Personnavn tjener til å skille ut en person i en større gruppe. Personnavn kan være vanlige ord i språket, som navn på planter og dyr eller betegnelser for begivenheter i forbindelse med fødselen, de kan gi en beskrivelse av egenskaper eller de kan betegne at en person tilhører en bestemt ætt eller har en bestemt funksjon. Hos noen folkeslag har en person flere navn og navneskifte ved overgang fra en funksjon til en annen forekommer, som når herskere skifter navn når de overtar herskerverdigheten. Oppkalling er vidt utbredt i mange kulturer, det samme er tendensen til å bruke kjælenavn og klengenavn. Religiøse forhold spiller en sterk rolle for navngivingen hos mange folk, og helgennavn utgjør størstedelen av navneforrådet hos mange europeiske folk.

Hos de fleste indoeuropeiske folk var det i de eldste kjente tider skikk å ha bare ett navn, som kunne være toleddet eller usammensatt. Toleddede navn var gjerne satt sammen av substantiver eller adjektiver med positiv valør, f.eks. gammelindisk Deva-datta (gud-gave), norrønt Guðbrandr (gud-sverd). Sammensetningene har nok hatt et klart betydningsinnhold, men ble snart elementer forbundet uten noen klar mening. De fleste toleddede germanske navn er uten logisk betydning, selv om de enkelte ledd oftest er kjente ord, jfr. navn som Hallstein (stein-stein) og Hedvig (kamp-strid). Usammensatte navn var enten vanlige appellativer, som f.eks. Bjørn, Karl (mann), kjælenavn eller kortnavn, eller opprinnelige tilnavn som norrønt Skjalgr (skjeløyd).

De italiske folk hadde et system med minst to navn, oftest flere, et fornavn (Gaius) og et slektsnavn (Iulius, for kvinnene Iulia) som betegnet tilhørighet til en slekt. Under keiserdømmet spredte de romerske navn seg til hele Vest-Europa og flernavnsystemet var vanlig i overklassen helt til det vestromerske rikes sammenbrudd i 476. I tiden 600–1000 trengte germanske navn inn i Frankrike (Robert, Guillaume, Baudouin), Spania (Rodrigo, fra gotisk) og Italia, hvor også greske navn stadig trengte inn. Samtidig vant kristne helgennavn frem (av hebraisk, gresk og latinsk opphav), men først med byenes fremvekst etter år 1000 fikk helgennavnene den dominerende stilling de nå har, særlig i de romanske land.

Navneforrådet i Norden kjenner vi bare fra folkevandringstiden. I runeinnskrifter og i islandske sagaer er navnene nesten rent germanske. Mange navn og navnelementer er felles for flere germanske folk, men en del er spesielle for Norden, f.eks. navn sammensatt med Þór-. I historisk tid ble oppkallingssystemet gjennomført i hele Norden, dvs. barn skulle oppkalles etter en eldre slektning. Systemet har holdt seg til våre dager. Det var ofte tilstrekkelig om man ved oppkalling bare tok hensyn til den ene delen av et sammensatt navn. Med dette variasjonssystemet var det mulig å lage nye navn av gamle elementer. Nye navn kan også oppstå ved at opprinnelige tilnavn blir brukt ved oppkallingen og etter hvert får karakter av virkelige navn.

I senere mellomalder var det stor forskjell i navnenes utbredelse, noen var vanlige overalt i Norden (f.eks. Bjørn), andre var typiske for enkelte land eller landsdeler. Med kristendommen fulgte helgennavn, først i latinsk eller latinisert form (Nikulas, Lafranz), senere også i tysk (Hans, Klaus). Innflyttingen til byene førte med seg en sterk tysk innflytelse (Henrik). I Norge og deler av Sverige stod de gamle nordiske navn lenge sterkt, i de norske skattemanntall av 1528 var 75 prosent av navnene i bygdene tradisjonelle nordiske navn. I løpet av 1600- og 1700-tallet sank prosenten av nordiske navn sterkt, særlig i byene og blant embetsmenn. Men på 1800-tallet kom et sterkt oppsving for nordiske navn som ofte fikk en litterær form ulik den som hadde levd i muntlig form (Olaf og Ulf med f, Helga og Inga med enstavings tonelag). Mange navn som ikke var vanlige i gammel tid, ble populære gjennom litteraturen (Svanhild, Sverre). I nyere tid har navn fra andre språk kommet i bruk gjennom litteratur, film, sport osv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.