Botanikk, vitenskapen om plantene.

Etter hvert som studiet av Jordens planteliv har utviklet seg, er botanikken litt etter litt blitt spaltet opp i et stort antall grener, som har fått spesielle navn. I vår tid er hovedinndelingen følgende:

Plantesystematikk eller plantenes taksonomi, plantenes klassifikasjon eller ordning etter innbyrdes overensstemmelse. Målet er å finne frem til et system som uttrykker slektskapet mellom de forskjellige arter, slekter, familier og ordener av planter, altså et naturlig system. Se liv (Systematisk inndeling) og planteriket.

I vid forstand omfatter plantemorfologi studier av plantenes indre og ytre struktur, men som regel skilles det mellom plantemorfologi, som konsentrerer seg om plantenes ytre struktur og form, og planteanatomi, som konsentrerer seg om plantenes indre struktur og lovmessigheten i organenes bygning. Planteanatomi kan deles i underavdelingene cellelære (cytologi), vevslære (histologi) og organlære (organografi).

Plantefysiologi, studiet av plantenes livsprosesser, næringsopptak, vekst og formering under innflytelse av indre og ytre forhold som genetiske faktorer, hormoner, vekststoff, lys, temperatur, tyngdekraft osv. Plantefysiologi gjør bruk av kjemi og fysikk; f.eks. studeres næringsopptaket fra jord eller vann eksperimentelt ved hjelp av radioaktive isotoper. Se også plantefysiologi.

Planteøkologi, studiet av plantenes forhold og tilpasning til det naturlige miljø de lever i. Planteøkologien omfatter flere deldisipliner: voksestedsøkologi (studiet av tilpasning til liv i saltvann, ferskvann, sumper, myrer, ørkener, stepper, klippesprekker, tropisk klima, arktisk klima, kalkbunn, kalkfattig bunn osv.; parasittisme), spredningsøkologi (tilpasning til frøspredning med vind, vann eller dyr; selvspredning; vegetativ formering; studier over spredningens effektivitet) og pollineringsøkologi (studium av tilpasninger til pollinering (bestøvning) med vind, dyr, vann; selvpollinering; selvsterilitet; selvfertilitet). En viktig del av planteøkologien er også plantesosiologien (studiet av Jordens plantesamfunn eller vegetasjonstyper og deres livskrav). Hit hører også en del av den botaniske planktonforskning.

Plantekorologi eller plantegeografi, studiet av plantenes fordeling på Jorden i horisontal og vertikal retning, altså deres geografiske utbredelse. Plantekorologi blir ofte slått sammen med plantesosiologi og voksestedsøkologi, og kalt plantegeografi.

Paleobotanikk eller plantekronologi, studiet av de enkelte plantearters og plantegruppers alder, deres første opptreden i Jordens historie, deres kulminasjon og eventuelle tilbakegang. Denne vitenskapsgrenen er i første rekke basert på studiet av fossile planterester i jordlag, torv og bergarter. Pollenanalyse (studiet av fossilt pollen i yngre og eldre avleiringer) er en viktig del av paleobotanikken. Se også plante (Fossile planter) og paleontologi.

Genetikk og evolusjon, studiet av plantenes opprinnelse eller utviklingshistorie, deres forandringer i fortid og nåtid.

Etnobotanikk, studiet av folkelig tro og overtro i forbindelse med ville og dyrkede planter (deres bruk i dagliglivet, ved religiøse seremonier og fester), gamle plantenavn (opphav og betydning), plantenes rolle i kunsten ned gjennom tidene osv.

Alle disse grenene har forbindelse med hverandre, bl.a. er plantesystematikken basert på plantemorfologien, og paleobotanikken bygger på begge disiplinene, men underbygger dem samtidig med nye fakta. Botanikken blir ofte delt bare i 1) spesiell eller systematisk botanikk, med plantegeografi som anhang, og 2) alminnelig botanikk, som da omfatter fysiologi, anatomi og ofte genetikk. Men dette er bare en praktisk foranstaltning, og gir ikke noe riktig inntrykk av samtidens kunnskap om planteverdenen eller av forskningsoppgavene.

Innenfor botanikken fokuseres det på plantene, uten hensyn til deres nytte eller skade for mennesket og dets husdyr. Anvendt botanikk innebærer bruk av teoretisk, vitenskapelig botanikk på praktiske og økonomiske områder.

Jord- og hagebruksbotanikk omfatter studiet av de fysiologiske betingelsene for dyrking av planter (se hagebruk), plantesykdommer, plantevern, bakterier, foredling av kulturplanter (se planteforedling), frøkontroll m.m.

Skogbotanikk omfatter tilsvarende studier av skogstrærne.

Studiet av plantesamfunnene og spesielt vegetasjonskartlegging har etter hvert fått stor betydning ved naturundersøkelser.

Under anvendt botanikk hører også undersøkelse av næringsmiddelforfalskninger, tekstilvarer m.m., samt bruk av botanikk i farmakognosi.

Allerede i det gamle Egypt, Mesopotamia, India og Kina var plantekunnskapen ganske betydelig. Men botanikk som vitenskap finner vi først hos grekerne. Som en av de største forskere i det gamle Hellas regnes Aristoteles (384–322 f.Kr.), som fikk et rikt nytt stoff gjennom Aleksander den stores tog til India. Hans botaniske skrifter er gått tapt, men hans elev Theofrastos (371–287 f.Kr.), som var en ypperlig botaniker, har gitt beskrivelser av 500 plantearter, dessuten filosofert over plantenes natur og opprinnelse. Aristoteles delte plantene i trær, busker og urter, og hans autoritet holdt seg temmelig usvekket helt frem til Linnés tid.

I det første hundreåret e.Kr. levde Dioskorides (fra Sicilia, død år 79 e.Kr.); i hans skrifter nevnes over 600 legeplanter, og like til begynnelsen av 1500-tallet var han ubestridt autoritet på dette område. Stor betydning har også Plinius den eldre (23–79 e.Kr.) hatt gjennom sin naturhistoriske encyklopedi Naturalis historia i 37 bøker; men han var en ukritisk, uselvstendig og overtroisk forfatter, særlig når det gjelder legeplanter. Den klassiske oldtid hadde også landbruksvitenskapelig litteratur, men det meste er gått tapt. Et unntak danner Columellas skrifter om landbruk og trekultur (fra det første hundreåret e.Kr.). Oldtidens siste autoritet på legeplantenes område var medisineren Galenos.

Etter Romerrikets oppløsning og i folkevandringstiden gikk mye av den antikke botaniske kunnskap tapt, men arabiske lærde i Orienten og Nord-Afrika, og den kristne geistlighet i Europa, har bevart mange av klassikernes skrifter. Aristoteles, Dioskorides og Plinius var middelalderens botaniske autoriteter; men de lærde var mest opptatt av symbolikk og fortolkning av Guds åpenbaring i naturen, og ikke interessert i selvstendig forskning. Grunnlaget for en erfaringsbetont (empirisk) botanikk ble likevel lagt av klosterbotanikken, og særlig av skolen i Salerno i Sør-Italia.

Fra ca. 1500 og utover begynner en ny tid for botanikken. Først kommer en «beskrivende-praktisk periode» med utgivelse av urtebøker. De store oppdagelsesreiser og boktrykkerkunstens oppfinnelse fikk stor betydning. Fra denne periode kan nevnes Brunfels, Bock (Tragus), Fuchs, Gessner, Lobelius og Bauhin. Den siste døde i 1624, og var langt på vei til å skjelne klart mellom plantearter og planteslekter.

Den følgende periode kan kalles den «morfologiskordnende periode» eller de kunstige systemers tid. Den innledes ved italieneren Cesalpino (1519–1603), en selvstendig morfolog, som grunnet sitt plantesystem på fruktenes og frøenes bygning. Engelskmannen John Ray eller Rajus (1627–1705) ante plantenes seksualitet og de indre blomsterdelers funksjon; han oppdaget også forskjellen mellom de én- og tofrøbladete, og mellom groe (kime) og frøhvite. Franskmannen Joseph Pitton de Tournefort (1656–1708) utformet begrepet slekt, genus, i planteriket. Han reiste mye i Europa, Asia og Afrika, og stilte opp et system som fikk stor betydning, men som nå er helt foreldet. Han beskrev 8000 plantearter.

Den som har brakt orden og klarhet i plantesystematikken, er svensken Carl Linnaeus, senere adlet under navnet von Linné (1708–78). Han innførte binær nomenklatur (hver planteart får to internasjonalt gyldige navn; det første er slektsnavnet, det siste er artsnavnet, f.eks. Anemone nemorosa, norsk navn: hvitveis, kvitsymre). Dessuten formet han korte, konsise, treffende beskrivelser (diagnoser) på latin av henholdsvis slektene og artene, og stilte opp sine berømte 24 klasser, som er basert på blomstens, særlig fruktifikasjonsorganenes (pollenbærernes og pollenveienes), egenskaper og tallforhold. Linné var selv klar over at denne inndelingen representerte en kunstig gruppering; men man fikk på denne måten for første gang en oversikt over hele det makroskopiske planterike. Senere (1738, 1751) gav han et utkast til et naturlig system, som omfattet 67 naturlige grupper. Linné var et geni, som har satt spor etter seg i nesten alle de grener den moderne botanikk omfatter.

Den følgende periode karakteriseres ved bestrebelser for å finne frem til et «naturlig-morfologisk system». Store navn er franskmannen A. L. de Jussieu, som i 1789 beskrev 100 plantefamilier og skilte ut blomsterløse planter, enfrøbladete og tofrøbladete, og fransk-sveitseren P. de Candolle (1778–1841), som samlet hele sin samtids morfologisk-systematiske kunnskap i Prodromus systematis naturalis regni vegetabilis, et standardverk som ble fortsatt av hans sønn og av mange medarbeidere. Det omfatter beskrivelser av 161 familier, deres slekter og arter. Videre engelskmannen Robert Brown (1773–1858), en av de skarpeste iakttakere og logikere som noensinne har levd. Studiet av de blomsterløse planter (kryptogamer) skjøt først fart etter at gode mikroskoper var blitt konstruert.

Den siste fase i plantesystematikkens historie innledes ved utviklingslærens fremkomst. Denne var forberedt bl.a. ved den tyske botaniker W. Hofmeisters fremragende arbeider i årene 1849–51 over kjønnsprosessene og generasjonsvekslingen hos de lavere planter og parallelle fenomener hos blomsterplantene. Sammenhengen i planteriket ble klarlagt for første gang. Utviklingslæren fikk sitt gjennombrudd med Charles Darwin (1809–82), som også var en fremragende botaniker, særlig økolog, og systematikken fikk nå et helt nytt arbeidsprogram, nemlig å uttrykke det virkelige slektskap mellom de enkelte plantearter og plantegrupper.

Siden midten av 1800-tallet kan forskningen på dette felt oppvise tallrike lysende navn (over høyere planter: A. Braun, G. Bentham, J. D. Hooker, A. W. Eichler, A. Gray, A. Angler, E. Warming, R. Wettstein, J. Hutchinson, A. Takhtajan, m.fl.; over lavere planter: L. Pasteur, J. G. Agardh, H. A. De Bary, O. Brefeld, Ph. van Tieghem, Fr. Oltmanns, E. Fries, Th. M. Fries, N. Wille, H. Kniep, R. Maire, N. E. Svedelius, H. Kylin, B. Lynge m.fl.; over fossile planter: H. C. Williamson, R. Zeiler, D. H. Scott, R. Kidston, A. G. Nathorst, T. G. Halle, R. Florin, O. A. Høeg m.fl.). Oppdagelsen av arvelovene (Gregor Mendel, 1822–84), fremskrittene i studiet av de fossile planter, og innledningen av den eksperimentelle mutasjonsforskning (Hugo de Vries, 1848–1935) har i vesentlig grad influert plantesystematikken, både dens teori og praksis. Etter hvert er den, i samarbeid med cytologi og genetikk, også blitt en eksperimentell vitenskap.

Planteanatomien nådde først betydningsfulle resultater etter at mikroskopet på 1800-tallet ble utviklet til større fullkommenhet, og den har i vesentlig grad influert utviklingen av plantefysiologien og genetikken. Disse to siste grener av botanikken, som er av meget stor betydning for mennesket gjennom den anvendte botanikk, har vokst frem i takt med moderne kjemisk og fysisk forskning, og i vesentlig grad blitt eksperimentelle grener av botanikken. Planteøkologi og plantekorologi er forholdsvis unge vitenskapsgrener, som i vesentlig grad er sammenknyttet med jordbunnslære, klimatologi, oseanografi, limnologi, zoologi og kvartærgeologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.