dialekter i Norge

Infinitivsendingar
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0
Tjukk L
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0
Sterke hokjønsord
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0
Personleg pronomen, 1. person eintall
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0
Personleg pronomen, 1. person fleirtal
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

I Norge finner vi mange varianter av norsk talemål som brukes innenfor et geografisk område. Disse kaller vi ulike dialekter. Norge har ikke et offisielt standardtalemål, og det er stor aksept for å bruke dialekt i de aller fleste sammenhenger.

Alt i yngre norrøn tid, om lag 1050–1350, var det tydelige dialektforskjeller i Norge. Geografi er en viktig årsak til dette. Folk som har mye kontakt med hverandre får felles språkutvikling, til forskjell fra grupper av mennesker som har mindre kontakt med hverandre. Dermed kan fjell og vidder, skog og store avstander, gi oss en viktig forklaring på hvor dialektgrensene går. Disse naturforholdene var tidligere gjerne til hinder for samferdsel og direkte kontakt.

Dialektutvikling

De folkelige samlingsplassene og administrative inndelingene har vært viktige for dialektvariasjonen her i Norge. Den kirkelige inndelingen i middelalderen er et eksempel på fellesskap skapt av administrative grenser. Rettslige inndelinger har også spilt en rolle for utviklinga av felles dialekttrekk i Norge.

I dagens Norge er det en del dialektforskjeller som er i ferd med å viskes ut. Dette skyldes i stor grad endringer i bosetningsmønsteret og at mennesker med ulikt talemål bor i samme område hvor de påvirker hverandre sosialt og språklig. I tillegg fører ny teknologi til at folk får kontakt med flere ulike dialekter og språkvarianter.

De største endringene i dagens norske dialekter finnes i selve ordforrådet. Ord fra det gamle arbeidslivet, for eksempel fra jordbruk og industri, blir borte, mens nye ord trekkes inn i alle dialekter for å gi navn på nye ting og begreper, slik som pizza, display, eller iPhone.

Andre endringer i dialektmønstrene som har vært mye diskutert, er sammenfall av kje- og sje-lyden, som når ordene kylling og skylling begge blir til sjylling, i tillegg til utbredelsen av skarre-r på Sør- og Vestlandet.

Inndeling

Norsk. De viktigste dialektskillene i Norge.

Kart
Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Tonegangen, musikken i orda (må ikkje forvekslast med tonelag) kjem fram i ord som sola, boka, døra (tonem-1-ord). På Vestlandet og i Nord-Noreg har slike ord høg tone først i ordet, og tonen fell deretter mot slutten av ordet, kalla høgtone. På Austlandet og i Trøndelag har ein låg tone først i ordet, og tonen stig mot slutten av ordet, kalla lågtone. Grensa mellom tonegangen høgtone og lågtone går ved Lillesand på Agder.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

De norske dialektene har tradisjonelt blitt delt i to grupper: østnorsk og vestnorsk. Til østnorsk har man regnet dialektene på Østlandet og i Trøndelag, til vestnorsk dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge.

I nyere dialektforskning har det blitt vanligere å skille nordnorsk fra vestnorsk og trøndersk fra østnorsk, slik at dialektene deles i til sammen fire hovedgrupper. Denne inndelingen brukes videre i artikkelen:

  1. østnorsk
  2. vestnorsk
  3. trøndersk
  4. nordnorsk

De vanligste kriteriene for inndeling av dialektene er jamvektsloven og tjukk l.

Jamvektsloven

Jamvektsloven gjør at ord som i norrønt hadde ulik lengde i roten av tostavelsesord, får ulik form i østnorske og trønderske dialekter. Dette har blant annet ført til at østnorsk har kløyvd infinitiv; man sier for eksempel å vera og å skrive (trøndersk: vårrå og skriv). I vestnorsk brukes enten a-infinitiv (å gjera) eller e-infinitiv (å gjere). I nordnorsk brukes enten endelsen -e i alle infinitiver eller apokope i alle: å værr, å skriv.

Tonegang og tjukk l

I tillegg til jamvektsloven utgjør forskjeller i tonegangen (ordtonen, musikken) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder ord som sola, boka, senga og døra. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter). Østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter). Grensa mellom de to tonegangene høytone og lavtone går ved Lillesand, se kart.

Tonegangen i et ord har ikke noe å gjøre med tonelag (tonem) i norsk (tonem 1 og tonem 2). Tonelag er noe som finnes i det meste av norsk talemål. Tonelaget kan skille mellom ord, jamfør ordparet bønder med tonem 1 (flertall av bonde), som er ulikt ordet bønner, tonem 2 (flertall av ei bønne).

Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk er uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to typene av tjukk l faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de det samme området. Vestnorsk og det meste av Nord-Norge har ikke tjukk l (tjukk l finnes sør i Nordland fylke).

Bymålene

Palatalisering
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Bymålene har i regelen de samme målmerkene som bygdene omkring byen, men de har større indre forskjeller enn bygdemålene.

I flere av byene våre er det nokså vanlig å finne to talemålsvarianter. På den ene siden har vi det vi kan kalle den tradisjonelle (folkelige) bydialekten og på den andre det normaliserte bymålet.

Bymålene viser stor evne til å trenge inn på bygdemålenes område, både på grunn av sin høyere sosiale prestisje og som en følge av større befolkningskonsentrasjon i byene. Særlig urbaniseringen i tiden etter andre verdenskrig har fremskyndet denne utviklingen.

Dialektene i Norge

Agder

Akershus

Buskerud

Finnmark

Hedmark

Hordaland

Møre og Romsdal

Nord-Trøndelag

Nordland

Oppland

Oslo

Rogaland

Sogn og Fjordane

Sør-Trøndelag

Telemark

Troms

Vestfold

Østfold

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aasen, Ivar: Norsk Grammatik, 1864, Finn boken
  • Christiansen, Hallfrid: Norske dialekter, 1946-48, Finn boken
  • Jahr, Ernst Håkon og Olav Skare, red.: Nordnorske dialektar, 1996, Finn boken
  • Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka, 1990, Finn boken
  • Larsen, Amund B.: Oversigt over de norske bygdemål, 1897, Finn boken
  • Sandøy, Helge: Norsk dialektkunnskap, 2. utg., 1987, Finn boken
  • Skjekkeland, Martin: Dei norske dialektane, Høyskoleforlaget, 1997.
  • Skjekkeland, Martin: Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying, 2005, Finn boken
  • Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, 2010, Finn boken
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Norske dialekter

Martin Skjekkeland
Professor emeritus, Universitetet i Agder