Borgervæpning var den forpliktelsen byborgerskapet i mange europeiske land hadde til å danne væpnede avdelinger til ordensvern og forsvar av byen. Borgervæpningen var særlig utbredt på 1800-tallet.

I Norge var det alt i middelalderen blitt en plikt for alle våpenføre menn i byen å holde våpen og delta i byens forsvar. På 1500–1600-tallet var det vanlig at byene stilte borgerkorps i ufredstider. Faste borgerkorps ble først opprettet på 1700-tallet. De stod under stiftamtmannen, men også magistraten hadde en viss kommandomyndighet. I spissen for borgervæpningen stod en såkalt stadshauptmann, under denne stadsmajorer, stadskapteiner og stadsløytnanter. Også byens mannlige innbyggere som ikke var borgere, hadde verneplikt. Den norske borgervæpningen synes å ha hatt en glansperiode ved begynnelsen av 1800-tallet.

Borgervæpningen ble avskaffet ved lov av 28. mai 1881.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.