Fredsprosessen Israel–Egypt

USAs president Jimmy Carter (i midten) med Egypts president Anwar Sadat til venstre og Israels statsminister Menachem Begin til høyre etter at fredsavtalen ble signert 26. mars 1979.
Camp David-avtalen av /NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

Fredsprosessen Israel–Egypt var en politisk prosess som i 1979 førte til inngåelse av en tosidig fredsavtale mellom Israel og Egypt. Dette var den første sådanne mellom Israel og en arabisk stat.

Se også artiklene

Fredsprosessen mellom Israel og Egypt var etter Seksdagerskrigen i 1967 en integrert del av forsøkene på en multilateral fredsprosess for Midtøsten, men ble etter Oktoberkrigen i 1973 mer en bilateral prosess. Samtidig holdt både Egypt og stormaktene som var involvert, så vel som FN, fast på at fred mellom Israel og Egypt skulle søkes innenfor rammen av en helhetlig løsning som også skulle omfatte Palestina-spørsmålet. Da Egypt mot slutten av 1970-tallet inngikk en fredsavtale med Israel, ble landet derfor fordømt av andre arabiske stater, og for en lengre periode søkt isolert i den arabiske verden, beskyldt for å ha svekken den arabiske fronten mot Israel og sveket den palestinske saken.

Egypt og Israel hadde utkjempet kriger i 1948, 1956 og 1967, og under Seksdagerskrigen okkuperte Israel Gazastripen, som var administrert av Egypt, og Sinaihalvøya, som tilhørte Egypt. Etter krigen i 1967 ble det fra begge parter, på ulike tidspunkt, gitt signaler om vilje til fred, uten at dette førte fram. Israels regjering tok allerede i juni 1967 en beslutning om å ville slutte fred med Egypt og Syria, men forslaget, formidlet til de to landene via USA, ble avvist. Under det arabiske toppmøtet i Khartoum, Sudan i august 1967 ble fred – og sågar forhandlinger – med Israel avvist.

Før forsøkene på å starte en mulig fredsprosess som også inkluderte kontakt mellom Egypt og Israel – basert først på initiativ fra FN, og så fra USA – tidlig på 1970-tallet, var det kontakt tidlig på 1950-tallet: Etter revolusjonen i Egypt i 1952 var det hemmelig kontakt mellom Egypts nye leder Gamal Abdel Nasser og Israels statsminister Moshe Sharett, etablert med amerikanske mellommenn kort tid etter at Sharett tok over etter David Ben-Gurion i januar 1954. Ved siden av møter mellom diplomater ble det utvekslet usignerte brev mellom Nasser og Sharett. Disse handlet særlig, fra israelsk side, om at Egypt måtte heve blokaden av israelsk skipsfart gjennom Suezkanalen, og fra egyptisk side om det palestinske flyktningspørsmålet. Nasser hadde også indirekte kontakt med Ben-Gurion.

Før Oktoberkrigen

Etter Seksdagerskrigen ble Gunnar Jarring fra Sverige utpekt som spesialutsending fra FNs generalsekretær, U Thant, og ble i praksis FNs fredsmekler i Midtøsten. Han la fram flere forslag til en fredsløsning, basert på FN-resolusjon nr. 242. En første forhandlingsrunde tok slutt i 1968, hvoretter det kom til nye militære sammenstøt mellom Egypt og Israel langs grensen; den såkalte Utmattelseskrigen (War of Attrition), 1968–1970. Manglende framgang i meklingen mellom Egypt og Israel førte til at de to supermaktene, Sovjetunionen og USA, engasjerte seg i prosessen, der de støttet hver sin aktør. Sovjetunionen bisto sin forbundsfelle Egypt, USA bisto Israel. I 1969 la USAs utenriksminister William P. Rogers fram en plan (’Rogers-planen’), som i august 1970 førte til at det ble oppnådd en våpenhvileavtale, og at Utmattelseskrigen tok slutt.

Rogers-planen la til grunn at Israel måtte trekke seg ut av egyptisk territorium okkupert under krigen, og at de to landene skulle inngå en fredsavtale. Planen tok sikte på å få i gang igjen fredsprosessen, med videre FN-mekling under Jarring. Egypt brøt våpenhvilen, og Israel frøs fredsprosessen inntil Jarring, i tråd med Rogers-planen, i februar 1971 oversendte Egypts og Israels regjeringer en plan for fred. Den foreslåtte fredsavtalen var tuftet på resolusjon nr. 242, med tilbakelevering av Sinai mot israelsk adgang til Suezkanalen, og en egyptisk anerkjennelse av Israel. Allerede etter en uke svarte Egypt positivt på forslaget, som ble avvist av Israel. Samtidig, 4. februar 1971, kunngjorde Egypts president Anwar al-Sadat, i en tale til landets parlament, et fredsinitiativ med sikte på en israelsk tilbaketrekking fra kanalsonen, som grunnlag for en varig våpenhvile, og som i sin tur skulle legge grunnlaget for en fredsløsning. Dette hadde utspring i et forslag om atskillelse av styrkene, fremmet av Israels forsvarsminister Moshe Dayan i september 1970, men som hans statsminister Golda Meir avviste

Verken Jarrings diplomati, Rogers’ plan eller Sadats invitt førte til en fredsavtale; ei heller en fredsprosess. Etter fredsinitiativene vinteren 1971, og særlig fra 1972, så Sadat på mulighetene for en ny krig med Israel, for å komme ut av en fastlåst politisk – og militær – situasjon for å få Sinai tilbake. Den egyptiske presidenten etablerte tettere, og til dels hemmelig, kontakt med USA, og utviste i 1972 de sovjetiske militære rådgiverne fra landet, samtidig som han overfor USA uttrykte vilje til å forhandle med Israel. Da dette ikke førte fram, gjenopptok Egypt samarbeidet med Sovjetunionen, rustet opp og gikk, sammen med Syria, til krig i 1973.

De egyptiske og syriske styrkene ble slått tilbake, og Egypt og Israel inngikk en våpenhvileavtale 24. oktober 1973, to dager etter at FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt resolusjon nr. 338 som oppfordret partene til å stanse krigshandlingene. Våpenhvileavtalen ble brutt, og førte til at USAs utenriksminister Henry Kissinger framforhandlet en avtale mellom partene 11. november 1973, hvor de forpliktet seg til å overholde våpenhvilen.

Etter Oktoberkrigen

Etter nederlaget i Oktoberkrigen var Egypt på ny rede til å søke en fredsløsning med Israel. Landet brøt samarbeidet med Sovjetunionen og forsterket sine politiske forbindelser med USA, noe som åpnet for mekling fra USA og, etter hvert, direkte dialog med Israel, med en fredsavtale som resultat.

Etter krigen ble det søkt en internasjonal løsning på hele Midtøsten-konflikten, først gjennom en konferanse i Genève, Sveits i desember 1973, hvor det ble etablert en egyptisk-israelsk militærkomité. Prosessen som ble forsøkt startet i Genève, stanset imidlertid opp, mens kontakten mellom Egypt og Israel fortsatte. Utveksling av krigsfanger i november 1973 bidro også til en grunnlag for videre fredsforhandlinger. USA spilte tidlig en sentral diplomatisk rolle under og etter krigen, blant annet gjennom det såkalte skytteldiplomatiet til utenriksminister Kissinger. Den første direkte kontakten mellom partene ved krigens slutt ble ført mellom militære ledere ved den såkalte ’Kilometer 101’ – ved et merke som markerte avstanden til Kairo – som la grunnlaget for en våpenhvile.

Våpenhvile

En formell våpenhvileavtale, basert på FN-resolusjon nr. 338 av 22. oktober 1973, ble undertegnet av partene 11. november. Den ble etterfulgt 18. januar 1974 av den såkalte ’Sinai I’-avtalen (Egyptian–Israeli Disengagement of Forces Agreement), som ble definert som et første skritt mot varig fred. Avtalene skulle sikre en atskillelse av de militære styrkene, delvis tilbaketrekking av de israelske styrkene, samt innsetting av en fredsstyrke fra FN – United Nations Emergency Force (UNEF II) – i en demilitarisert sone. Derved fikk Egypt tilbake vestbredden av Suez-kanalen. En ny avtale, ’Sinai II’, ble inngått 4. september 1975. Partene forpliktet seg til å avstå fra maktbruk mot hverandre, og at konflikten skulle løses med fredelige midler, med en varig fred basert på resolusjon nr. 338. Avtalen innebar en ytterligere israelsk tilbaketrekking, og en utvidelse av den FN-overvåkede buffersonen. Derved fikk Egypt også tilbake kontrollen over sine oljefelt i Abu Rudeis. Fra 1976 ble FN-styrken støttet av en varslingsmekanisme stilt av USA, Sinai Field Mission (SFM). Dette var en sivil gruppe som bidro til tillitsskaping mellom partene, som et viktig grunnlag for Camp David-forhandlingene i 1978–1979. Begge de to Sinai-avtalene var fulgt av flere separate avtaler mellom Egypt og USA på den ene siden, og Israel og USA på den andre.

De to interim-avtalene mellom Egypt og Israel fra 1974 og 1975 la grunnlaget for den videre, virkelige, fredsprosessen som i 1977–1979 førte fram til en fredsavtale. Valget av Jimmy Carter som USAs nye president fra 1977 bidro til den fornyede prosessen, selv om hans prioritet var en regional løsning innenfor rammen av FN-resolusjon nr. 242, gjennom en ny internasjonal fredskonferanse i Genève. USAs holdning var at bilaterale prosesser ikke ville føre fram på grunn av omfattende motstand i den arabiske verden. USAs utenriksminister Cyrus Vance presenterte partene for et hemmelig forslag til en mulig fredsavtale allerede i september 1977.

Samme år som Carter tok over som president i USA ble Menachem Begin valgt til statsminister i Israel. I motsetning til Carter hadde ikke han noen tro på en internasjonal konferanse, som etter hans syn ville samle de arabiske statene i en front mot Israel, og derved forhindre tosidige avtaler. Egypts president Anwar al-Sadat kom til en langt på vei tilsvarende konklusjon, og de to etablerte derimot en direkte kontakt som ledet fram til en fredsavtale mellom Egypt og Israel i 1979 – mot Carters opprinnelige opplegg, men med hans aktive støtte. Romanias president Nicolae Ceauşescu opptrådte i 1977 som mellommann mellom Begin og Sadat. Begin besøkte Bucarest i august, og ba Ceauşescu formidle ønske om et møte med Sadat, som selv besøkte den rumenske statssjefen 28. oktober. Før det, 4. september, reiste utenriksminister Moshe Dayan til Marokko, og ba kong Hassan bistå i å opprette en kanal, hvoretter Dayan møtte Egypts visestatsminister Hassan Tuhami i Rabat 16. september.

Derved var en hemmelig dialog etablert mellom den egyptiske og israelske ledelsen etablert, før Sadat, 5. november, orienterte sitt nasjonale sikkerhetsråd om sin vilje til å reise til Israel og tale for det israelske parlamentet, Knesset. Deretter, 9. november 1977, gjorde Sadat det klart, i en tale til den egyptiske nasjonalforsamlingen, at han var rede til å besøke Israel i forsøk på å skape fred. 15. november ble Sadat invitert av Begin, og 19. november ankom han, som den første egyptiske president noen gang, Israel, hvor han holdt sin tale til Knesset 20. november. Under besøket ble Sadat og Begin enige om tre prinsipper: At de to landene ikke skulle gå til krig mot hverandre; at Israel skulle levere Sinai tilbake til Egypt; og at Sinai skulle demilitariseres.

President Carter, som fortsatt arbeidet for en fredskonferanse for Midtøsten i Genève, tok et diplomatisk initiativ for å utnytte klimaet etter Sadats besøk til Israel – med sikte på både en fremme en regional fredsavtale, så vel som bilaterale fredsavtaler. Utsikten til en slik avtale mellom Egypt og Israel ble styrket av fortsatt kontakt mellom de to landene, hvor det ble klart at Israel var rede til å imøtekomme Egypts krav om tilbakelevering av Sinai, parallelt med en normalisering av forbindelsene. Dialogen ble videreført under Begins første besøk til Egypt, i Ismailia, 25. desember 1977. Partene sto langt fra hverandre, og Sadat bragte USA og president Carter inn i bildet; de to møttes i Aswan, Egypt i januar 1978. Dette førte til Camp David-forhandlingene utenfor Washington, USA i september 1978, som som førte til de to Camp David-avtalene, undertegnet 17. september 1978, hvorav den ene la grunnlaget for den fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

Fredsavtale

Statsminister Begin ønsket ikke å trekke Israel ut av Gazastripen eller Vestbredden som del av en fredsløsning for Midtøsten, noe som var det opprinnelige egyptiske kravet, men var rede til å gi tilbake Sinai for å oppnå fred med det største nabolandet. For president Sadat, som hele tiden hadde knyttet forhandlingene til en løsning også på Palestina-spørsmålet, var det viktigste å få tilbake Sinai – og dette ble dermed grunnlaget for en løsning.

Fredsavtalen ble undertegnet i Washington, 26. mars 1979. Den understreker behovet for en «rettferdig, omfattende og varig fred» (”just, comprehensive and lasting peace”), i tråd med FN-resolusjonene 242 og 338. Avtalen la opp til tilbaketrekking av alle israelske styrker så vel som sivile fra Sinai, og gjenopprettelse av egyptisk suverenitet der. Dette skulle skje ved hjelp av en FN-styrke som skulle overvåke en buffersone mellom de to landene, øst i Sinai, på grensen til Israel. Egyptisk militær tilstedeværelse på Sinai ble regulert, og området delt inn i soner (A til D), med presis angivelse av tillatt tilstedeværelse. FN-styrken skulle patruljere D-sonen, nærmest Israel.

Blant de vanskeligste forhandlingspunktene var de jødiske bosettingene, som Begin i utgangspunktet ikke ville oppgi, men som Sadat krevde skulle fraflyttes; et krav Egypt fikk gjennomslag for. Nedlegging av bosettingene, med om lag 7000 innbyggere, ble møtt med motstand fra bosettingskretser i Israel, og den siste av disse, Yamit, måtte evakueres ved hjelp av tvang fra det israelske forsvaret i april 1982, før tilbakeleveringen av Sinai til Egypt skulle fullføres. Mens Egypt gjennom de inngåtte avtalene fikk tilbake Sinai, og kontrollen over Kanalsonen, anså kritikere i Israel at landet derved oppga militærstrategisk dybde overfor den største arabiske staten, som inntil da hadde vært en fiende. Også elektroniske varslingssystemer utplassert på halvøya måtte derved oppis. Israel fikk derimot garantier for fri skipsferdsel i Aqababukta og Tiranstredet, samt tilgang til bruk av Suezkanalen. Samtidig overga Israel kontrollen over oljeinstallasjoner på egyptisk territorium; under okkupasjonen hadde disse forsynt det israelske markedet.

Støtten til fredsavtalen i Israel var stor. Forut for undertegningen ble den godkjent i Knesset, med 95 stemmer for, 18 mot. Fredsprosessen, og -avtalen, møtte større motstand i Egypt, men bidro til at de høye kostnadene forbundet med en militær trussel fra Israel kunne reduseres. Bortfallet av økonomisk støtte fra andre arabiske land ble oppveid av ny økonomisk bistand fra USA – som også Israel mottok. Motstanden mot Sadats besøk til Jerusalem, Camp David-prosessen og den påfølgende fredsavtalen var særlig bunnet i at Egypt derved brøt med den arabiske verden og svekket en samlet forhandlingsposisjon vis-à-vis Israel – og dets støttespillere – i Palestina-spørsmålet og Midtøsten-konflikten. Motstanderne ønsket å følge sporet med en ny internasjonal konferanse for å legge press på Israel – og på Vesten, slik også president Carter hadde lagt opp til. Dermed, mente kritikerne – blant dem utenriksminister Ismail Fahmy, som gikk av i protest forut for Sadats reise til Jerusalem – at Egypt hadde forspilt en mulighet for å finne en løsning for regionen, basert på FN-resolusjon nr. 242, med full israelsk tilbaketrekking fra områdene okkupert i 1967.

Forhandlinger om gjennomføring av fredsavtalen fulgte etter selve inngåelsen. En av de viktigste forutsetningene for gjennomføring – og overvåking – var etablering av en internasjonal fredsstyrke satt inn i den definerte buffersonen, som skulle skille partenes militære styrker fra hverandre. Fredsavtalen forutsatte innsetting av en FN-styrke, men på grunn av den politiske situasjonen i Sikkerhetsrådet lot ikke dette seg gjennomføre. Egypt, Israel og USA etablerte derfor i fellesskap en tredjeparts styrke, Multinational Force and Observers (MFO), forankret i en egen protokoll inngått 3. august 1981, med størst innslag av amerikanske styrker – og med norsk deltakelse og ledelse. Første del av den israelske tilbaketrekkingen tok til 25. mai 1979, og ble fullført 25. januar 1980. Andre og siste del var fullført 25. april 1982, da også MFO var på plass under sin sjef, generalløytnant Fredrik Bull-Hansen, for å begynne sin overvåking.

Etter tilbakeleveringen i mai 1982 fortsatte tautrekking om byen Taba, som begge landene gjorde krav på, og hvis status ikke var blitt avklart under Camp David-forhandlingene. Kontrollen over Taba ble i 1988 overdratt Egypt etter en internasjonal kjennelse.

Fredsprosessen førte til en formell normalisering av forholdet mellom Egypt og Israel, med åpning av grenser, utveksling av ambassadører (1980), turisme og handel, men omfanget av samkvemmet forble lavt, og forholdet ble betegnet som en ’kald fred’. Forholdet ble forverret av Israels invasjon av Libanon i 1982. Egypts alenegang ble fordømt i den arabiske verden, og landet ble langt på vei isolert i perioden 1979–1989.

Anwar al-Sadat ble myrdet av egyptiske islamister i oktober 1981, blant annet som følge av den ensidige fredsinngåelsen med Israel, og ble etterfulgt av Hosni Mubarak, som forpliktet seg til å overholde fredsavtalen. Som følge av opprøret i Egypt i 2011, som del av Den arabiske våren, ble Mubarak avsatt og Det muslimske brorskap kom til makten. Dette førte til usikkerhet knyttet til fredsavtalen, som imidlertid ikke ble sagt opp. Deretter ble president Mohamed Morsi fra Brorskapet fjernet av den militære ledelsen i Egypt, som sto fast ved fredsavtalen. Det samme har den nye presidenten, Abdel Fattah al-Sisi gjort. Han har også etablert et militært samarbeid med Israel i kampen mot radikale islamister i terrrorgruppen Wilayat Sinai, som er tilknyttet Den islamske stat (IS).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Heikal, Mohamed (1996). Secret Channels. Harper Collins.
  • Fahmy, Ismail (1983). Negotiating for Peace in the Middle East. The American University in Cairo Press.
  • Jensehaugen, Jørgen (2018). Arab-Israeli Diplomacy under Carter. I. B. Tauris.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg