Egypt har vært, og er fortsatt, en sentral aktør i det politiske bildet i Midtøsten. Lenge var det også et toneangivende land i Afrika og den såkalte tredje verden. Egypts første president, Gamal Abdel Nasser, var i 1955 en av lederne for Bandung-konferansen, som la grunnlaget for Den alliansefrie bevegelse. Med det steg Nasser og Egypt inn på den internasjonale scene som en sterk, selvstendig stat. Denne posisjonen ble ytterligere understreket under Suezkonrisen, da Egypt sto opp mot gamle kolonikrefter som hadde dominert Midtøsten. Egypt ble deretter et senter for anti-imperialistisk og anti-kolonialistisk kamp, særlig i Afrika og Midtøsten.

Under president Nasser var Egypt alliert med Sovjetunionen, blant annet som følge av sovjetisk støtte til bygging av den både politisk og økonomisk viktige Aswandammen. En særlig viktig del av samarbeidet var på det militære området. Egypt ble utrustet med sovjetiske våpen, og sovjetiske rådgivere bidro til å bygge opp den egyptiske militærmakten. Dermed ble Egypt en sentral brikke i den politiske og militære rivaliseringen mellom supermaktene Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Nassers etterfølger, Anwar al-Sadat, endret dette bildet. Etter først å ha brukt forholdet til Sovjetunionen til å bygge opp det egyptiske militærapparatet etter nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967 fram til Oktoberkrigen i 1973, endret han holdning til Israel, tilnærmet seg USA og avviklet båndene til Sovjetunionen.

Den politiske kontakten med USA lettet tilnærmingen til Israel, som i 1978 førte til Camp David-avtalen og fredsavtalen med Israel i 1979. Avtalene styrket forbindelsene til Vesten, men isolerte Egypt i den arabiske verden det kommende tiår. Der ble Sadat sett på som en forræder av den palestinske og arabiske sak. Egypt gjenvant imidlertid sin posisjon i regionen i løpet av 1980-årene og særlig på 1990-tallet, da al-Sadats etterfølger, Hosni Mubarak, på ny gjorde Egypts president til den sentrale mellommann i den palestinsk-israelske konflikten. Egypts gode kontakt med PLO styrket Mubaraks mulighet til å spille en aktiv rolle, og presidenten la frem flere initiativ for en løsning på konflikten. Eksempelvis ble avtalen mellom de to parter om begrenset selvstyre for Gaza og Vestbredden undertegnet i Kairo 1994;  det reviderte Wye River-memorandumet ble undertegnet i Sharm el-Sheikh i 1999. Egypt var også medvirkende til at Midtøsten-forhandlingene kom i gang i Madrid i 1991; en prosess som løp parallelt med, og til dels var en forutsetning for, Oslo-prosessen . Fra 2000 spilte Egypt og Mubarak en ledende rolle i de internasjonale fredsbestrebelsene, etter hvert som krigen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene tiltok. I 2001 la Egypt og Jordan frem en felles fredsplan, støttet av USA. Egypt stilte seg bak det amerikanske veikartet for fred fra 2003, men mistet deretter en del av sin tyngde i fredsprosessen i Midtøsten, blant annet som følge av utviklingen i de palestinske områdene, hvor Hamas overtok makten på Gazastripen, som grenser til Egypt. I 2007–08 spilte Egypt en meklerrolle mellom de stridende palestinske gruppene Hamas og Fatah , samt for å oppnå en de facto våpenhvile mellom Hamas og Israel. Etter at Israel i 2005 trakk seg ut av Gazastripen, ble grensen til Egypt, ved Rafah, gjenåpnet. Med øvrige grenseposter kontrollert av Israel, som også kontrollerte kysten, var Rafah under israelsk blokade Gazas eneste mulige adgang til omverdenen. Derved kontrollerte Egypt en viktig del av situasjonen for det beleirede Gaza, herunder de mange smuglertunellene mellom Gazastripen og Egypt. Grensen har flere ganger kommet under press, og Egypt har både åpnet den for humanitære forsyninger og handel, og lukket den som politisk pressmiddel. Med økt terror fra militante islamister i Sinai i 2014–15 skjerpet Egypt igjen grensekontrollen, og tok skritt for å stenge de siste tunellene.

Egypt forsøkte å megle mellom Irak og Kuwait etter den irakiske invasjonen i 1990, men stilte seg så bak den allierte aksjonen mot Irak og bidrog med en stor kontingent under Golfkrigen i 1991. Innsatsen førte blant annet til økonomisk tilskudd fra Kuwait og Saudi-Arabia, avskrivning av lån og reforhandling av gjenværende utenlandsgjeld med flere land, særlig USA. I tillegg kunne Egypt nyte utstrakt politisk godvilje etter sin deltakelse på alliert side i krigen. Egypte hadde på den tid utviklet et nært forhold til Irak, blant annet gjennom en ny organisasjon dannet i 1989, Det arabiske samarbeidsråd (ACC), hvor også Jordan og Jemen var med. Egypt stilte seg ikke bak den videre krigføringen mot Irak og FNs sanksjoner mot landet, og advarte USA mot å forsøke å gripe inn militært for å fjerne Saddam Hussein. Egypt deltok følgelig ikke i den koalisjon som sluttet seg til USA etter angrepet på Irak i 2003.

I 2008 var Egypt vertskap for sikkerhetssamtaler mellom landene ved Rødehavet, om de tiltagende problemene med pirater i området. En annen betydelig regional sikkerhets- og utenrikspolitisk utfordring er knyttet til forvaltning og deling av vannressursene fra Nilen, som Egypt er sterkt avhengig av. Egypt føler at tilgangen på vann i noen grad er truet av større utnyttelse særlig i Sudan, til dels også Etiopia – og har signalisert at landet er villig til å ta i bruk militære midler for å sikre sin vanntilførsel.

Forholdet til Israel utviklet seg ikke i den ønskede retning etter fredsslutningen i 1979; både turismen og handelen forble beskjeden. Etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982 trakk Egypt hjem sin ambassadør i protest, og Israels bombing av PLO-hovedkvarteret i Tunisia i 1986, og senere håndteringen av det palestinske opprøret i Gaza og på Vestbredden, intifada, fra 1987, bidro ytterligere til et avmålt forhold. Israelske militæraksjoner i Libanon i 1990-årene vanskeliggjorde også samarbeidet. Et annet problem i forbindelsene mellom de to land var spørsmålet om retten til det lille landområdet Taba ved Akababukta i Rødehavet, som Israel beholdt under tilbaketrekningen fra Sinai (1982). I 1989 ble konflikten løst gjennom forhandlinger, og Egypt ble gitt herredømmet over enklaven. Egypts forhold til Israel er i hovedsak styrt av utviklingen i Palestina-konflikten, hvor Egypt alltid har vært en av PLOs sterkeste støttespillere. Forholdet har derfor også variert med skiftende regjeringer i Israel, såvel som av den regionale politiske utviklingen for øvrig.

Forholdet til USA har siden midten av 1970-årene i hovedsak vært nært, men samtidig variabelt. Som følge av Camp David-forhandlingene og fredsavtalen med Israel ble Egypt en nær alliert av USA, og mottok omfattende økonomisk og militær bistand. Utover på 1980-tallet og deretter har verdien av den amerikanske hjelpen avtatt, og bidratt til å svekke båndene.

USAs veto mot en ny periode for egypteren Boutros Boutros Ghali som FNs generalsekretær i 1996 skapte forbitrelse i Egypt. Landet har dessuten vært kritsk til flere av USA internasjonale straffeaksjoner, blant annet bombingen av påståtte terroristmål i Afghanistan og Sudan i 1998. Etter terroranslaget mot USA tre år senere ga Egypt derimot sin støtte til USAs globale kampanje mot terror, men deltok ikke aktivt i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, og støttet ikke den amerikanske og allierte invasjonen av Irak i 2003. Egypt støttet derimot USAs beslutning i 2007 om å sende flere soldater til Irak, blant annet i et forsøk på å forbedre forbindelsene. USA kunngjorde i 2007 planer for videre militær hjelp til partnere i Midtøsten, med 13 milliarder dollar til Egypt over en periode på ti år.

Forholdet til Sovjetunionen ble under president Mubarak har forbedret, ikke minst ved en handelsavtale i 1987. Deretter er forholdet til Russland styrket ved flere anledninger, inklusive etter at Mubarak besøkte president Vladimir Putin i Moskva i 2006. Etter at Egypt i 2007 bekjentgjorde å ville bygge flere sivile kjernefysiske anlegg, ble det i 2008 åpnet for en samarbeid med Russland i utbyggingen av slike kraftstasjoner. Allerede i 2006 hadde Kina avtalt å bistå Egypt i utviklingen av landets kjernefysiske program, som en del av et tiltagende nært samarbeid mellom de to land, fremfor alt på det økonomiske området. Under opprøret i Egypt i 2011–12 valgte USA etter hvert å støtte den demokratiske opposisjonen, framfor sin gamle allierte, president Mubarak, som så ble styrtet. Etter at den påfølgende maktkampen endte med at den valgte president Mohamed Morsi ble styrtet, ble forholdet til Russland ytterligere forsterket, til dels på bekostning av forbindelsene til USA. Det nye egyptiske regimet, under ledelse av president Abdel Fattah al-Sisi, anså at USA hadde et for godt forhold til det etter hvert forbudte Muslimske brorskap. USAs beslutning om å holde tilbake våpenleveranser etter de militæres maktovertakelse i 2013 bidro til at Egypt styrket kontakten til Russland, inklusive gjennom omfattende våpenanskaffelser. Russland og Egypt under al-Sisi har sammenfallende syn på radikale islamister som en trussel.

Forholdet til nabolandet Libya har vært svært omskiftelig. Inntil halvannen million egyptere har arbeidet der, men Libya – under Muammar al-Gaddafi – holdt til tider grensen strengt. Forholdet bedret seg i 1990-årene, da Egypt inntok en rolle som bindeledd mellom Libya og Vesten, blant annet i erstatningssaken etter Lockerbie-aksjonen, som var en forutsetning for at sanksjonene mot Libya ble opphevet og landet kunne normalisere sine internasjonale forbindelser. Under borgerkrigen i Libya i 2011 støttet Egypt i praksis opprørerne i øst ved å åpne grensen.

Mot slutten av 1990-årene søkte Egypt å styrke forbindelsene også til de øvrige nordafrikanske stater. Forholdet til det tredje nabolandet, Sudan, var problematisk i årene etter at president Jaafar al-Nimeiri ble styrtet i 1986 og søkte tilflukt i Egypt. Én kilde til konflikt har vært strid om grenseområdet Halaib ved Rødehavet. I 1995 satte Egypt inn militære styrker og grep kontrollen over området. Den egyptiske regjering har også fryktet for det sudanske islamske regimets innblanding i egyptiske anliggender, og for smitteeffekt fra den militante islamske bevegelse i nabolandet. En annen kilde til uoverensstemmelse var Egypts uvilje til å støtte Sudan militært i krigen i Sør-Sudan. Den sudanske regjering beskyldte tvert imot Egypt for å støtte opprørerne. Sudan skal på sin side ha støttet den væpnede islamistiske bevegelsen i Egypt. President Mubarak anklaget Sudan for delaktighet i attentatforsøket mot ham i Addis Abeba i 1995. I 1999 ble Egypt og Sudan enige om å gjenopprette fulle diplomatiske forbindelser, med et tiltagende styrket forhold deretter, med involvering i prosesser knyttet til krigen i Darfur, hvor Egypt også fra 2007 har bidratt med soldater til den kombinerte fredsstyrken fra Den afrikanske union (AU) og FN; UNAMID. Ved siden av å tilta seg en sentral politisk rolle i Midtøsten, identifiserer Egypt seg som del av Afrika, og har helt siden president Nassers tid engasjert seg i pan-afrikanske spørsmål.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.