forhandlingene mellom Israel og PLO i den såkalte Oslo-kanalen, og Yitzhak Rabin prioriterte denne, og ville se an gjennomføringen av Oslo-avtalen før han gikk videre i forhandlingene med Syria. Oslo-prosessen bidro dermed, for en periode, å bremse fredsprosessen mellom Israel og Syria. Deretter konsentrerte den israelske ledelsen seg om å få på plass fredsavtalen med Jordan, som ble undertegnet i 1994, men videreførte kontakten med Syra – gjennom USA. Amerikanske diplomater, med sjefsforhandler Dennis Ross i spissen, fortsatte sitt arbeid gjennom 1993, og president Bill Clinton forsøkte å skape nytt momentum i fredsforhandlingene, blant annet ved at Clinton møtte al-Asad to ganger i 1994.

Ett gjennombrudd ble oppnådd høsten 1993, da Rabin overfor USAs utenriksminister Warren Christopher skisserte en mulighet for full israelsk tilbaketrekking fra Golanhøydene såfremt Syria gikk med på sikkerhetstiltak som Israel kunne godta, samt for normalisering av forholdet mellom de to land. Ett av hovedpunktene det var uenighet om, var tempoet i den israelske tilbaketrekkingen; Israel la opp til fem år, men Syria ønsket seks måneder. Syria gikk ikke langt nok i å imøtekomme Israels utspill, og i februar 1994 stanset forhandlingene opp, påvirket også av massakren i Ibrahim-moskeen i Hebron, der en jødisk bosetter drepte 29 muslimer. Kontakten ble gjenopptatt høsten 1994, med dialog mellom Israels og Syrias ambassadører til USA, først gjennom amerikanske diplomater, deretter også møter mellom de to lands forsvarssjefer. Israels forsvarssjef, senere statsminister, Ehud Barak utarbeidet en israelsk plan som delte Syria og Golanhøydene inn i fire sikkerhetssoner. Han ønsket en betydelig reduksjon av Syrias hær, og at den skulle forflyttes østover, bort fra grensen. Det ble også foreslått militære varslingsstasjoner på Golan og Hermon. Syria forlangte en symmetri i slike tiltak, og at reduksjoner i de væpnede styrker også måtte skje på israelsk side. al-Assad avviste også israelske varslingsstasjoner på syrisk territorium, selv om Syria ble tilbudt å etablere en tilsvarende i Israel.

Et særlig vanskelig punkt i forhandlingene var grensen ved Gennesaretsjøen (Tiberiassjøen, Kinneretsjøen), hvor Syria ønsket denne trukket ned til sjøkanten; Israel bortenfor denne. Syrias krav ville innebære at Israel måtte overgi enkelte små landområder, inklusive det omstridte al-Hamma. Et hovedanliggende her, er kontrollen ved vann. Dette hang sammen med hvilken grense Israel skulle trekke seg tilbake til: Syria holdt på grensen ved utbruddet av Seksdagerskrigen; Israel argumenterte for den internasjonale grensen mellom Palestina og Syria fastlagt i 1923. Forskjellen i areal var liten, og spørsmål angikk framfor alt det kritiske spørsmålet om kontrollen over vannkilder.

Vinteren 1995 kom både statsminister Rabin og president al-Assad med uttalelser som bekreftet de to lands vilje til å inngå en fredsavtale. I november 1995 ble Rabin drept, og fredsprosessen stanset til i desember. Rabin ble etterfulgt av Shimon Peres, som delte ønsket om en fredsavtale, men la an en noe annen innretting enn Rabin – med høyere tempo, og økt vekt på økonomisk samarbeid som fundament for varig fred. Det ble foreslått å gjøre Golan til en økonomisk frisone. Israel presenterte forslag til et sikkerhetsregime på Golanhøydene etter en israelsk tilbaketrekking derfra, som inkluderte en demilitarisert sone og overvåkning av en fredsstyrke – som i Sinai etter den israelske tilbaketrekkingen der i 1982; fredsstyrken skulle ikke komme fra FN, og skulle ha amerikansk deltakelse. To nye forhandlingsrunder ble ført i Wye River, USA, samt ved en internasjonal konferanse i Sharm el-Sheikh, Egypt. Disse ble påvirket negativt av flere terroranslag i Israel; deretter kom den israelske invasjonen av Libanon, rettet mot Hizbollah – Syrias allierte – i april 1996. Opptrappingen av konflikten i Libanon understreket holdningen til Rabin og Peres, at den eneste måten å få bukt med Israels sikkerhetsutfordringer i Libanon, var å få på plass en fredsavtale med Syria først.

Etter valget i Israel i mai 1996, kom Benjamin Netanyahu fra Likud til makten, med en mer kompromissløs og negativ holdning til fredsprosessen enn forgjengerne fra Arbeiderpartiet – etter å ha gått til valg på at Golanhøydene ikke skulle oppgis. Fredsprosessen med Syria stanset derfor opp, til den ble gjenopptatt under statsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet i 1999–2000, og deretter på ny i 2004–06, under Ariel Sharon. Syria krevde at forhandlingene måtte gjenopptas fra det punkt der de ble avsluttet, i januar 1996 – og argumenterte med at Israel da hadde godtatt en tilbaketrekking til grensene fra før Seksdagerskrigen, og at disse innrømmelsene var å betrakte som bindende. Israel avviste at det var gitt forpliktelser i forhold til tilbaketrekking. Etter Netanyahus avgang i 1999 ble det kjent at regjeringen i 1998 hadde innledet nye, hemmelige forhandlinger med Syria gjennom en sivil mellommann, en jødisk-amerikansk forretningsmann, Ronald Lauder. Netanyahu formidlet da vilje til al-Asad om å trekke seg ut av Golanhøydene til grensen fra 1967. Da Barak overtok makten i 1999, gjenåpnet han forhandlingene, og søkte en avtale med Syria først. Forhandlingene ble offisielt gjenopptatt med to runder i Washington og Shepardstown, USA i desember–januar, i en runde som bragte partene nær en løsning, men uten en avtale. Forhandlingene innbefattet et møte mellom Clinton og Assad i Genève i mars 2000, men mistet momentum med den syriske presidents svekkede helse, og død, i 2000. al-Assads helsetilstand var én årsak til mangelen på gjennombrudd; den politisk hovedårsaken var at Syria krevde en israelsk tilbaketrekking som ga Syria en grense mot Gennesaretsjøen – noe Israel avviste, fordi dette ble vurdert som en trussel mot landets vannsikkerhet. Da Bashar al-Assad tok over som Syrias president i 2000, trengte han tid til å konsolidere sin stilling.

Samtidig som Syria gjennomførte sitt presidentskifte var statsminister Barak våren 2000 opptatt med Israels tilbaketrekking fra Sør-Libanon. Etter valget i 2001 overtok Ariel Sharon som statsminister, og svarte på angrep fra Hizbollah med å angripe mål i Syria – med et forverret forhold mellom de to land som følge. Også forholdet mellom USA og Syria ble forverret, blant annet etter terroranslagene mot USA, 11. september 2001. Både statsminister Sharon og president George W. Bush beskyldte Syria for å støtte terrorister – i Libanon og i Syria. Under Ehud Olmert som statsminister fra 2006, iverksatte Israel en ny invasjon av Libanon, rettet mot Syrias allierte Hizbollah. President al-Assad var like fullt innstilt på å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, ikke minst for å bedre forholdet til USA og andre vestlige stater. al-Assad ville imidlertid ikke forhandle direkte med Israel, og Olmert fikk Tyrkia til å opptre som mellomledd i hemmelige forhandlinger, fra februar 2007; offentliggjort i mai 2008. Fem forhandlingsrunder ble gjennomført under tyrkisk ledelse. Mens Syrias hovedanliggende fortsatt var full israelsk tilbaketrekking fra Golan, var Israel mindre opptatt av en normalisering med Syria – og mer av å få endret (svekket) Syrias forhold til Iran og Hizbollah. Heller ikke denne runden med forhandlinger førte fram, og forholdet mellom Israel og Tyrkia ble dertil svekket etter Israels invasjon av Gazastripen i 2008/09. Nye forhandlinger ble startet etter at Benjamin Netananyahu kom tilbake som statsminister i 2009. Flere hemmelige runder, igjen med USA som tilrettelegger, ble avholdt i 2010. USA søkte da – også ut fra egne sikkerhetspolitiske interesser – å fjerne Syria fra Iran, og sikre en fredsavtale også med Libanon. Denne prosessen ble avbrutt som følge av den arabiske våren. Deretter, med borgerkrigen i Syria fra 2011, ble situasjonen i Syria en helt annen, og fra Israels side ble hovedsaken å forhindre at krigen spredde seg.

  • Rabinovich, Itamar (2011). The Lingering Conflict. Brookings Institution Press.
  • Ross, Dennis (2004). Peace. Farrar, Straus and Giroux.
  • Morris, Benny (1999). Righteous Victims. Vintage Books.

Rabinovich, Itamar (1998). The Brink of Peace. Princeton University Press.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.