Planter i herbarier bør fremvise plantenes sentrale trekk, gjerne ved å vise overside og underside av blad, og alle plantens strukturer.

Et herbarium er en samling med tørkede og pressede planter, merket med navn på planten, hvor og når den er samlet, og navnet til den som plukket den. Herbarier kan brukes for å studere planter, å lære seg arter, og til forskning innenfor mange felter, for eksempel biologisk mangfold, biologisk systematikk og evolusjon.

Faktaboks

Uttale
herbˈarium
Etymologi
av latin ‘plante’

Herbarier kan være store eller små, offentlige eller private plantesamlinger. I de store, offentlige plantesamlingene som finnes i flere naturhistoriske muséer er plantene festet til store ark med tynne papirstrimler med lim. Moser, lav og sopp er som oftest oppbevart i papirkapsler med tilsvarende merking. Lengde- og breddegrad eller UTM-koordinater blir som regel påført, og i nyere innsamlet materiale brukes gjerne GPS til dette. I norske større plantesamlinger er det vanlig å angi både norsk og latinsk navn.

Når planter samles til et herbarium, er det viktig at det ikke samles inn materiale av truede eller sårbare plantearter. Den nasjonale rødlista gir en oversikt over arter man bør eller må unngå å samle inn.

I nyere tid finnes det også fotoherbarier, og mange pressede samlinger er blitt digitaliserte.

Bevaring av plantemateriale i herbarier

Carl von Linné samlet og systematiserte et stort antall planter. Herbariet hans eies nå av Linnean Society of London.
Linnés eget herbarium
Lisens: CC BY NC SA 3.0

En presset plante i et herbarium skal kunne artsbestemmes, det vil si at man skal kunne identifisere hvilken art den tilhører. Derfor bør man ta med såpass mye av planten at det er mulig å avgjøre hvilken art det dreier seg om. Blomst eller frukt bør være med i tillegg til blad og stilk, og man legger gjerne bladene slik at både overside og underside synes i det pressede materialet.

Det er viktig at plantepressa har nok trykk. Som regel består en plantepresse av to solide plater med en mekanisme til å presse plantematerialet sammen, men man kan også bruke stabler med bøker. Mekanismen kan være enkle remmer som strammes godt, eller noe mer avansert. Mellom platene legges plantene lagvis mellom absorberende materiale, for eksempel avispapir. Vitenskapelige herbarier har egne store ark til å legge plantene inn i, og absorberende tykkere materiale laget for formålet imellom.

Noen planter er lette å presse, og de pressede individene er enkle å artsbestemme. Andre mister blomstene kort tid etter plukking eller skaper utfordringer på andre måter. Hos noen arter holder fargene seg greit, mens andre kan endre seg mer i prosessen. Et eksempel er svarttopp. Denne planten er ikke svart i naturen, den har blålilla blomster og grønne blad. Men som presset ser blomstene svarte ut, og botanikeren som satte navn på svarttopp baserte seg på et presset eksemplar.

Oppbevaring

I de store herbariene er arkene sortert i esker, som igjen er oppbevart i skap eller flyttbare reoler for å utnytte plassen best mulig. Her er plantene sortert systematisk etter art, slekt og familie, som igjen er gruppert etter et overordnet system. I nyere tid har man gått inn for å lage systemer som gjenspeiler evolusjonært slektskap, heller enn plantens utseende. (Se systematikk i biologi.)

Forskning på systematikk og biologisk mangfold

Et vitenskapelig herbarium er både et arbeidsredskap og en samling med planter. De vitenskapelige plantesamlingene brukes i forskning, særlig knyttet til biologisk mangfold og systematikk. Forskere undersøker gjerne materiale i flere herbarier, enten ved å besøke ulike samlinger, eller ved å få materiale tilsendt.

Det kan være mange esker med planter av samme art i et stort herbarium. Eksemplarene kan være samlet inn fra ulike deler av verden, og på ulike tidspunkter. Herbariemateriale kan undersøkes med morfometri, dette innebærer å foreta ulike målinger av plantene, for eksempel av kronblad, blad, frukt og andre detaljer. Ofte tas det mange ulike mål på mange individer, noe som gir et datamateriale som senere kan analyseres statistisk.

Dette kan brukes til å undersøke variasjonen i utseende hos en art, om denne variasjonen avhenger av geografi, eller til å avgjøre hvor man skal sette en grense mellom to arter. Det kan også brukes til å få oversikt over en arts utbredelse, og få indikasjoner på om den øker eller minker. Man kan også bruke herbarier som utgangspunkt for å finne lokaliteter der en art er funnet tidligere, og oppsøke dem.

I senere tiår har man også kunnet analysere DNA hos pressede planter, og materialet brukes slik i forskning på systematikk og evolusjonære slektskapsforhold. Herbarier brukes også i forskning i andre felt, for eksempel biogeografi, økologi og bevaringsbiologi.

Typemateriale

Når en ny art oppdages eller beskrives, blir et individ valgt til å representere arten. Siden utseendet til organismene som tilhører en art varierer, velger man et individ som ser typisk eller gjennomsnittlig ut for arten. Dette kaller man typemateriale, og det oppbevares i et offentlig vitenskapelig herbarium, eller tilsvarende for andre organismer. Hver eneste art skal ha typemateriale. Herbariene har som regel oversikt på nett over hvilke arter de oppbevarer typematerialet til.

Vitenskapelige samlinger

I Norge finner vi store herbarier som brukes i naturvitenskapelig forskning i museer tilknyttet universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Der er det ansatt konservatorer som kontrollerer at plantene er plassert i riktig art, og ivaretar plantesamlingene på ulike måter.

Slike herbarier kan være svært store. Herbariet tilknyttet Universitetet i Bergen inneholder omtrent 780 000 herbarieark fra over 100 år med innsamling, og mesteparten av dette er planter. De største herbariene inneholder flere millioner ark med plantemateriale.

Herbariet ved Kew Gardens i London er et av de største i verden. Det ble grunnlagt for 170 år siden, men noe av materialet er enda eldre, det eldste er fra april 1696. Herbariet inneholder omtrent 7 millioner herbarieark, og samlingen øker med omtrent 25 000 nye belegg (innsamlede individer eller grupper av individer fra samme lokalitet) hvert år.

Verdens største herbarium finnes i National Museum of Natural History i Frankrike (Muséum national d’histoire naturelle). Samlingene her ble påbegynt for over 350 år siden, med forskning på medisinplanter på 1600-tallet.

Herbariemateriale kan også fortelle om kulturhistorie, for eksempel finnes det innsamlet materiale fra tidlige arktiske ekspedisjoner i muséenes samlinger i Norge.

Fotoherbarier og digitalisering

Et alternativ til herbarium med pressede planter er fotoherbarium. Dette har andre bruksområder, og kvaliteten på fotografiene er avgjørende for om individene kan artsbestemmes. Et slikt herbarium kan ikke inngå i forskning på samme måte som et tradisjonelt herbarium, men er bedre med tanke på å verne truede arter. Det er heller ikke plasskrevende. Et stort fotoherbarium med nordiske planter er nettsiden Den virtuella floran.

I nyere tid er deler av eller hele plantesamlinger blitt digitalisert, noe som synliggjør innholdet og gjør deler av arbeidet med dem enklere. For eksempel blir det lettere for en forsker å få oversikt over hvilke herbarier som inneholder relevante innsamlede planter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg