legd

Legden har røtter tilbake til høymiddelalderen. Frostatingsloven (cirka år 950) hadde en egen forordning om husgang. Denne loven ordnet gårdene innen et bestemt område, slik at de etter tur skulle gi fattige trengende, ofte eldre, husly og mat (husgang). Etter at Magnus Lagabøtes landsdekkende lov ble vedtatt i 1274, ble ordningen med husgang videreført. Dermed var husgang et prinsipp som gjaldt for hele landet. Dette var i overensstemmelse med menneskesynet i Magnus Lagabøtes lov, som tok særlig hensyn til hjelpetrengende og mennesker uten makt.

Kildene vi har fra 1700-tallet og framover, kan dokumentere at det som regel var eldre folk som kom på legd, og at det var fire ganger så mange kvinner som menn som var legdslemmer. Når menn kom på legd, var det som regel husmannsplassfolk eller tjenestefolk. Kvinnene som kom på legd, var enten husmannsenker, eller de kunne være ugifte som hadde vært tjenestejenter på gårdene. Selv om disse kvinnene hadde voksne barn, var det sjelden disse barna hadde penger nok til å ta hånd om sine mødre.

Så sant legdslemmene kunne, måtte de arbeide på gårdene de kom til. De som ikke var i stand til å ta hånd om seg selv, kunne få pleie, selv om kvaliteten på omsorgen for legdslemmene ofte var dårlig. De som var på legd befant seg aller nederst på samfunnets rangstige. Dette hadde sammenheng med at man så på fattigdom som en skam.

Barn kom sjelden på legd i Norge, og Fattigforordningen for Akershus fra 1741 presiserte til og med at barn ikke måtte bli legdslemmer. Om barn hadde behov for omsorgspersoner som kunne tre i foreldrenes sted, ble fosterhjem som regel foretrukket. Likevel finnes det mange eksempler på at små barn kom på legd. Dette gjaldt også for Akershus, selv etter at loven av 1741 trådte i kraft. Både legdebarn og barn som var i fosterhjem var i prinsippet under tilsyn fra det offentlige, og de risikerte alle å miste kontakten med sin biologiske familie. Men i motsetning til legdebarna hadde fosterbarna bare én familie å forholde seg til.

I siste halvdel av 1700-tallet kom etter hvert fattigomsorgen inn i mer organiserte former, ikke minst takket være fattigforordningene i 1741 og 1755. Fattigforordningene bestemte blant annet at hvert stift skulle ha fattigkommisjoner som skulle ta seg av omsorgen for de fattige. Fattigomsorgen var en sentral interesse for pietismens teologer, og kan ses i forlengelsen av den såkalte kallsetikken, der moralen ble satt foran den dogmatiske kristne lære. Organiseringen av fattigomsorgen kan også ses i sammenheng med innføringen av konfirmasjonen i 1736, og av skolevesenet (Forordning om Skolerne på Landet i Norge) i 1739, se norsk utdanningshistorie). Også dette var en konsekvens av pietismens menneskesyn og moral, og var en del av pietistenes prinsipp om praxis pietatis (et liv i fromhet).

I byene ble det i stedet for legd opprettet fattighus, tukthus og hospitaler. I tilknytning til tukthusene ble det ofte etablert fabrikker, der de innsatte kunne tvinges til å arbeide. Dermed hadde fattigomsorgen på 1700-tallet også en økonomisk side, og kunne bringe gode inntekter for embetsmenn og borgerskap. På bygdene i Norge fortsatte legdsystemet.

Til tross for at fattigomsorgen ble mer organisert på 1700-tallet, var legdsystemet fremdeles utbredt utover i det påfølgende århundret. Dette kan blant annet dokumenteres fra Eilert Sundts (1817–1875) mange sosiologiske undersøkelser på 1850-tallet. Selv om Sundt oppgir konkrete tall for hvor mange som var på legd i hans samtid, er det vanskelig å stadfeste disse tallene. Dette skyldes at man utover på 1800-tallet begynte å bruke begrepet legd upresist om forskjellige former for fattigstøtte.

På 1800-tallet fant man imidlertid forskjellige former for legd. Omgangslegd ble fremdeles praktisert. Årslegd kjente man fra rike gårder på Østlandet, og innebar at legdslemmet fikk bo på samme gård over en lengre periode. Det fantes også skolelegd, som innebar at fattige barn gikk på omgang sammen med omgangsskolelæreren.

Varelegd ble noen steder i landet brukt som betegnelse på folk som bodde hjemme, men som fikk hjelp i form av mat og andre ting de trengte.

Arbeidslegd ble prøvd ut noen steder på 1800-tallet. Dersom en familieforsørger anga arbeidsledighet som grunn for å søke fattighjelp, kunne vedkommende sendes ut på større gårder. Betalingen ble gitt som hjelp fra fattigkassa.

Straffelegd var lite utbredt, men basert på middelalderens lover. Dette innebar at den fattige kun fikk lov å være ett døgn på samme sted, og ble stort sett brukt mot fattige som var vanskelige eller som man trodde var i stand til å forsørge seg selv. Straffelegd ble for eksempel brukt mot ugifte mødre.

Utover på 1800-tallet kom lovbestemmelser som forbedret situasjonen for de fattige ytterligere. Innføringen av kommunalt selvstyre i 1836 la grunnlag for en felles fattigdomsomsorg som gjaldt for hele landet. I Norge kom nye fattiglover i 1845 og 1863, og selv om de stort sett bekreftet tidligere strukturer, var de viktige milepæler mot forbedring av det offentlige fattigdomsstellet. Personer som bidro til å sette fattigdomsspørsmålet på kartet, som for eksempel Eilert Sundt, sørget for diskusjon i det offentlige rom og dermed også for økt bevissthet om fattigdom som et felles samfunnsproblem. Mot slutten av århundret var legden i større og større grad en institusjon som var på vei ut. I 1894 var det omtrent 2500 personer på legd i Norge, de fleste av disse i innlandsbygder på Østlandet. Da legden ble forbudt ved lov i 1900, var den nesten forsvunnet av seg selv.

• fattigdom
• fattigkasse
• fattiglem

• Andersson, Karl-Gustaf (red. 1983), Oppdaginga av fattigdomen. Sosial lovgivning i Norden på 1700-talet. Oslo: Universitetsforlaget
• Erhardt, Anna (2016), «Fattigvesenets utvikling på 1800-tallet – med blikk på Namdalen», i Norsk Museumstidsskrift, volum 2, andre utgave, side 57–75
• Sogner, Sølvi (red. 2003), I gode og vonde dagar: familieliv i Noreg frå reformasjonen til vår tid. Oslo: Samlaget