Fredsprosessen Israel–Egypt, politisk prosess som i 1979 førte til inngåelse av en tosidig fredsavtale mellom Israel og Egypt; den første sådanne mellom Israel og en arabisk stat.

Se også artiklene:

Fredsprosessen mellom Israel og Egypt var etter Seksdagerskrigen i 1967 en integrert del av forsøkene på en multilateral fredsprosess for Midtøsten, men ble etter Oktoberkrigen i 1973 mer en bilateral prosess. Samtidig holdt både Egypt og stormaktene som var involvert, så vel som FN, fast på at fred mellom Israel og Egypt skulle søkes innenfor rammen av en helhetlig løsning som også skulle omfatte Palestina-spørsmålet. Da Egypt mot slutten av 1970-tallet inngikk en fredsavtale med Israel, ble landet derfor fordømt av andre arabiske stater, og for en lengre periode søkt isolert i den arabiske verden, beskyldt for å ha svekken den arabiske fronten mot Israel og sveket den palestinske saken.

Egypt og Israel hadde utkjempet kriger i 1948, 1956 og 1967, og under Seksdagerskrigen okkuperte Israel Gazastripen, som var administrert av Egypt, og Sinaihalvøya, som tilhørte Egypt. Etter krigen i 1967 ble det fra begge parter, på ulike tidspunkt, gitt signaler om vilje til fred, uten at dette førte fram. Israels regjering tok allerede i juni 1967 en beslutning om å ville slutte fred med Egypt og Syria, men forslaget, formidlet til de to land via USA, ble avvist. Under det arabiske toppmøtet i Khartoum, Sudan i august 1967 ble fred – og sågar forhandlinger – med Israel avvist.

Etter Seksdagerskrigen ble Gunnar Jarring fra Sverige utpekt som spesialutsending fra FNs generalsekretær, U Thant, og ble i praksis FNs fredsmekler i Midtøsten. Han la fram flere forslag til en fredsløsning, basert på FN-resolusjon nr. 242. En første forhandlingsrunde tok slutt i 1968, hvoretter det kom til nye militære sammenstøt mellom Egypt og Israel langs grensen; den såkalte Utmattelseskrigen (’War of Attrition’), 1968–70. Manglende framgang i meklingen mellom Egypt og Israel førte til at de to supermaktene, Sovjetunionen og USA, engasjerte seg i prosessen – og støttet hver sin aktør; Sovjetunionen bisto sin forbundsfelle Egypt, USA bisto Israel. I 1969 la USAs utenriksminister William P. Rogers fram en plan (’Rogers-planen’), som i august 1970 førte til at det ble oppnådd en våpenhvileavtale, og at Utmattelseskrigen tok slutt. Rogers-planen la til grunn at Israel måtte trekke seg ut av egyptisk territorium okkupert under krigen, og at de to land skulle inngå en fredsavtale. Rogers-planen tok sikte på å få i gang igjen fredsprosessen, med videre FN-mekling under Jarring. Egypt brøt våpenhvilen, og Israel frøs fredsprosessen – til Jarring, i tråd med Rogers-planen, i februar 1971 oversendte Egypts og Israels regjeringer en plan for fred. Den foreslåtte fredsavtalen var tuftet på resolusjon nr. 242, med tilbakelevering av Sinai mot israelsk adgang til Suezkanalen – og en egyptisk anerkjennelse av Israel. Allerede etter en uke svarte Egypt svarte positivt på forslaget, som ble avvist av Israel. Samtidig, 4. februar 1971, kunngjorde Egypts president Anwar al-Sadat i en tale til landets parlament, et fredsinitiativ med sikte på en israelsk tilbaketrekking fra kanalsonen, som grunnlag for en varig våpenhvile – som i sin tur skulle legge grunnlaget for en fredsløsning. Dette hadde utspring i et forslag om atskillelse av styrkene, fremmet av Israels forsvarsminister Moshe Dayan i september 1970, men som hans statsminister Golda Meir avviste

Verken Jarrings diplomati, Rogers’ plan eller al-Sadats invitt førte til en fredsavtale; ei heller en fredsprosess. Etter at fredsinitiativene vinteren 1971, og særlig fra 1972, så al-Sadat på mulighetene for en ny krig med Israel, for å komme ut av en fastlåst politisk – og militær – situasjon, for å få Sinai tilbake. Den egyptiske presidenten etablerte tettere, og til del hemmelig, kontakt med USA, og utviste i 1972 sovjetiske militære rådgivere fra landet, samtidig som overfor USA uttrykte vilje til å forhandle med Israel. Da dette ikke førte fram, gjenopptok Egypt samarbeidet med Sovjetunionen, rustet opp – og gikk, sammen med Syria, til krig i 1973. De egyptiske og syriske styrkene ble slått tilbake, og Egypt og Israel inngikk en våpenhvileavtale, 24. oktober 1973 – to dager etter at FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt resolusjon nr. 338 som oppfordret partene til å stanse krigshandlingene. Våpenhvileavtalen ble brutt, og førte til at USAs utenriksminister Henry Kissinger framforhandlet en avtale mellom partene 11. november 1973, hvor de forpliktet seg til å overholde våpenhvilen.

Etter nederlaget i Oktoberkrigen var Egypt på ny rede til å søke en fredsløsning med Israel. Landet brøt det tette samarbeidet med Sovjetunionen og forsterket sine politiske forbindelser med USA – noe som åpnet for mekling fra USA og, etter hvert, direkte dialog med Israel, med en fredsavtale som resultat. Etter krigen ble det søkt en internasjonal løsning på hele Midtøsten-konflikten, først gjennom en konferanse i Genève, Sveits i desember 1973, hvor det ble etablert en egyptisk-israelsk militærkomité. Prosessen som ble forsøkt startet i Genève stanset imidlertid opp, mens kontakten mellom Egypt og Israel fortsatte. Utveksling av krigsfanger i november 1973 bidro også til en grunnlag for videre fredsforhandlinger. USA spilte tidlig en sentral diplomatisk rolle under og etter krigen, blant annet gjennom det såkalte skytteldiplomatiet til utenriksminister  Kissinger. Den første direkte kontakt mellom partene ved krigens slutt, ble ført mellom militære ledere ved den såkalte ’Kilometer 101’ – ved et merke som markerte avstanden til Kairo – som la grunnlaget for en våpenhvile.

En formell våpenhvileavtale, basert på FN-resolusjon nr. 338 av 22. oktober 1973, ble undertegnet av partene 11. november. Den ble etterfulgt 18. januar 1974 av ble den såkalte ’Sinai I’-avtalen (Egyptian–Israeli Disengagement of Forces Agreement) – definert som et første skritt mot varig fred. Avtalene skulle sikre en atskillelse av de militære styrkene, delvis tilbaketrekking av de israelske, samt innsetting av en fredsstyrke fra FN – United Nations Emergency Force (UNEF II) – i en demilitarisert sone. Derved fikk Egypt tilbake vestbredden av Suez-kanalen. En ny avtale, ’Sinai II’, ble inngått 4. september 1975. Partene forpliktet seg til å avstå fra maktbruk mot hverandre, men at konflikten skulle løses med fredelige midler, og en varig fred basert på resolusjon nr. 338. Avtalen innebar en ytterligere israelsk tilbaketrekking, og en utvidelse av den FN-overvåkede buffersonen. Derved fikk Egypt også tilbake kontrollen over sine oljefelt i Abu Rudeis. Fra 1976 ble FN-styrken støttet av en varslingsmekanisme stilt av USA, Sinai Field Mission (SFM); en sivil gruppe som bidro til tillitsskaping mellom partene, som et viktig grunnlag for Camp David-forhandlingene i 1978–79. Begge de to Sinai-avtalene var fulgt av flere separate avtaler mellom Egypt og USA på den ene siden, og Israel og USA på den andre.

De to interim-avtalene mellom Egypt og Israel fra 1974 og 1975 la grunnlaget for den videre, virkelige, fredsprosessen som i 1977–79 førte fram til en fredsavtale. Valget av Jimmy Carter som USAs nye president fra 1977 bidro til den fornyede prosessen, selv om hans prioritet var en regional løsning innenfor rammen av FN-resolusjon nr. 242, gjennom en ny internasjonal fredskonferanse i Genève. USAs holdning var at bilaterale prosesser ikke ville føre fram på grunn av omfattende motstand i den arabiske verden. USAs utenriksminister Cyrus Vance presenterte partene for et hemmelig forslag til en mulig fredsavtale allerede i september 1977.

Samme år som Carter kom til makten ble Menachem Begin valgt til Israels nye statsminister. I motsetning til Carter hadde ikke han noen tro på en internasjonal konferanse som etter hans syn ville samle de arabiske statene i en front mot Israel, og derved forhindre tosidige avtaler. Egypts president Anwar al-Sadat kom fram til en langt på vei tilsvarende konklusjon, og de to etablerte en kontakt som ledet fram til en fredsavtale mellom Egypt og Israel i 1979 – mot Carters opprinnelige opplegg, men med hans aktive støtte. Romanias president Nicolae Ceauşescu opptrådte i 1977 som mellommann mellom Begin og Sadat. Begin besøkte Bucarest i august, og ba Ceauşescu formidle ønske om et møte med al-Sadat, som selv besøkte den rumenske statssjefen 28. oktober. Før det, 4. september, reiste utenriksminister Moshe Dayan til Marokko, og ba kong Hassan bistå i å opprette en kanal, hvoretter Dayan møtte Egypts visestatsminister Hassan Tuhami i Rabat 16. september.

Derved var en hemmelig dialog etablert mellom den egyptiske og israelske ledelsen etablert, før al-Sadat, 5. november, orienterte sitt nasjonale sikkerhetsråd om vilje til å reise til Israel og tale for det israelske parlamentet, Knesset. Deretter, 9. november 1977, gjorde al-Sadat det klart, i en tale til den egyptiske nasjonalforsamlingen, at han var rede til å besøke Israel i forsøk på å skape fred. 15. november ble al-Sadat invitert av Begin, og 19. november ankom den første egyptiske president Israel, hvor han avholdt sin tale til Knesset 20. november. Under besøket ble al-Sadat og Begin enige om tre prinsipper: At de to land ikke skulle gå til krig mot hverandre; at Israel skulle levere Sinai tilbake til Egypt; og at Sinai skulle demilitariseres.

President Carter, som fortsatt arbeidet for en fredskonferanse for Midtøsten i Genève, tok et diplomatisk initiativ for å utnytte klimaet etter al-Sadats besøk til Israel – med sikte på både en fremme en regional fredsavtale, så vel som bilaterale fredsavtaler. Utsikten til en slik mellom Egypt og Israel ble styrket av fortsatt kontakt mellom de to land, og hvor det ble klart at Israel var rede til å imøtekomme Egypts krav om tilbakelevering av Sinai, parallelt med en normalisering av forbindelsene mellom de to land. Dialogen ble videreført under Begins første besøk til Egypt, i Ismailia, 25. desember 1977. Partene sto langt fra hverandre, og al-Sadat bragte USA og president Carter inn i bildet; de to møttes i Aswan, Egypt i januar 1978. Dette førte til Camp David-forhandlingene utenfor Washington, USA i september 1978, som som førte til de to Camp David-avtalene, undertegnet 17. september 1978, hvorav den ene la grunnlaget for den fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

Statsminister Begin ønsker ikke å trekke Israel ut av Gazastripen eller Vestbredden som del av en fredsløsning for Midtøsten, noe som var det opprinnelige egyptiske kravet, men var rede til å gi tilbake Sinai for fred med det største nabolandet. For president al-Sadat, som hele tiden hadde knyttet forhandlingene til en løsning også på Palestina-spørsmålet, var det viktigste å få tilbake Sinai – og dette ble dermed grunnlaget for en løsning. Fredsavtalen ble undertegnet i Washington, 26. mars 1979. Den understreker behovet for en ”rettferdig, omfattende og varig fred” (”just, comprehensive and lasting peace”), i tråd med FN-resolusjonene 242 og 338. Avtalen la opp til tilbaketrekking av alle israelske styrker så vel som sivile fra Sinai, og gjenopprettelse av egyptisk suverenitet der. Dette skulle skje ved hjelp av en FN-styrke som skulle overvåke en buffersone mellom de to land, øst i Sinai, på grensen til Israel. Egyptisk militær tilstedeværelse på Sinai ble regulert, og området delt inn i soner (A til D), med presis angivelse av tillatt tilstedeværelse. FN-styrken skulle patruljere D-sonen, nærmest Israel.

Blant de vanskeligste forhandlingspunktene var de jødiske bosettingene, som Begin i utgangspunktet ikke ville oppgi, men som al-Sadat krevde skulle fraflyttes; et krav Egypt fikk gjennomslag for. Nedlegging av bosettingene, med ca. 7000 innbyggere, ble møtt med motstand fra bosettingskretser i Israel, og den siste av disse, Yamit, måtte evakueres ved hjelp av tvang fra det israelske forsvaret, i april 1982 – før tilbakeleveringen av Sinai til Egypt skulle fullføres. Mens Egypt gjennom de inngåtte avtalene fikk tilbake Sinai, og kontrollen over Kanalsonen, anså kritikere i Israel at landet derved oppga militærstrategisk dybde overfor den største arabiske staten, som inntil da hadde vært en fiende, så vel som elektroniske varslingssystemer utplassert på halvøya. Israel fikk derimot garantier for fri skipsferdsel i Aqababukta og Tiranstredet, samt tilgang til bruk av Suezkanalen. Samtidig overga Israel kontrollen over oljeinstallasjoner på egyptisk territorium; under okkupasjonen hadde disse forsynt det israelske markedet.

Støtten til fredsavtalen i Israel var stor; forut for undertegningen ble den godkjent i Knesset, med 95 stemmer for, 18 mot. Fredsprosessen, og -avtalen, møtte større motstand i Egypt, men bidro til at de høye kostnadene forbundet med en militær trussel fra Israel kunne reduseres. Bortfallet av økonomisk støtte fra andre arabiske land ble oppveid av ny økonomisk bistand fra USA – som også Israel mottok. Motstanden mot al-Sadats besøk til Jerusalem, Camp David-prosessen og den påfølgende fredsavtalen var særlig bunnet i at Egypt derved brøt med den arabiske verden og svekket en samlet forhandlingsposisjon vis-à-vis Israel – og dets støttespillere – i Palestina-spørsmålet og Midtøsten-konflikten. Motstanderne ønsket å følge sporet med en ny internasjonal konferanse for å legge press på Israel – og på Vesten, slik også president Carter hadde lagt opp til. Dermed, mente kritikerne – blant dem utenriksminister Ismail Fahmy, som gikk av i protest forut for al-Sadats reise til Jerusalem – at Egypt hadde forspilt en mulighet for å finne en løsning for regionen, basert på FN-resolusjon nr. 242, med full israelsk tilbaketrekking fra områdene okkupert i 1967.

Forhandlinger om gjennomføring av punkter og intensjoner i fredsavtalen fulgte etter selve inngåelsen. En av de viktigste forutsetningene for gjennomføring – og overvåking – av avtalen var etablering av en internasjonal fredsstyrke satt inn i den definerte buffersonen, som skulle skille partenes militære styrker fra hverandre. Fredsavtalen forutsette innsetting av en FN-styrke, men på grunn av den politiske situasjonen i Sikkerhetsrådet lot ikke dette seg gjennomføre. Egypt, Israel og USA etablerte derfor i fellesskap en tredjeparts styrke, Multinational Force and Observers (MFO), forankret i en egen protokoll inngått 3. august 1981 – med størst innslag av amerikanske styrker, og med norsk deltakelse og ledelse. Første del av den israelske tilbaketrekkingen tok til 25. mai 1979, og ble fullført 25. januar 1980. Andre og siste del var fullført 25. april 1982 – da også MFO var på plass, for å begynne sin overvåking.

Etter tilbakeleveringen i mai 1982 fortsatte tautrekking om byen Taba, som begge land gjorde krav på, og hvis status ikke var blitt avklart under Camp David-forhandlingene. Kontrollen over Taba ble i 1988 overdratt Egypt etter en internasjonal kjennelse.

Fredsprosessen førte til en formell normalisering av forholdet mellom Egypt og Israel, med åpning av grenser, utveksling av ambassadører (1980), turisme og handel, men omfanget av samkvemmet forble lavt, og forholdet ble betegnet som en ’kald fred’. Forholdet ble forverret av Israels invasjon av Libanon i 1982. Egypts alenegang ble fordømt i den arabiske verden, og landet ble langt på vei isolert i perioden 1979–89. Anwar al-Sadat ble myrdet av egyptiske islamister i oktober 1981 – blant annet som følge av den ensidige fredsinngåelsen med Israel, og ble etterfulgt av Hosni Mubarak, som forpliktet seg til å overholde fredsavtalen. Som følge av opprøret i Egypt i 2011, som den av Den arabiske våren, ble Mubarak avsatt og Det muslimske brorskap kom til makten. Dette førte til usikkerhet knyttet til fredsavtalen, som imidlertid ikke ble sagt opp.

  • Heikal, Mohamed (1996). Secret Channels. Harper Collins.
  • Fahmy, Ismail (1983). Negotiating for Peace in the Middle East. The American University in Cairo Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.