Kildekritikk er en metode som benyttes både for å vurdere avsenderen av informasjon og troverdigheten til informasjonen. Metoden benyttes både av de som bruker mediene og av de som lager medieinnhold.

I sin aller enkleste form er kildekritikk å stille seg to kritiske spørsmål:

  1. Hvem er kilden? 
  2. Og hvor troverdig er det som sies akkurat her?

Det er vanlig å skille mellom kilden (avsenderen) og kildematerialet (det som formidles, enten det er et muntlig utsagn, en e-post, en nettside eller en video).

I kildekritikken er det ofte spørsmål knyttet til forholdet mellom kilden og kildematerialet som er sentralt. Hvordan påvirker kilden kildematerialet? Fire verdier nevnes ofte som kriterier for å vurdere informasjonens kvalitet og relevans:

  • Troverdighet: Er kilden til å stole på?
  • Objektivitet: Er kilden nøytral?
  • Nøyaktighet:  Finner du spor etter juks eller slurv?
  • Egnethet: Finner du svarene du trenger?

Kildekritikk ble opprinnelig utviklet for å studere opplysninger i religiøse og historiske dokumenter og var avgjørende i prosessen for å gjøre historiefaget vitenskapelig. Det å ikke forvri informasjonen man får ut av kildene står også sentralt innenfor metoden. Kjeldstadli (1999) foreslår at kildegransking kanskje er et bedre begrep, siden man ikke kritiserer kilden, men gransker den for å se hva man kan finne i den (se historie, historieforskningens metode).

Som journalistisk metode innebærer kildekritikken at journalisten forholder seg systematisk kritisk undersøkende til alle kilder som benyttes i alle faser av den journalistiske prosessen. Spørsmålet om kildens tendens er viktig her. Hvilke motiver og bindinger kan påvirke kildens utsagn? Ved å kritisk vurdere informasjonens verdi kan man unngå at journalisten blir et talerør for andres interesser.

Et annet sentralt spørsmål er om det finnes andre kilder som kan bekrefte/avkrefte informasjonen. Det er en regel for god journalistikk  at opplysninger skal sjekkes og kontrolleres, og flere kilder regnes derfor som et kvalitetstrekk.

Kildene kan være åpne eller anonyme. Anonyme kilder benyttes hovedsakelig når det er eneste mulige måte å få frem viktige opplysninger på. Dersom en journalist bruker bare én kilde, eller bare anonyme kilder, stilles det ekstra strenge krav til kildekritikk. Videre er det viktig at kildenes anonymitet opprettholdes. Dersom kilder som i fortrolighet har delt opplysninger med en journalist avsløres, vil det bli svært vanskelig å motta viktig informasjon, og det kan undergrave medienes samfunnsrolle. Det er ansvarlig redaktør som har ansvaret for ytringer som publiseres anonymt.

En kritisk vurdering av kildene innebærer også å ha et overblikk over hvem som vanligvis benyttes som kilder i norske medier og hvem som sjelden kommer til orde. Maktpersoner dominerer i nyhetsjournalistikken og de berørte eller såkalte konsekvensekspertene kommer i mindre grad til orde. Videre er omtrent to tredjedeler av riksmedienes kilder menn og en tredjedel kvinner. Når det gjelder ekspertkildene i norske nyhetsmedier, er hele 81 prosent menn.

I informasjonssamfunnet har kildetilfanget økt kraftig, og det blir viktigere å systematisk vurdere hvem som har skapt informasjonen med hvilket formål siden stadig flere profesjonelle kilder arbeider for at informasjon skal fremstilles på bestemte måter. Noe som vitner om dette er veksten i kommunikasjonsbransjen. I 1980 var det omtrent en journalist per PR-arbeider i USA, i dag er det tre PR-arbeidere per journalist. Utviklingen i Norge går i samme retning. Ved utgangen av 2016 hadde Norsk Journalistlag (NJ)s medlemstall sunket til 3642, mens  Kommunikasjonsforeningen hadde passert 4000 medlemmer. Strategiske aktører fra privat næringsliv, store interesseorganisasjoner og det offentlige arbeider bevisst for at deres virkelighetsbeskrivelser skal aksepteres av mediene og de politiske partiene.

I tillegg finnes det en rekke nettsteder uten redaktøransvar (som ikke bygger på Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten) og journalistene må være ekstra påpasselige dersom de benytter informasjon fra slike nettsteder.

  • Allern, Sigurd (2015). Journalistikk og kildekritisk analyse. Oslo: Cappelen Damm.
  • Brenna, Anders (2012). Digitalt kildevern. Kristiansand: IJ-forlaget.
  • Eide, Elisabeth og Orgeret, Kristin Skare (2015). «To skritt fram og ett tilbake» i Etter Beste Kjønn. Kjønnsperspektiv på Medier og Journalistikk. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Fossum, Egil og Meyer, Sidsel (2008). Er nå det så sikkert? Journalistikk og Kildekritikk. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
  • Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den engang var. Oslo: Pax Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.