Kashmir-konflikten

Konflikten går tilbake til delingen av Britisk India i 1947, i det overveiende muslimske Pakistan og det overveiende hinduistiske India. Det gamle fyrstedømmet Kashmir sto da formelt fritt til å slutte seg til et av landene. Den daværende fyrsten, maharaja Hari Singh, var hindu, mens folkeflertallet var muslimer. Fyrsten var stemt for en selvstendig status, men høsten 1947 rykket stammekrigere fra Pakistan inn i Kashmir til støtte for et lokalt muslimsk opprør. Hari Singh ba nå om militærhjelp fra India. Som motytelse måtte han melde Kashmir inn i Den indiske union.

Med støtte fra Pakistan dannet muslimske ledere en regjering i det nordvestlige området, som ble kalt Azad Kashmir («Fritt Kashmir»). Indiske tropper stanset de muslimske opprørsstyrkene etter langvarige kamper. Ved FN-megling trådte våpenstillstand i kraft i januar 1949. Som midlertidig ordning ble det nå trukket en våpenstillstandslinje – Line of Control – som delte Kashmir i et indisk- og et pakistansk-administrert område. Delelinjen, med omtrent tre fjerdedeler av befolkningen på indisk side, fikk imidlertid stadig mer preg av en permanent grense.

Regjeringen i den delen av Kashmir som India kontrollerer, var ledet av sjeik sjeik Muhammad Abdullah, også kjent som «Kashmirs løve». I 1953 tok han til orde for at Kashmir skulle få status som egen stat. Han ble da avsatt, arrestert og tilbrakte over 12 år i fengsel. Hans etterfølger, Bakshi Ghulam Muhammad, gikk inn for å innlemme Kashmir i India. Kravet om folkeavstemning ble flere ganger reist av Pakistan. Indias statsminister, Jawaharlal Nehru, tok i 1956 åpent avstand fra dette. I november 1956 vedtok en «grunnlovgivende» forsamling i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir en ny forfatning som gjorde Jammu og Kashmir til en del av den indiske union. FNs sikkerhetsråd nektet å godta vedtaket.

Et mindre område, Aksai Chin, blir av India kalt «kinesisk-okkupert Kashmir», på denne bakgrunnen: Etter Kinas anneksjon av Tibet og gjenopprettelsen av den gamle kinesiske maktsfæren i Xinjiang, trengte kinesiske styrker også inn i de nordøstlige delene av Ladakh. Grensetrefninger ga støtet til krigen mellom India og Kina høsten 1962. Aksai Chin har siden vært besatt av Kina, og India har ikke villet forhandle om en ny grenselinje.

Kashmir-konflikten har i vesentlig grad bidratt til å forsure forholdet mellom de to regionale stormaktene.

Siden delingen i 1947 har det vært flere kriger og sammenstøt langs delelinjen. Direkte forhandlinger mellom India og Pakistan i årene 1960–1963 førte ikke til resultater. I 1965 brøt det ut omfattende krigshandlinger, og indiske tropper okkuperte enkelte områder som var under pakistansk kontroll. Styrkene ble trukket tilbake etter et halvt år. Under krigen mellom India og Pakistan om Bangladesh i desember 1971 var det kamper også langs våpenhvilelinjen i Kashmir. Denne ble noe forskjøvet i indisk favør, men de indiske troppene trakk seg året etter tilbake etter at Pakistan hadde gått med på visse justeringer av den opprinnelige linjen. Siden 1984 har det vært mange trefninger på den store isbreen Siachin, hvor det ikke ble trukket noen våpenhvilelinje.

I 1974 inngikk sjeik Abdullah og den indiske regjeringen et forlik der sjeiken godtok Kashmirs tilslutning til India som «endelig og ugjenkallelig». I 1975 ble han igjen sjef for delstatsregjeringen etter 22 års fravær, og arbeidet videre for størst mulig grad av indre selvstyre. Etter Abdullahs død i 1982 overtok sønnen Farooq Abdullah som regjeringssjef og leder for det pro-indiske partiet National Conference. Periodevis alliert med Kongresspartiet ledet han, bortsett fra i årene 1984–1986, delstatsregjeringen frem til 1990.

I 1990-årene deltok et økende antall geriljagrupper i kampen mot indiske sikkerhetsstyrker; det antas at i perioden 1990–1997 ble over 20 000 mennesker drept.

Den muslimske motstandsbevegelsen har vært splittet i mange fraksjoner. Det skjelnes mellom to hovedgrupperinger. En hovedsakelig sekulær frigjøringsbevegelse kjemper for et selvstendig Kashmir, uavhengig av så vel India som Pakistan. JKLF har vært selvstendighetsbevegelsens sterkeste geriljagruppe. På den andre siden finnes en rekke fundamentalistiske muslimske motstandsgrupper som har sammenslutning mellom Kashmir og Pakistan som mål.

I midten av 1990-årene hadde India, gjennom massiv militær innsats, nesten knust oppstanden av lokale kasjmirer. JKLF og de fleste kasjmirske motstandsgruppene la i 1995 ned sine våpen, og har siden ført kampen med politiske og hovedsakelig ikke-voldelige midler. Hurriyet-alliansen har vært et samlingspunkt for de til dels svært ulike fraksjonene.

Både India og Pakistan gjennomførte kjernefysiske prøvesprengninger våren 1998. Dette gav striden om Kashmir en ny dimensjon. Da de indiske grensetroppene i mai skulle gå i sine sterkt befestede sommerstillinger i Kargil-Dras-sonen, fant de disse besatt av et tusentall muslimske geriljakjempere over bred front. India hevdet at styrken hovedsakelig bestod av spesialtrente soldater fra Pakistans regulære hær, med et innslag av «fremmede militante». Pakistan kalte dem kasjmirske frihetskjempere. Inderne angrep stillingene med en kombinasjon av tungt artilleri, infanteri, jagerbombere og kamphelikoptre. To indiske MiG-jagere ble skutt ned. Artilleridueller ble utkjempet også ellers langs den 720 kilometer lange kontrollinjen. Under 11 ukers kamper, også kalt «Kargil-krigen», gjenerobret inderne gradvis det vanskelige fjellterrenget. Partene hadde rundt 1000 falne. Pakistan ble gjenstand for kritikk fra vestlige land, som ikke festet lit til påstanden om at den pakistanske hæren ikke var involvert.

Rundt år 2000 var den væpnede motstandskampen i hovedsak overtatt av militante islamske organisasjoner som har en islamsk stat som hovedmål. De tre fremste er Lashkar-i-Taiba («De rettroendes soldater»), Jaish-i-Mohammad («Muhammeds hær») og Harkat-ul-Mujahedin. De fleste av disse geriljakrigerne er ikke hjemmehørende i den indiske sonen. India har anklaget Pakistan for medvirkning til såkalt «grenseoverskridende terrorisme», dvs. at militante grupper infiltrerer og angriper indisk område fra baser i Pakistan. India gav i 2001 Pakistan skylden for at militante grupper gjennomførte blodige angrep mot delstatsparlamentet i Kashmir og Indias parlament i New Delhi. India har ofte anklaget Pakistan for aktiv bistand til geriljaen, men Pakistan innrømmer bare «politisk og moralsk støtte».

Våren 2002 ble konflikten dramatisk tilspisset. India truet med krig i stor skala om ikke Pakistan stanset infiltrasjonen av «gjestekrigere». Reservestyrker ble innkalt og en million soldater sto overfor hverandre langs den indisk-pakistanske grensen, de fleste i Kashmir. Pakistans daværende president Musharraf sa senere at partene hadde vært nær en kjernefysisk krig i mai/juni 2002.

I 2004 tok konflikten en vending til det bedre etter forsonlige utspill fra begge land. De to ferske atommaktene (se kjernekraft i India og kjernekraft i Pakistan) gjenopptok en dialog som hadde vært avbrutt siden 2001. I 2005 ble det etter forslag fra India gjenåpnet en regulær, ukentlig bussforbindelse mellom hovedstedene Srinagar og Muzaffarabad. Bussruten hadde vært innstilt i nesten 60 år. Etter gjenåpningen ble busser angrepet. Konflikten var stadig uløst.

Terroraksjonen i Mumbai i 2008 skapte sterke spenninger i forholdet mellom India og Pakistan. India hevdet at pakistanske terrorister stod bak angrepet, og det spente forholdet mellom de to landene preget også situasjonen i Kashmir.

I 2010 ble over 100 personer drept i nye opptøyer i Kashmir, i sammenstøt mellom demonstranter og indiske sikkerhetsstyrker. I 2012 ga India amnesti til dem som hadde deltatt i de voldelige protestene i 2010, og Pakistan nedskalerte støtten til opprørsgrupper mot indisk styre.

I 2014/2015 ble konflikten igjen tilspisset, med blant annet kamphandlinger i grenseområdene. Situasjonen mellom hinduer og muslimer ble også mer spent i Kashmir, etter at det hindunasjonalistiske partiet BJP kom til makten i India i 2014. BJP kom også til makten i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir i 2015, i koalisjon med People's Democratic Party (PDP).