Etter den kommunistiske revolusjon i 1949 har Kina tilstrebet en lederposisjon i Den tredje verden, som landet har ansett seg selv å tilhøre. Under Mao Zedong gav Beijing omfattende støtte til maoistiske partier og geriljabevegelser i AsiaAfrika og Latin-Amerika, men fra ca. 1980 har Kina støttet regjeringer i Den tredje verden uansett politisk farge. Samtidig inntok Beijing en slags mellomstilling overfor supermaktene, med kritikk både av USA og Sovjetunionen for å strebe etter verdensherredømmet.

Nasjonal prestisje og verdighet har vært en ledetråd i Kinas utenrikspolitikk etter Mao. Ledelsen verner om landets uavhengighet og suverenitet i ekstremt høy grad. Det nasjonale kommer blant annet til uttrykk i sterk vektlegging av kinesiske prestasjoner under OL og andre sportsbegivenheter. Ved Athen-OL 2004 var Kina med sine 32 gullmedaljer nær ved å toppe medaljestatistikken. Da Beijing ble tildelt sommer-OL 2008, ble dette hilst med jubel både av makthaverne og det brede lag av folket. Verdensutstillingen i Shanghai 2010 var et annet prestisjearrangement.

I tillegg har Kinas offisielle utenrikspolitikk blitt understreket i uttalelser fra det kinesiske utenriksdepartementet, som i korthet går ut på at Kina ikke søker noen rolle som supermakt. Landet har heller ingen interesser i å blande seg i andre lands interne saker, og oppfordrer alle land til å søke å løse internasjonale konflikter gjennom FN. 

Under Xi Jinpings administrasjon ser Kinas utenrikspolitikk imidlertid ut til å bli mer selvsikker og nasjonalistisk med en uttalt tillit til sitt eget politiske system og det administrasjonen anser som kinesiske verdier. 

I september 2016 anerkjente Kina sammen med USA Paris-avtalen da Kina var vertskap for G 20-møtet i Hangzhou. Dette anses som en milepæl i klimaarbeidet da disse to landene er ansvarlige for til sammen 38 prosent av verdens klimagasser.

Under den kalde krigen ble Sovjetunionens «hegemonisme» og streben etter verdensherredømmet betraktet som den alvorligste trusselen av makthaverne i Beijing. Forholdet til Sovjetunionen ble alvorlig forverret etter at Hanoi etter Vietnamkrigen allierte seg med Moskva, og 1978 gjorde invasjon i Kambodsja for å drive ut Kinas forbundsfelle Røde Khmer. Forholdet bedret seg mot slutten av 1980-årene; samhandelen var i sterk stigning. Under president Mikhail Gorbatsjovs besøk i Beijing 1989 ble det enighet om full normalisering.

Jiang Zemin besøkte Moskva 1991, som første partisjef på 30 år. 2001 undertegnet Kina og Russland en 20-års vennskapsavtale, den første i sitt slag på over 50 år. Etter Sovjetunionens fall har Kina kjøpt avansert våpenteknologi fra Russland, blant annet i form av lisensproduksjon av kampfly og våpensystemer til marinen. Ifølge Beijing vil man på denne måten oppveie Taiwans kjøp av avanserte vestlige våpensystemer. August 2005 gjennomførte kinesiske og russiske tropper for første gang siden 1950-årene en militær fellesøvelse i Shandongprovinsen.

Forholdet til Russland har blitt forbedret etter årtusenskiftet. Dette er blitt utviklet gjennom «Shanghai-gruppen», og Kina og Russland hadde den første felles militærøvelse noensinne i 2005 og enda en i 2007. Offisielt var formålet med øvelsene antiterrorisme, men mange observatører mener at omfanget og type våpen benyttet har vært en demonstrasjon mot USA's militære hegemoni. Generelt ser kinesisk utenrikspolitikk ut til å orientere seg mot Russland og Europa for å balansere USAs posisjon som supermakt.

Xi Jinping har også arbeidet for et bedre samarbeid med Russland og Vladimir Putin med blant annet signeringen av en gassavtale og en uttalt politisk vilje til nærmere samarbeid. Kina har også blitt Russlands største handelspartner. Det er imidlertid usikkert hvor nært samarbeidet kan bli, da Kina og Russland har overlappende interessesfærer, blant annet i Sentral-Asia.

Etter Vietnams invasjon av Kambodsja 1978, rettet mot Røde Khmer, rykket store kinesiske styrker inn i Vietnam på en såkalt «straffeekspedisjon» i februar 1979. Etter 3–4 uker trakk kineserne seg tilbake etter heftige kamper med store tap på begge sider. I 1980-årene var det fortsatt krigstilstand med hyppige trefninger, ofte også artilleridueller, langs den kinesisk-vietnamesiske grensen. Etter Vietnams retrett fra Kambodsja 1989 bedret forholdet seg, og ble offisielt normalisert 1991. Jernbaneforbindelsen Beijing–Hanoi ble gjenopprettet 1996.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har Kina løst en rekke gamle grensekonflikter med Russland og tidligere sovjetrepublikker som KirgisistanKasakhstan og Tadsjikistan. Spørsmål av felles interesse blir gjerne behandlet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), en samarbeidsorganisasjon med kamp mot terrorisme og islamsk ekstremisme som erklærte mål.

Kina har også bedret forholdet til India, som har vært anstrengt siden inderne tapte en grensekrig 1962. Kina har fremdeles enkelte uløste grensestrider med India. Dette gjelder blant annet i grenseområdene mot India og Pakistan i Jammu og Kashmir med områdene Demchok og Shaksgam-dalen. Det største området som Kina og India strides om er Aksai Chin som Pakistan avsto til India i 1964. India har aldri anerkjent denne avståelsen og Kinas herredømme over området. Samarbeid på flere områder, spesielt samhandel, har økt til tross for at grensedisputter fremdeles eksisterer, og Indias protester mot Kinas militærhjelp til Pakistan og Bangladesh.

Kina forhandler også med Bhutan om fastleggelse av grensen mellom de to landene. Dette gjelder fjellområder i vest og nordvest hvor det er store uoverenstemmelser mellom kartografiske målinger for de to landene.

Kina opprettet normale diplomatiske forbindelser med USA 1. januar 1979. Etter et positivt tiår nådde Kinas forhold til USA og Vesten brått bunnen etter at studentopprøret ble slått ned våren 1989. En lang rekke prosesser ble ført mot demokratiaktivister, med straffer på opptil 13 års fengsel og dødsdommer for væpnet motstand. Vesten reagerte med delvis isolasjon av Kina. Forbindelsene ble normalisert tidlig i 1990-årene, men påståtte brudd på menneskerettighetene var i 1990-årene et stadig tilbakevendende tema. 1997 slapp Kina demokratiaktivisten Wei Jingsheng fri etter 16 år i fengsel.

I april 1998, to måneder før president Bill Clintons besøk, ble også Wang Dan, en av de fremste lederne for studentopprøret, sluppet fri. Et tilbakeslag kom 1999 med kraftige USA-fiendtlige demonstrasjoner etter at NATO-fly hadde bombet Kinas ambassade i Beograd under krigen i Jugoslavia.

Etter Sovjetunionens fall har Kina sett som sin fremste utenrikspolitiske utfordring at USA angivelig forsøker å begrense Kinas vekst og prestisje. På det strategiske plan har USA og Kina gjensidig utfordret hverandre med mer avanserte våpensystemer og større militær slagkraft. Kina gikk i 1980-årene bort fra Maos tese om «folkekrigen» og satset på militær modernisering med avanserte våpensystemer. Stående hærstyrker ble skåret ned fra ca. fem millioner mann til under det halve.

Større vekt ble lagt på langdistanseraketter, flyvåpenet og ikke minst marinen. Fra å være en kystmarine, var den ved tusenårsskiftet blitt utviklet til å kunne operere også i fjerne farvann (se Kinas forsvar). Kina gjennomførte i juli 1996 sin siste kjernefysiske prøvesprengning (nr. 44 i rekken siden 1964), og sluttet seg deretter til den utvidede prøvestansavtalen. I 2005 protesterte USA offisielt mot det som ble hevdet å være en uforholdsmessig sterk oppbygging av Kinas militære slagkraft.

Handelspolitiske gnisninger preget forholdet rundt tusenårsskiftet, blant annet som følge av et voksende kinesisk eksportoverskudd som nådde over 100 milliarder dollar 2003. Et stridstema i perioden 1994–2005 var Kinas fastkurssystem på 8,28 for yuan-valutaen i forhold til US-dollaren. Bindingen til dollaren ble hevet 2005, noe som førte til en viss styrkelse av yuan. Den skal heretter ikke være knyttet til dollaren, men fastsettes i forhold til en større kurv av forskjellige valutaer.

Taiwan-spørsmålet har stått sentralt i kinesisk politikk, og vært et stadig tilbakevendende stridsemne i forholdet til Washington. USA brøt de formelle diplomatiske bånd med Taiwan 1979, men har holdt fast ved rollen som beskyttelsesmakt. Amerikanske våpenleveranser har satt Beijing i harnisk. Folkerepublikken ser Taiwan som en opprørsprovins som fortsatt er en «uatskillelig del av Kina», og fordømmer alle skritt henimot en mer selvstendig status.

Også Taiwan-regjeringen har helt siden 1949 holdt fast ved «Ett Kina»-prinsippet om at Taiwan er en del av Kina og at en gjenforening av øya og fastlandet er målet på lengre sikt. Men en stadig sterkere opinion slår også til lyd for at Taiwan skal gå sin egen vei som selvstendig nasjon, løsrevet fra Kina.

Alle hentydninger i den retning er blitt heftig fordømt av Beijing, som gjentatte ganger truet med å angripe militært om Taiwan formelt erklærer uavhengighet. 1996 ble verden skaket opp av massive kinesiske militærøvelser i Taiwanstredet – USA sendte to hangarskip til området for å stanse det mange fryktet kunne bli en kinesisk invasjon. Ytterst skarp var tonen også da Chen Shui-bian i år 2000 ble valgt til Taiwans president og gjenvalgt 2004. 2005 kom en ny lovparagraf med hjemmel for bruk av militær makt dersom Taiwan formelt erklærer seg selvstendig.

Trass i den bitre politiske striden har det likevel vært tilnærming på det praktiske plan. Tidlig i 1990-årene ble det åpnet for masseturisme fra Taiwan til fastlandet. Sterkere og mer formaliserte økonomiske forbindelser, gjennom Kinas og Taiwans medlemskap i WTO, synes å virke i positiv retning. Et positivt trekk kom da Taiwan 1999 opphevet et formelt forbud mot investeringer på fastlandet. Taiwan-kapitalister har både før og siden gått inn med massive investeringer, som har gitt vektige bidrag til Kinas eksportsuksess. 2005 var det for første gang direkte charterflygninger mellom øya og fastlandet. 

I desember 2016 oppstod en mindre diplomatisk krise mellom USA og Kina da den påtroppende presidenten, Donald Trump, mottok gratulasjoner fra Taiwans president, Tsai Ing-wen, gjennom en telefonsamtale. Myndighetene i Beijing anså dette som en anerkjennelse fra Trumps side av Taiwans president som et statsoverhode på linje med Kinas president. Dette ble ansett som et brudd med "Ett-Kina-politikken" som anerkjenner kun én ledelse i det samlede Kina, som utgjør Kina og Taiwan (samt Hongkong og Macao). Dette betyr at et land som vil ha diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, må oppgi tilsvarende forbindelser med Taiwan, Republikken Kina. Retorikken mellom Trump og myndighetene i Beijing ble ytterligere tilspisset da Trump i et intervju på TV truet med å gjøre slutt på USAs tilslutning til "Ett-Kina-politikken. 

Kina har i årene etter årtusenskiftet spilt en stadig viktigere rolle på den internasjonale politiske scene. Kinesiske politikere har vært aktive utenlands i en langt større grad enn tidligere i Folkerepublikkens historie. Kina har også prøvd å få en mer aktiv rolle som permanent medlem av FNs sikkerhetsråd og andre internasjonale organisasjoner. I forholdet til Japan har gamle arr fra krigene i 1930- og 1940-årene vist seg vanskelig å lege. Mens Japan har reagert sterkt imot Kinas kjernefysiske våpen, mener kineserne at Japan ikke har gjort nok for å bøte på japanske overgrep under krigene i 1930- og 1940-årene.

I forhold til sine naboland generelt har Kina søkt å fremme stabilitet og samarbeid. Relasjonene til land som Sør-Korea og Vietnam har bedret seg, men fremdeles er det uløste konflikter med østasiatiske naboland. Dette gjelder først og fremst forholdet til Japan som har blitt satt på prøve etter at striden om suvereniteten til Senkaku/Diaoyu-øyene blusset opp fra 2008 og tilspisset seg i 2012-13 da Kina sendte militære fartøy og Japan sendte sin kystvakt. Det kom ikke til trefninger ved øyene, men det førte til store antijapanske demonstrasjoner i kinesiske byer hvor den japanske ambassaden og japanske fabrikker og butikker ble angrepet av demonstrantene. Også Taiwan gjør krav på disse øyene. 

Kina er også i konflikt med Japan om Okinotori-øyene i Stillehavet. Kina aksepterer at området tilhører Japan, men Japan ønsker at denne atollen skal anerkjennes som øyer og med dette vil de også gjøre krav på en økonomisk sone rundt øyene som eventuelt kan gi muligheter for oljeutvinning. Hvis området ikke anerkjennes som øyer, vil det ligge innenfor kinesisk territorialt farvann.

Spratly-øyene/Nansha-øyene som blant annet Kina gjør krav på, er også en kilde til konflikter med nabolandene i Sør-Kina-havet. I 2011 åpnet kinesiske militærpatruljebåter ild mot vietnamesiske fiskebåter, noe som førte til antikinesiske demonstrasjoner i Vietnam. Også Filippinene har advart mot videre kinesisk militær opptrapping i området.

Kina gjør krav på hele havområdet innenfor det de betegner som «nipunktslinjen», en demarkasjon av kinesisk territorium eller som skriver seg tilbake helt til 1947. På de små øyene og korallrevene innenfor dette området har Kina etter 2014 drevet oppbygging av landområder og permanente strukturer, inklusive rullebaner og dyphavshavner. Mange har derfor sett dette som klare tegn på militær opptrapping i området fra Kinas side.

Konflikten har utviklet seg videre i årene etter med flere uoverensstemmelser spesielt med Filippinene og Vietnam, selv om Kina også har større eller mindre disputter med Indonesia, Malaysia, Taiwan og Brunei i området. I tillegg er det også patruljerende amerikanske marinefartøy i havområdet som Kina ikke anerkjenner rettighetene til å være der. Disse disputtene har ført til at saken ble tatt opp av en del av de berørte partene ved Voldgiftsdomstolen i Haag. I juli 2016 falt dommen i Kinas disfavør som avviste Kinas «nipunktslinje» og slo fast at Kina hadde krenket Filippinenes territoriale rettigheter. Kina avviste både dommen og domstolens legitimitet. I desember 2016 bekreftet det kinesiske forsvarsdepartementet at de faktisk har bygget installasjoner beregnet på selvforsvar på øyene.

I Afrika har Kina hatt den største utviklingen av internasjonale forhold med store investeringer av kinesiske selskaper, og med en sterk økning i handelen. Omtrent en tredjedel av det kinesiske oljeforbruket importeres fra Afrika, hovedsakelig Angola. Også metaller, mineraler, fisk og jordbruksprodukter utgjør en stor del av importen. Afrika importerer blant annet elektronikk, biler, klær, husholdningsartikler og andre varer som kan kjøpes langt billigere fra Kina enn fra konkurrentene i Vesten. Kina har grunnet sine store investeringer i billig arbeidskraft i Afrika blitt beskyldt for ny-kolonialisme. Dette tilbakevises av kinesiske myndigheter som viser til at de har begynt å stille krav til kinesiske bedrifter som opererer i Afrika.

Kina rykket 2003 forbi Japan som Norges største handelspartner i Asia. Totalt stod Kina i 2004 for 5 prosent av alt Norge kjøper fra Asia, dobbelt så mye som år 2000. Kinas andel av Norges samlede eksport var beskjedne 2 prosent. Norske industriselskaper har siden 1995 etablert en rekke produksjonsbedrifter sammen med kinesiske partnere, særlig i Shanghai-regionen. Kina har også vært høyt oppe på den norske bistandsstatistikken, hovedsakelig fordi norske etableringer har fått støtte i form av «myke» kreditter med innlagt gaveandel.

Mye av det som skjer i Kina har direkte betydning for norske forbrukere. Klær og forbrukerelektronikk er blitt billigere, men norske arbeidsplasser er mer usikre enn før. I hovedsak anses Kinas sterke vekst som gunstig for norsk økonomi. Råvarer som Kina etterspør, for eksempel olje og aluminium, selges til høye priser. Oppsving i handelen har gitt gode rater for skipsfartsnæringen.

Etter flere tiårs gode utenrikspolitiske relasjoner tok Norges forhold til Kina en ny vending etter Nobelkomiteens tildeling av Nobels fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. En frihandelsavtale, som nærmest var ferdigforhandlet, ble lagt på is og møter på politisk nivå ble avlyst eller holdt på et minimum og lavt diplomatisk nivå. Blant annet ble en årlig menneskerettighetsdialog som hadde pågått siden 1997 lagt død i 2011. Oppdrettsnæringen er sannsynligvis den bransjen som har tapt mest på kinesiske restriksjoner etter 2010.

I 2014 ble norske myndigheter, i forbindelse med Dalai Lamas besøk i Norge, advart om at møter mellom Dalai Lama og norske politikere ikke ville bli sett positivt på. Ingen representanter for regjeringen møtte Dalai Lama. Det lave diplomatiske nivået varte frem til desember 2016 da myndighetene i de to landene kom frem til enighet om å gjenoppta normale diplomatiske relasjoner igjen.

Norske statsministerbesøk i Kina: Odvar Nordli 1980; Kåre Willoch 1984; Gro Harlem Brundtland 1995; Kjell Magne Bondevik 2002; Jens Stoltenberg 2007. Kong Harald og dronning Sonja var på statsbesøk i Kina i 1997, og som kronprinspar i 1985. Statsminister Zhao Ziyang besøkte Norge 1984.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.