Fredsprosessen Israel–Libanon, politisk prosess som særlig på 1980-tallet søkte å legge grunnlaget for en tosidig fredsavtale mellom Israel og Libanon – uten å lykkes.

Se også artiklene:

Forholdet mellom Israel og Libanon er tett knyttet til Midtøsten-konflikten generelt og Palestina-spørsmålet spesielt. Libanon deltok i den første arabisk-israelske krigen i 1948, men vesentlig for å forsvare sitt territorium som delvis ble inntatt av israelske styrker. Det ble inngått en våpenhvileavtale mellom de to stater 23. mars 1949, og en våpenhvilekommisjon ledet av FNs observatørkorps i Midtøsten, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO): Israel–Lebanon Mixed Armistice Commission (ILMAC). Forbindelsene mellom de kristne (falangistiske) ledere i Libanon og jødiske (sionistiske) ledere i Palestina stammer imidlertid fra tiden før opprettelsen av Israel i 1948, og fortsatte etter denne.

Landet holdt seg utenfor både Seksdagerskrigen i 1967 og Oktoberkrigen i 1973 – men ble trukket inn i den væpnede konflikten mellom Israel og den palestinske frigjøringsbevegelsen, framfor alt Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), som trappet opp sine angrep mot mål i Israel, fra baser i Sør-Libanon, fra midten av 1970-tallet. Etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982 har det vokst fram en libanesisk motstandsbevegelse, etter hvert dominert av Hizbollah og støttet fra Iran og Syria, og som har motsatt en tilnærming til Israel. Libanesisk politikk har tradisjonelt vært dominert av Syria, som har insistert på at først må det inngås en fredsavtale mellom Syria og Israel før Libanon kan gå til det samme skritt.

Forholdet mellom Israel og Libanon ble fra tidlig på 1970-tallet gradvis dominert av PLOs voksende innflytelse i Sør-Libanon, der den palestinske frigjøringsorganisasjonen var tillatt å etablere baser. Etter at den ble tvunget ut av Jordan i 1971, etablerte den sitt hovedkvarter i Beirut, og baser flere steder i landet; fra det sørlige Libanon rettet PLO nålestikkangrep mot mål i Nord-Israel – som det israelske forsvaret besvarte med å beskyte mål i Sør-Libanon. Etter en palestinsk terroraksjon mot en buss i Israel i mars 1978, gikk Israel til invasjon av Sør-Libanon, men trakk seg ut igjen etter innsetting av en FN-styrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL). Den kontrollerte bare deler av Sør-Libanon, og Israel bygde opp en libanesisk militsstyrke under major Saad Haddad som sitt instrument i området; senere kjent som South Lebanon Army (SLA). Samtidig sto syriske soldater lenger nord i landet; formelt sett som en fredsstyrke satt inn av Arabiske liga under den libanesiske borgerkrigen i 1976, men reelt sett som en okkupasjonsmakt for å kontrollere libanesisk politikk.

Invasjonen i 1978 tvang PLO nord for Litani-elven, men kunne ikke forhindre fortsatte angrep – og at palestinsk gerilja fortsatte som en trussel mot Israels sikkerhet. I juni 1982 invaderte Israel på ny, for også å innta hovedstaden Beirut, og fordrive PLOs ledelse fra landet. Forut for dette hadde Israels høyreorienterte Likud-regjering under statsminister Menachem Begin etablert et samarbeid med deler av det libanesiske falangistpartiet (Kataeb), ved sjefen for dets milits, Lebanese Forces (LF), Bashir Gemayel. Han møtte israelske ledere, blant dem forsvarsminister Ariel Sharon, i Israel, og israelske representanter i Libanon, flere ganger, også før han vant presidentvalget i august 1982. Gemayel avtalte å sette inn LF-militsen til støtte for den israelske invasjonen, men holdt sine styrker unna. Hans siste møte med Begin og Sharon var i Nahariya 1. september, der den israelske statsministeren forlangte at den kommende libanesiske presidenten skulle undertegne en fredsavtale med Israel så snart han tiltrådte, til gjengjeld for Israels støtte til oppbyggingen av LF. Gemayel avviste kravet, og forutsatte nasjonal enighet om en fredsavtale før en slik kunne inngås. Han foreslo derimot en ikke-aggresjonspakt. Før han kom så langt, ble han drept i et attentat i september – før han rakk å tiltre som Libanon president. Dermed raknet også Israels opprinnelige plan om å få på plass en separat fredsavtale med Libanon ved hjelp av den nye presidenten. Dennes arvtaker – broren Amin Gemayel – var imidlertid villig til å gå inn i fredsforhandlinger med Israel.

Etter den israelske hærens uttrekking fra Beirut vedtok Israels regjering, 10. oktober 1982, å søke en fredsavtale med Libanon, og foreslo umiddelbar oppstart av forhandlinger med sikte på uttrekking av alle utenlandske styrker fra Libanon, i form av en samtidig uttrekking av israelske og syriske tropper – og først: av gjenværende palestinsk gerilja. President Gemayel støttet seg til USA, som inntok rollen som USA mekler. President Ronald Reagan sendte sin spesialutsending til Midtøsten, Philip Habib, for å lede forhandlingene, som også måtte inkludere kontakt med Syria. Mens Israel ønsket direkte forhandlinger, uten medvirkning fra USA, insisterte Libanon på indirekte kontakt, gjennom USA og innenfor rammeverket til våpenhvilekommisjonen ILMAC – som Libanon hadde brukt som kontaktorgan siden den israelske invasjonen i 1982. Dette ble gjort dels for å unngå, som den svake part, å måtte forhandle med den sterke naboen som fortsatt okkuperte en stor del av Libanon, dels for å unngå signaler som indikerte en anerkjennelse av staten Israel, noe som ville svekket Libanons støtte fra andre araberland. Følgelig avviste også Libanon det israelske forslaget om vekselvise forhandlingsmøter i Beirut og Jerusalem. Parallelt med den offisielle kontakten gjennom Habib, innledet president Gemayel hemmelige forhandlinger, gjennom en personlig venn, med forsvarsminister Ariel Sharon. Dette avfødte et utkast til en avtale, datert 14. desember 1982, om normalisering av de bilaterale forbindelsene og israelsk tilbaketrekking. Opplegget ble avvist av presidentens medarbeidere, deriblant utenriksminister Elie A. Salem, som selv ikke var kjent med de parallelle forhandlingene. Det var heller ikke USAs utsending, Habib. Dokumentet ble lagt til side, og de offisielle trepartsforhandlingene – med Israel, Libanon og USA – startet 28. desember. Møtene ble holdt i småbyene Kiryat Shmona (Israel) og Khalde (Libanon).

For Libanon var israelsk uttrekking fra libanesisk territorium hovedspørsmålet; for Israel sikkerhetsmekanismer etter en tilbaketrekking. Israelske forslag om å etablere militære varslingsstasjoner i Sør-Libanon ble avvist av den libanesiske delegasjonen. Den kunne heller ikke akseptere Israels forslag om å gi Saad Haddad kommando over den libanesiske brigaden forutsatt utgruppert i sikkerhetssonen; ei heller felles israelsk-libanesiske militærøvelser i området. Mens Haddad for israelerne var en forbundsfelle, var han for libaneserne en forræder, og for syrerne en lakei for Israel. I mars holdt Haddad-spørsmålet på å velte forhandlingene, med libanesiske trusler om å påkalle hjelp fra Sovjetunionen for å komme videre. Libanon gjorde det også klart at en normalisering av forholdene mellom de to land kun kunne skje innenfor rammen av en samlet fredsinngåelse mellom Israel og de arabiske stater – ikke på bilateral basis.

Forhandlingene ledet til en avtale, om enn ikke en fredsavtale. Den såkalte 17. mai-avtalen, etter datoen den ble undertegnet, innebar en anerkjennelse av Libanons territorielle integritet, og en tilbaketrekking av israelske militære styrker, og slutt på krigstilstanden mellom de to land. Tillegg til avtalen forutsatte imidlertid at Haddads styrker skulle patruljere området ned til grensen – som del av den libanesiske regjeringshæren og sammen med israelske tropper. De israelske soldatene skulle forlegges inne i Sør-Libanon. Selv om Libanons parlament ratifiserte avtalen 15. juni, kom den aldri satt ut i livet. Dette skyldtes først og fremst at den forutsatte syriske tilbaketrekkingen ikke var avtalt med Syria, og avtalen var uakseptabel for Syrias president Hafez al-Assad. I et møte med USAs utenriksminister George Schultz, gjorde al-Assad det klart av Syria ikke ville trekke seg ut før Israel hadde trukket seg ut; Israel ville ikke trekke seg ut uten en syrisk tilbaketrekking. I mars 1984 ble avtalen sagt opp av Libanon, etter press fra Syria, uten å ha hatt noen effekt. 8. november startet nye forhandlinger mellom partene i FNs base i Naqoura, ved grensen til Israel. Disse ble ført mellom militære representanter, under ledelse av UNIFILs øverstkommanderende, generalløytnant William Callaghan, på vegne av FNs generalsekretær, og omhandlet israelsk uttrekking og sikkerhetsforanstaltninger i Sør-Libanon. Mens libaneserne så forhandlingene som ført i regi av FN, insisterte israelerne på at de skjedde direkte mellom Israel og Libanon, med FN kun som teknisk tilrettelegger. FN og Libanon forholdt seg fortsatt til resolusjon nr. 425 (1978), som forutsatte israelsk tilbaketrekking fra Libanon og at området ned til grensen skulle kontrolleres av UNIFIL. Det israelske forslaget innebar at Sør-Libanon skulle deles i to sikkerhetssoner, hvor styrker knyttet til Israel (SLA) skulle kontrollere den sørligste; FN-styrken et belte mellom elvene Zahrani og Awali. Like lite som i 1978 var Israel rede til å akseptere en utgruppering av FN-styrken eller libanesiske regjeringsstyrker ned til grensen – som var den libanesiske planen. Med disse vidt forskjellige forslagene endte Naquoura-samtalene uten resultat i januar 1985. Israelske styrker ble formelt trukket ut i 1985, men Israel fortsatte som okkupasjonsmakt i Sør-Libanon gjennom kontroll med Sikkerhetssonen som formelt ble overlatt til SLA. Heller ikke USA støttet det israelske forslaget, men gikk inn for at en sikkerhetssone på 40 kilometer nord for grensen skulle patruljeres av regjeringsstyrkene, støttet av tropper fra UNIFIL og de multinasjonale styrkene stasjonert i Beirut (Multinational Force, MNF).

En formell fredsprosess mellom Israel og Libanon ble på ny iverksatt som en følge av Madrid-konferansen i 1991, som én av de bilaterale forhandlingene; de såkalte Washington-rundene. Mer enn et dusin slike runder ble holdt mellom israelske og libanesiske forhandlere, med USA som mellommann, uten å føre fram til noe løsningsforslag enn si fredsavtale. Ett av forslagene til Israel, som da formelt hadde trukket seg ut av Libanon, men fortsatt kontrollerte den sørlige delen gjennom en såkalt sikkerhetssone kontrollert ved hjelp av SLA, var at den libanesiske regjeringshæren skulle utplasseres ned til denne sonen, og at all terrorvirksomhet måtte opphøre, hvoretter Israel ville være villig til å undertegne en fredsavtale. Libanon var verken villig eller i stand til å imøtekomme Israels krav. Derimot gjennomførte Israel nye, tidsbegrensede, invasjoner av det sørlige Libanon både i 1993 og 1996. Etter den siste, ’Operation Grapes of Wrath’, ble det etter konsultasjoner gjennomført av USA – med Israel, Libanon og Syria – i april oppnådd en forståelse om å ende fiendtlighetene (’ceasefire understanding’) som et grunnlag for en senere fredsavtale. I 1998 vedtok den israelske regjering å etterkomme FN-resolusjon nr. 425 – og trekke seg ut av Libanon, og å overlate sikkerheten i Sør-Libanon, ned til grensen, til Libanons regjeringsstyrker. Ehud Barak fra Israels arbeiderparti gikk i 1999 til valg på et løfte om å trekke Israel ut av Libanon, og fulgte som statsminister opp dette i mai 2000.

Så lenge Israel formelt okkuperte deler av Libanon ble dette brukt som legitimering av en libanesisk nasjonal motstandskamp – fremmet først av Amal, deretter av Hizbollah. Med bistand fra Iran og Syria – Israels hovedmotstandere i regionen – bygde Hizbollah opp en militærmakt som truet Israels sikkerhet, og som i 2006 førte til en ny invasjon. Den ble iverksatt for å svekke Hizbollah-militsen, men førte til ytterligere spenning ved grensen – og til et forverret forhold mellom Israel og Libanon. Hizbollah har også brukt et omstridt, lite, landområde det hevder fortsatt er okkupert av Israel – Shebaa Farms – som påskudd for å kunne hevde sin legitimitet som motstandsbevegelse. I oktober 2000 tok Hizbollah tre israelske soldater til fange ved grensen her. Som følge av den såkalte Sederrevolusjonen i Libanon i 2005, ble Syria tvunget til å trekke sine styrker ut av landet, mens Hizbollah – som den eneste militsgruppe – fikk eksistere som et maktsenter utenfor den libanesiske regjeringens kontroll. Med borgerkrigen i Syria fra 2011 økte spenningsnivået ved Israels nordgrense, med israelsk frykt for angrep fra Hizbollah – og libanesisk frykt for represalier fra Israel.

  • Boykin, John. (2002). Cursed is the Peacemaker. Applegate press.
  • Salem, Elie A. (1995). Violence & Diplomacy in Lebanon. I.B. Tauris.
  • Fisk, Robert (1990). Pity the Nation. Andre Deutch Ltd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.