jamvektsloven

Infinitivsendingar
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Jamvektsloven står for en språklig regel som forklarer hvorfor vi i mange norske dialekter finner to typer tostavingsord. Disse to ordtypene får som regel ulik vokal i endingen. Et eksempel er de østnorske infinitivene å væra (med a-ending) og å kaste (med e-ending).

Faktaboks

også kjent som:

jamvektsregelen

Historisk grunnlag

Det historiske grunnlaget for jamvektsloven er at det i gammelnorsk var ulik lengde i rota av tostavingsord (ulik kvantitet). Rotstavingen kunne være lang (eventuelt overlang) eller kort. Kort var den når en kort rotvokal hadde bare én konsonant mellom seg og vokalen i endestavingen, for eksempel i infinitiv av ord som vera, fara og sova. Lang var rotstavingen i alle andre tilfelle. Som eksempel på gammalnorske langstava ord kan nevnes infinitivene bíta og kalla (enten vokalen eller konsonanten var lang). Ord som hadde overlang rotstaving, var for eksempel rétta og freista (lang vokal/diftong pluss lang konsonant eller konsonantforbindelse).

Jevnt trykk på rot- og endestaving

Med ulik lengde på rotstavinger (se ovenfor) fulgte også forskjellig trykkplassering på de to stavingene. Orda med kort rotstaving hadde jevnt trykk fordelt på rot- og endestaving, og blir kalt jamvektsord, for eksempel kåmma, såva, værra. Det er infinitiver av denne typen som i dag ender på -a (i østnorske dialekter). Alle de andre infinitivene ender på -e (med unntak av gå, slå, sjå, tru, bu og så videre). Orda med lang eller overlang rotstaving hadde hovedtrykket på første stavingen, og blir kalt overvektsord.

Navn etter trykkforholda i tostava ord

Begrepet jamvektsloven har fått navnet sitt etter de spesielle trykkforholda som var typiske for de tostava jamvektsorda i gammelnorsk tid. Som vist ovenfor, går jamvektsloven ut på at ord med kort rotstaving (jamvektsorda) beholdt den opprinnelige utlydsvokalen -a, jamfør infinitivene væra og såva. Forklaringa på dette er trolig at den jevne trykkfordeling på rot- og endestavingen i ord av denne typen må ha holdt seg i talemålet ganske lenge. Rotvokal og endingsvokal i jamvektsorda har på en måte «jevna seg» etter hverandre.

Orda med lang rotstaving (de såkalla overvektsorda) fikk en annen utvikling ved at kvaliteten på endevokalen ble svekka til en trykklett ‑e (oftest ), eksempel å kastə, å bitə, å skrivə .

Trykkforholda har endra seg

I dag er den jevne trykkfordelinga i de gammelnorske jamvektsorda borte. De har i dag fått hovedtrykk på rotstavingen, slik overvektsorda hadde i gammelnorsk, og har i dag. Vi kan altså nå ikke høre om et ord var jamvektsord i gammalnorsk. Det er bare endevokalen som i østnorske og trønderske dialekter forteller oss om det aktuelle ordet var jamvektsord eller overvektsord i gammelnorsk.

Ordgrupper med "kløyvd ending" i dag

Tre viktige ordgrupper hadde en slik kvantitet- og trykkstruktur i gammelnorsk at jamvektsloven kløyvde dem i to: jamvektsord og overvektsord. Det gjelder i dagens østnorske dialekter:

  1. infinitiv av verb, med motsetninger som å fara, å værra, å kåmma (jamvektsord) mot å kaste, å bite og å skrive (overvektsord).
  2. ubestemt form entall av svake hankjønnsord, med former som en hana og en hara (jamvektsord) mot en bakke og en låve (overvektsord).
  3. ubestemt form entall av svake hunkjønnsord, med former som ei viku og ei smiu (smie) (jamvektsord) mot ei vise og ei kiste (overvektsord).

De bevarte endingsvokalene -a og -u i substantivformene (en hana og ei viku) går tilbake på gammelnorske kasusformer utenfor nominativ, for eksempel gammelnorsk akkusativ viku og hana.

Dialektområder

Virkningene av jamvektsloven kan spores i tekster fra 1200-tallet og delvis enda tidligere. Innenfor det norske dialektområdet er jamvektsloven gjennomført i hovedområdet østnorsk, som betyr på Østlandet og i Trøndelag.

I noen dialekter helt sør i Nordland fylke finner vi spor av jamvektsloven (se nedenfor), men hovedregelen er at vestnorske og nordnorske dialekter ikke følger jamvektsloven.

Sammen med tykk l blir jamvektsloven regnet som det tydeligste kjennemerket på østnorske dialekter (= østlandsk og trøndersk).

Grensen for jamvektsloven i Sør-Norge følger en linje som går mot nordvest fra Langesundsfjorden, sør og vest for Bykle i Setesdal og følger Langfjella videre nordover. Nordafjells går grensa mellom Romsdal og Nordmøre (slik at Nordmøre har jamvektsloven, men ikke Romsdal).

Det trønderske målområdet, som altså hører inn under østnorsk, og er et område som følger jamvektsloven, strekker seg i nord til grensa mot Nordland. Bygda Bindal helt sørvest i Nordland har likevel trøndersk jamvektsmål. Andre steder sør i Nordland finner vi også spor av jamvektsloven, det gjelder i Rana, Hemnes, Hattfjelldal, Grane og Brønnøy (se artikkelen dialekter i Nordland).

I utkantene av det norske målområdet som følger jamvektsloven, gjør denne "loven" seg noe mindre gjeldende, særlig i substantiv. Det kan nevnes at i den aller sørligste delen av Østfold følger dialektene ikke jamvektsloven (har ikke jamvektsmål), men har endingen -e i alle infinitiver.

Et svensk område går dialektgeografisk sammen med det østnorske området, der jamvektsloven virker.

Kløyvd infinitiv

Det østnorske systemet der endingene i infinitiv kan veksle mellom -e og -a i språket til én og samme person (å væra – å kaste), er som nevnt et resultat av jamvektsloven. Dette systemet blir kalt kløyvd infinitiv.

I østnorske dialekter er det 200–300 verb av jamvektstypen som vil få a-ending i systemet kløyvd infinitiv. Dei andre verba vil få e-ending. Eksempel på verb som tradisjonelt ofte vil ha a-ending, er baka, eta, fara, flytta, gjera, gjeva, hata, klaga, kunna, lesa, lova, rydja, seia, sitja, skjera, sova, stela, tapa, telja, velja, veta, veva og andre.

De trønderske dialektene hører inn under østnorsk målområde, og har i samsvar med dette jamvektsloven. Men i deler av Trøndelag, særlig i de inntrønderske dialektene, vil det forekomme mye jamning av vokalene, som da gir særmerkte former.

Typiske inntrønderske jamningsformer i jamvektsorda er: å vårrå, å våttå, ei vukku eller vokko (=veke), ein nåvvå (neve), ein ståggå (stige). I Indre Namdalen heter det varra, vatta, ei vokko, ein navva (neve), ein staggaog så vidare. En setning fra inntrøndersk vil ifølgje Dalen 1997 kunne lyde slik: «han tok båttan i nåvvån å skråvva oppi ståggån» (han tok beten i neven og skreva oppi stigen). Dette blir kalla utjamning.

Kløyvd infinitiv er alternativ infinitivsform i den nynorske skriftnormalen.

Nyere utvikling

Dei siste tiåra har en sett ei gradvis dialektutvikling på Østlandet mot et mer regionalt østnorsk talemål. I dette nye regionalmålet er jamvektsorda på retur. Flere av de unge sier i dag å kåmme, å være, å jøre, der de eldre sier å kåmma, å værra og å jørra og så bortetter. De svake hankjønnsorda mister a-endelsen. Det blir nå sagt en hane, en stige, en hare, mot før en hana, en stega, en hara. Når det gjelder hunkjønnsrda, så hører en nok på Hedmarken fortsatt former som ei viku og ei stugu, men lenger sør på Østlandet er formene ei vke/ei uke og ei stue det vanlige.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dalen, Arnold. 1997. Trønderdialektane. 1997. Trykt i Jenstad, T.E. og Dalen, A.: Trønderordboka. Trondheim: Tapir akademisk forlag,
  • Jahr, Ernst Håkon (red.).1990. Den store dialektboka. Oslo: Novus.
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012): Det norske dialektlandskapet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. (Side 45-47.)
  • Sandøy, Helge. 1991. Norsk dialektkunnskap, 2. utg. Oslo: Novus.
  • Skjekkeland, Martin.1997. Dei norske dialektane. Kristiansand: Høiskoleforlaget.
  • Skjekkeland, Martin. 2005 : Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying. Kristiansand: Høiskoleforlaget. (Side 50-52, 157-171.)
  • Skjekkeland, Martin. 2010. Dialektlandet. Kristiansand: Portal forlag. (Side 29-34.)

Kommentarer (2)

skrev Ommund C. Vareberg

Hei! Det trengs vel en oppdatering i følgende: «Den kløyvde infinitiven, som er et utslag av jamvektsloven, har vært og er alternativ form i norske skriftnormaler, både i nynorsk og bokmål, men er ikke lærebokform i dag.» a: etter 2005 er kløyvd infinitiv ikke del av bokmålsnormalen. b: «lærebokformer» eksisterer ikke lenger siden prinsippet med hovedformer og sideformer er forlatt i begge de nåværende skriftnormalene. mbh Ommund C. Vareberg

svarte Erik Bolstad

Takk! Eg har retta artikkelen no.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg