sagatiden

Sagatiden er et begrep som brukes med litt varierende betydning innenfor norsk og islandsk historie. Sagatiden er forbundet med handlingen i, og skrivingen av, sagaer.

I norsk historie brukes ofte sagatid synonymt med perioden sagaene handler om. For norsk historie gjelder det i hovedsak perioden fra rundt 800 til slutten av 1100-tallet. Ofte settes årstallet 1177 (slaget på Re) som slutt, ettersom det er da Snorre Sturlasons Heimskringla slutter. De fleste sagaene ble skrevet ned fra slutten av 1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet, men handler ofte om hendelser som skjedde lenge før forfatterne selv levde. Imidlertid ble det også skrevet såkalte samtidssagaer, som omhandlet forfatternes nære fortid. Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er eksempler på samtidssagaer. Noen ganger strekkes begrepet sagatiden til å gjelde også perioden da sagaene ble skrevet ned, altså fram til 1300-tallet.

I islandsk historie benyttes som regel sagatid om perioden fra de første innflytterne bosatte seg i landet på 800-tallet (landnåmstiden) og fram til midten av 1000-tallet, med kristningen og grunnleggelsen av bispedømmet på Skálholt i 1056.