De vanligste kriteriene for inndeling av dialektene er jamvektsloven, tonelagsforskjeller og tjukk l.
Jamvektsloven gjør at ord som i norrønt hadde ulik lengde i roten av tostavelsesord, får ulik form i østnorske og trønderske dialekter. Dette har blant annet ført til at østnorsk har kløyvd infinitiv; man sier for eksempel å vera og å skrive (trøndersk: vårrå og skriv). I vestnorsk brukes enten a-infinitiv (å gjera) eller e-infinitiv (å gjere). I nordnorsk brukes enten endelsen -e i alle infinitiver eller apokope i alle: å værr, å skriv.
I tillegg til jamvektsloven utgjør forskjeller i tonegangen (ordtonen) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder ord som sola, boka og døra. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter). Østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter). Se kart. Tonegangen i et ord har ikke noe å gjøre med tonem (tonelag) i norsk (tonem 1 og tonem 2).
Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk er uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to typene av tjukk l faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de det samme området. Vestnorsk og det meste av Nord-Norge har ikke tjukk l (tjukk l finnes sør i Nordland fylke).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.