Det eldste bevarte håndskrift er Papyrus Prisse (i Louvre) fra ca. 2100 f.Kr. Ellers kjennes tusener av manuskripter fra oldtiden, de fleste i fragmenter. Håndskriftene ble i klassisk oldtid skrevet på papyrus og oppbevart i form av ruller. En slik bokrull ble av romerne kalt volumen (av volvere, rulle). Fra ca. 100-tallet e.Kr. begynte man å bruke pergament, et mer solid materiale enn papyrus, og omtrent samtidig ble bokrullen avløst av codex-formen, med blad heftet sammen i ryggen som i våre bøker. Dette gav en mer økonomisk utnyttelse fordi man kunne skrive på begge sider av bladene, og det var lettere å finne frem tekststeder i en bok enn i en rull. Papiret kom til Europa på 1000–1100-tallet, men erstattet ikke for alvor pergament før etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet.

De eldste trykte bøker lå nær opp til håndskrift i utseende, en del var trykt på pergament, og mange hadde håndtegnede illustrasjoner og bokdekorasjoner. Både i oldtid og middelalder tilhørte avskriverne en egen «yrkesgruppe», som oppnådde en stor grad av teknisk og kunstnerisk ferdighet. I middelalderen var det særlig munker som var avskrivere, og det er ofte disse vi kan takke for at så meget av oldtidslitteraturen er bevart.

Håndskriftsamlinger er viktige ledd i de fleste store biblioteker. Den største samlingen av håndskrifter finnes visstnok i St. Petersburg. Library of Congress i Washington, Bibliothèque Nationale i Paris, British Museum i London og Bodleian Library i Oxford har også store samlinger. Den største samlingen i Norden befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København, i Norge ved Universitetsbiblioteket i Oslo og Universitetsbiblioteket i Bergen.

For psykologisk tolkning av håndskrift, se grafologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.