Tonelag i norsk av Martin Skjekkeland, 2015/Fintoft og Mjåvatn 1980. CC BY SA 3.0
I Norge finner vi mange ulike dialekter, varianter av norsk talemål som brukes innenfor et geografisk område. Norge har ikke et offisielt standardtalemål, og det er stor aksept for å bruke dialekt i de aller fleste sammenhenger.
Alt i yngre norrøn tid (om lag 1050–1350) var det tydelige dialektforskjeller her i landet, noe som ble klarlagt av Marius Hægstad på begynnelsen av 1900-tallet.
Alt språk vil være i utvikling, og folk som har mye kontakt med hverandre, får felles språkutvikling, til forskjell fra grupper av mennesker som har mindre kontakt med hverandre. Dette er bakgrunnen for at det har oppstått dialektforskjeller her i landet. Den norske geografien gir oss derfor en viktig forklaring på hvor dialektgrensene har kommet til å gå. Ofte er det fjell og vidder, skog og store avstander som har skilt folk fra hverandre. Disse naturforholdene var tidligere gjerne til hinder for samferdsel og direkte kontakt.
Når en skal lete etter opphavet til dialektforskjeller og dialektlikheter her i Norge, må man også trekke inn folkelige samlingsplasser og administrative inndelinger. Som eksempel på fellesskap skapt av administrative grenser, kan den kirkelige inndelinga i middelalderen nevnes. Rettslige inndelinger har også spilt en rolle for utviklinga av felles dialekttrekk i Norge.
Infinitivsendingar av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
I dagens Norge er det en del dialektforskjeller som er i ferd med å viskes ut. Dette skyldes i stor grad endringer i bosetningsmønsteret, og at mennesker med ulikt talemål bor i samme område, hvor de påvirker hverandre sosialt og språklig. I tillegg fører ny teknologi til at folk får kontakt med flere ulike dialekter og språkvarianter.
De største endringene i dagens norske dialekter finnes i selve ordforrådet. Ord fra det gamle arbeidslivet, for eksempel fra jordbruk og industri, blir borte, mens nye ord trekkes inn i alle dialekter for å gi navn på nye ting og begreper, slik som pizza, display, eller iPhone.
Andre endringer i dialektmønstrene som har vært mye diskutert, er sammenfall av kje- og sje-lyden (som når ordene kylling og skylling begge blir til sjylling), og utbredelsen av skarre-r på Sør- og Vestlandet.
Tjukk L av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
Sterke hokjønsord av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
De norske dialektene har tradisjonelt blitt delt i to grupper: østnorsk og vestnorsk. Til østnorsk har man regnet dialektene på Østlandet og i Trøndelag, til vestnorsk dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge.
I nyere dialektforskning har det blitt vanligere å skille nordnorsk fra vestnorsk og trøndersk fra østnorsk, slik at dialektene deles i til sammen fire hovedgrupper. Denne inndelingen brukes videre i artikkelen:
De vanligste kriteriene for inndeling av dialektene er jamvektsloven, tonelagsforskjeller og tjukk l.
Jamvektsloven gjør at ord som i norrønt hadde ulik lengde i roten av tostavelsesord, får ulik form i østnorske og trønderske dialekter. Dette har blant annet ført til at østnorsk har kløyvd infinitiv; man sier for eksempel å vera og å skrive (trøndersk: vårrå og skriv). I vestnorsk brukes enten a-infinitiv (å gjera) eller e-infinitiv (å gjere). I nordnorsk brukes enten endelsen -e i alle infinitiver eller apokope i alle: å værr, å skriv.
I tillegg til jamvektsloven utgjør forskjeller i tonelaget (ordtonen) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder ord som i ord av typen sola, boka og døra. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter), østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter).
Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk gir uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to tjukk l-typene faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de samme området. Vestnorsk og det meste av Nord-Norge har ikke tjukk l (tjukk l finnes sør i Nordland fylke).
Palatalisering av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
Bymålene har i regelen de samme målmerkene som bygdene omkring byen, men de har større indre forskjeller enn bygdemålene.
I flere av byene våre er det nokså vanlig å finne to talemålsvarianter. På den ene siden har vi det vi kan kalle den tradisjonelle (folkelige) bydialekten og på den andre det normaliserte bymålet.
Bymålene viser stor evne til å trenge inn på bygdemålenes område, både på grunn av sin høyere sosiale prestisje og som en følge av den større befolkningskonsentrasjonen i byene. Særlig urbaniseringen i tiden etter siste krig har fremskyndet denne utviklingen.
Personleg pronomen, 1. person eintall av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
Personleg pronomen, 1. person fleirtal av Martin Skjekkeland, 2015/Hallfrid Christiansen, 1969. CC BY SA 3.0
Se også midlandsmål, midtøstlandsk, opplandsmål, vikamål, vikværsk og norske bymål.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.