Tonegangen i norske dialekter. Det gjelder forskjellig uttale av ord som senga, døra, bygda og andre. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytonedialekter). Østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtonedialekter).
Norsk. De viktigste dialektskillene i Norge.
I Norge finner vi mange ulike dialekter, varianter av norsk talemål som brukes innenfor et geografisk område. Norge har ikke et offisielt standardtalemål, og det er stor aksept for å bruke dialekt i de aller fleste sammenhenger.
Alt i yngre norrøn tid, om lag 1050–1350, var det tydelige dialektforskjeller her i landet, noe som ble klarlagt av Marius Hægstad på begynnelsen av 1900-tallet.
Alle språk er i utvikling, og folk som har mye kontakt med hverandre, får felles språkutvikling, til forskjell fra grupper av mennesker som har mindre kontakt med hverandre. Dette er bakgrunnen for at det har oppstått dialektforskjeller her i landet. Den norske geografien gir oss derfor en viktig forklaring på hvor dialektgrensene går. Ofte er det fjell og vidder, skog og store avstander som har skilt folk fra hverandre. Disse naturforholdene var tidligere gjerne til hinder for samferdsel og direkte kontakt.
Når en skal lete etter opphavet til dialektforskjeller og dialektlikheter her i Norge, må man også trekke inn folkelige samlingsplasser og administrative inndelinger. Som eksempel på fellesskap skapt av administrative grenser, kan den kirkelige inndelingen i middelalderen nevnes. Rettslige inndelinger har også spilt en rolle for utviklinga av felles dialekttrekk i Norge.
I dagens Norge er det en del dialektforskjeller som er i ferd med å viskes ut. Dette skyldes i stor grad endringer i bosetningsmønsteret og at mennesker med ulikt talemål bor i samme område hvor de påvirker hverandre sosialt og språklig. I tillegg fører ny teknologi til at folk får kontakt med flere ulike dialekter og språkvarianter.
De største endringene i dagens norske dialekter finnes i selve ordforrådet. Ord fra det gamle arbeidslivet, for eksempel fra jordbruk og industri, blir borte, mens nye ord trekkes inn i alle dialekter for å gi navn på nye ting og begreper, slik som pizza, display, eller iPhone.
Andre endringer i dialektmønstrene som har vært mye diskutert, er sammenfall av kje- og sje-lyden, som når ordene kylling og skylling begge blir til sjylling, i tillegg til utbredelsen av skarre-r på Sør- og Vestlandet.
De norske dialektene har tradisjonelt blitt delt i to grupper: østnorsk og vestnorsk. Til østnorsk har man regnet dialektene på Østlandet og i Trøndelag, til vestnorsk dialektene på Vestlandet og i Nord-Norge.
I nyere dialektforskning har det blitt vanligere å skille nordnorsk fra vestnorsk og trøndersk fra østnorsk, slik at dialektene deles i til sammen fire hovedgrupper. Denne inndelingen brukes videre i artikkelen:
De vanligste kriteriene for inndeling av dialektene er jamvektsloven, tonelagsforskjeller og tjukk l.
Jamvektsloven gjør at ord som i norrønt hadde ulik lengde i roten av tostavelsesord, får ulik form i østnorske og trønderske dialekter. Dette har blant annet ført til at østnorsk har kløyvd infinitiv; man sier for eksempel å vera og å skrive (trøndersk: vårrå og skriv). I vestnorsk brukes enten a-infinitiv (å gjera) eller e-infinitiv (å gjere). I nordnorsk brukes enten endelsen -e i alle infinitiver eller apokope i alle: å værr, å skriv.
I tillegg til jamvektsloven utgjør forskjeller i tonegangen (ordtonen) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder ord som sola, boka og døra. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter). Østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter). Se kart. Tonegangen i et ord har ikke noe å gjøre med tonem (tonelag) i norsk (tonem 1 og tonem 2).
Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk er uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to typene av tjukk l faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de det samme området. Vestnorsk og det meste av Nord-Norge har ikke tjukk l (tjukk l finnes sør i Nordland fylke).
Bymålene har i regelen de samme målmerkene som bygdene omkring byen, men de har større indre forskjeller enn bygdemålene.
I flere av byene våre er det nokså vanlig å finne to talemålsvarianter. På den ene siden har vi det vi kan kalle den tradisjonelle (folkelige) bydialekten og på den andre det normaliserte bymålet.
Bymålene viser stor evne til å trenge inn på bygdemålenes område, både på grunn av sin høyere sosiale prestisje og som en følge av større befolkningskonsentrasjon i byene. Særlig urbaniseringen i tiden etter andre verdenskrig har fremskyndet denne utviklingen.
Se også midlandsmål, midtøstlandsk, opplandsmål, vikamål, vikværsk og norske bymål.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.