Diktekunst, den kunstart som har språket som uttrykksmiddel og er bundet av det. Gjennom virkemidler av stilistisk og retorisk art og ved bruk av bilder, rytme, rim osv. kan diktekunsten formidle inntrykk, opplevelser, erfaringer eller innsikter som bygger på dikterens observasjon, erfaring og fremstillingsevne.

Tidlige forestillinger om den inspirerte diktekunst og dikterens forbindelse med musene har til tider veket plassen for forestillingen om at diktekunsten kan læres. I romantikken ble diktekunsten sett på som en intuitiv evne, mens andre perioder har vært tilbøyelige til å se diktekunsten i videste forstand som et produkt av de totale forhold dikteren lever under. Diktekunsten er blitt sett på som forskjellig fra andre språklige fremstillinger gjennom sin bruk av spesielle virkemidler og sin evne til å tale til lesernes følelser, fantasi og intellekt. Diktekunsten er fra Aristoteles' tid blitt tilkjent evnen til å se sammenhenger og formidle generelle sannheter bedre enn faktiske og mer spesielle erfaringer.

Diktekunsten kan deles i tre hovedgrupper eller sjangere: 1) lyrikk, som gjerne gir direkte uttrykk for dikterens stemninger; 2) episk diktning, som gjerne inndeles i epos, roman og novelle, og som forteller, resonnerer og beskriver på ulike måter; 3) og drama, som fremstiller direkte gjennom handling, tale og scenebilde. Dessuten kan diktekunsten klassifiseres etter måten den synes å forholde seg til virkeligheten på, realistisk, romantisk diktning m.m. Forskjellige typer diktekunst har vært fremherskende i ulike perioder og kulturer. I nyere tid synes romanen og novellen spesielt egnet til å behandle en moderne virkelighet i dikterisk form, selv om et brudd med tradisjonelle sjangergrenser også kan sies å være typisk. Se også litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.