Egypts utenrikspolitikk

Egypt har vært og er fortsatt en sentral aktør i det politiske bildet i Midtøsten. Egypt var det toneangivende landet i den arabiske verdens kamp mot Israel, og derved i Midtøsten-konflikten, men inngikk en fredstavtale med Israel i 1979. Deretter har Egypts rolle i Midtøsten vært mindre framtredende. Allerede før det hadde en bærebjelke i egyptisk utenrikspolitikk, panarabismen, tapt terreng.

Egypt er, i kraft av sin størrelse og geografiske plassering, så vel som sin historie, fortsatt en regional stormakt. Men på 2000-tallet har ikke Egypt spilt en like sentral politisk rolle i regionen som særlig Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia, og etter hvert De forente arabiske emirater og Qatar – i tillegg til Israel.

Under Nasser

Ut over Midtøsten var Egypt lenge et toneangivende land også i Afrika og den såkalte tredje verden. Egypts første president, Gamal Abdel Nasser, var i 1955 en av lederne for Bandungkonferansen, som la grunnlaget for Den alliansefrie bevegelse. Med det steg Nasser og Egypt inn på den internasjonale scenen som en sterk, selvstendig stat. Denne posisjonen ble ytterligere understreket under Suezkrisen, da Egypt sto opp mot gamle kolonikrefter som hadde dominert Midtøsten. Egypt ble da et senter for antiimperialistisk og antikolonialistisk kamp, særlig i Afrika og Midtøsten.

Et annet tydelig utslag av den antiimperialistiske politikken var den politiske filosofi – og utenrikspolitiske innretning – som sto sterkt under Nasser: Panarabismen. Den søkte å samle den arabiske verden på tvers av de statsgrenser som i hovedsak var blitt til som følge av de gamle kolonimaktenes beslutninger, særlig etter første verdenskrig. Ett konkret, men forholdsvis kortlivet, utslag av den panarabiske politikken var Egypts union med Syria, i Forente arabiske republikk, i 1958, som Jemen også sluttet seg til, men som ble oppløst i 1961. I den panarabiske verden konkurrerte Egypt med Irak om lederposisjonen.

Under borgerkrigen i Jemen tidlig på 1960-tallet engasjerte Egypt seg militært, og sendte styrker til støtte for den republikanske siden etter kuppet som avskaffet monarkiet i 1962. Dette var et utslag av den offensive utenrikspolitikken til president Nasser, og samtidig en del av den antikoloniale og panarabiske kampen. Som følge av krigen ble en FN-styrke (UNYOM) satt inn, også med deltakelse fra Norge. En FN-styrke (UNEF) ble for øvrig satt inn på egyptisk territorium, i Sinai og Gaza, etter Suezkrisen i 1956, også den med norsk deltakelse. Forut for Seksdagerskrigen i 1967 anmodet Nasser om at UNEF skulle trekkes ut.

Kampen for et fritt Palestina tok for alvor til på 1960-tallet. Egypt var den fremste støttespilleren til den palestinske frigjøringsbevegelsen, og en pådriver for etableringen av PLO.

Under president Nasser var Egypt alliert med Sovjetunionen, blant annet etter sovjetisk støtte til bygging av den politisk og økonomisk viktige Aswandammen. En særlig viktig del av samarbeidet var på det militære området. Egypt ble utrustet med sovjetiske våpen, og sovjetiske rådgivere bidro til å utvikle den egyptiske militærmakten. Dermed ble Egypt en sentral brikke i den politiske og militære rivaliseringen mellom supermaktene Sovjetunionen og USA under den kalde krigen.

Under Sadat

Nassers etterfølger, Muhammad Anwar al-Sadat, endret Egypts utenrikspolitikk fundamentalt, på flere områder: Først ved å bryte forholdet til Sovjetunionen, deretter ved å tilnærme seg USA, for så å inngå en fredsavtale med Israel.

Etter nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967 ble det egyptiske forsvaret gjenoppbygd med hjelp fra Sovjetunionen og andre østblokkland, fram til Oktoberkrigen i 1973. Da ble de sovjetiske militære rådgivere sendt hjem. Egypt tapte på nytt krigen, og etter dette endret Sadat sin holdning til Israel – og egyptisk utenrikspolitikk.

Den politiske kontakten med USA etter Oktoberkrigen lettet Egypts tilnærming til Israel. Fredsprosessen som fulgte, med Camp David-avtalen i 1978 og fredsavtalen med Israel i 1979 endret Egypts forhold til Israel og Vesten, men også landets stilling i regionen. Avtalene styrket forbindelsene til Vesten, men isolerte Egypt i den arabiske verden det neste tiåret. Der ble Sadat sett på som en forræder av den palestinske og arabiske saken.

Under Mubarak

Egypt gjenvant sin posisjon i regionen i løpet av 1980-årene, og særlig på 1990-tallet, da Sadats etterfølger Mohammad Hosni Mubarak på ny gjorde Egypts president til den sentrale mellommann i den palestinsk-israelske konflikten. Egypts gode kontakt med PLO styrket Mubaraks mulighet til å spille en aktiv rolle, og presidenten la fram flere initiativ for en løsning på konflikten. Eksempelvis ble avtalen mellom de to partene om begrenset selvstyre for Gaza og Vestbredden undertegnet i Kairo i 1994, og det reviderte Wye River-memorandumet ble undertegnet i Sharm el-Sheikh i 1999.

Midtøsten-konflikten

Egypt var også medvirkende til at Midtøsten-forhandlingene kom i gang i Madrid i 1991. Denne prosessen løp parallelt med, og var til dels en forutsetning for, Oslo-prosessen. Fra 2000 spilte Egypt og Mubarak en ledende rolle i de internasjonale fredsbestrebelsene, etter hvert som krigen mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene tiltok. I 2001 la Egypt og Jordan frem en felles fredsplan, støttet av USA.

Egypt stilte seg bak det amerikanske veikartet for fred fra 2003, men mistet deretter en del av sin tyngde i fredsprosessen i Midtøsten. Dette skyldtes blant annet utviklingen i de palestinske selvstyreområdene, hvor Hamas overtok makten på Gazastripen, som grenser til Egypt – og som til 1967 ble administrert av Egypt.

Palestina

I 2007–2008 spilte Egypt en meklerrolle mellom de stridende palestinske gruppene Hamas og Fatah, og for å oppnå en de facto våpenhvile mellom Hamas og Israel.

Etter at Israel i 2005 trakk seg ut av Gazastripen, ble grensen til Egypt gjenåpnet ved Rafah. Med Israels blokade av Gaza var Rafah eneste mulige adgang til omverdenen. Derved kontrollerte Egypt en viktig del av situasjonen for Gaza, herunder de mange smuglertunnelene til Egypt. Egypt dels åpnet grensen for humanitære forsyninger og handel, og dels lukket den som politisk pressmiddel.

Golfen

Egypt forsøkte å megle mellom Irak og Kuwait etter den irakiske invasjonen i 1990, for så å stille seg bak den allierte aksjonen mot Irak, og bidra med en stor kontingent under Golfkrigen i 1991. Deltakelsen styrket Egypts forhold både til golfstatene og Vesten. Egypt hadde på den tiden utviklet et nært forhold til Irak, blant annet gjennom en ny organisasjon dannet i 1989, Det arabiske samarbeidsråd (ACC), hvor også Jordan og Jemen var med.

Egypt stilte seg ikke bak den videre krigføringen mot Irak og FNs sanksjoner mot landet, og advarte USA mot å forsøke å gripe inn militært for å fjerne Saddam Hussein. Egypt deltok følgelig ikke i den koalisjonen som sluttet seg til USA etter angrepet på Irak i 2003.

Israel

Egypts forhold til Israel utviklet seg ikke som ønsket etter fredsslutningen i 1979, og både turismen og handelen forble beskjeden. Etter Israels invasjonen av Libanon i 1982 trakk Egypt hjem sin ambassadør i protest. Israels bombing av PLO-hovedkvarteret i Tunisia i 1986, og senere håndteringen av det palestinske opprøret i Gaza og på Vestbredden, intifadaen, fra 1987, bidro ytterligere til et svekket forhold. Israelske militæraksjoner i Libanon i 1990-årene vanskeliggjorde også samarbeidet.

Et annet problem i forbindelsene mellom de to landene var spørsmålet om retten til det lille landområdet Taba ved Akababukta i Rødehavet, som Israel beholdt under tilbaketrekningen fra Sinai i 1982. I 1989 ble konflikten løst gjennom forhandlinger, og Egypt fikk herredømme over enklaven. Egypts forhold til Israel er styrt av utviklingen i Palestina-konflikten. Forholdet har variert med skiftende regjeringer i Israel, såvel som av den regionale politiske utviklingen. Fredsavtalen fra 1979 har holdt, og fredsstyrken satt inn i Sinai i 1982 (MFO), under norsk ledelse, er fortsatt utplassert.

USA, RUSSLAND OG KINA

USA: Forholdet til USA har siden midten av 1970-årene vært nært. Som følge av Camp David-forhandlingene og fredsavtalen med Israel ble Egypt en alliert, og mottok omfattende økonomisk og militær bistand. USAs veto mot en ny periode for egypteren Boutros Boutros Ghali som FNs generalsekretær i 1996 skapte forbitrelse i Egypt. Landet var på 1990-tallet kritisk til flere av USAs internasjonale straffeaksjoner, blant annet bombingen av påståtte terroristmål i Afghanistan og Sudan i 1998. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 støttet Egypt USAs kamp mot terror, uten å delta i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan. Egypt støttet ikke den amerikanske og allierte invasjonen av Irak i 2003.

Russland: Forholdet til Sovjetunionen ble under president Mubarak forbedret, inklusive med en handelsavtale i 1987. Deretter er forholdet til Russland styrket ved flere anledninger, blant annet etter Mubaraks besøk til president Vladimir Putin i Moskva i 2006.

Kina: Allerede i 2006 hadde Kina avtalt å bistå Egypt i utviklingen av landets kjernefysiske program som en del av et tiltagende nært samarbeid mellom de to landene, særlig på det økonomiske området.

Afrika

Libya: Egypts forhold til nabolandet Libya har vært svært omskiftelig. Inntil halvannen million egyptere har arbeidet der, men Libya under Muammar al-Gaddafi holdt til tider grensen strengt. Forholdet bedret seg i 1990-årene, da Egypt inntok en rolle som bindeledd mellom Libya og Vesten, blant annet i erstatningssaken etter Lockerbie-aksjonen. Under krigen i Libya i 2011 støttet Egypt i praksis opprørerne i øst ved å åpne grensen.

Sudan: Egypts forhold til nabolandet i sør, Sudan, var problematisk i årene etter at president Jaafar al-Nimeiri ble styrtet i 1986 og søkte tilflukt i Egypt. Én kilde til konflikt har vært strid om grenseområdet Halaib ved Rødehavet. I 1995 satte Egypt inn militære styrker og grep kontrollen over området. Egypt har også fryktet for det sudanske islamske regimets innblanding i egyptiske anliggender, og for smitteeffekt fra den militante islamske bevegelsen i nabolandet.

En annen kilde til uoverensstemmelse var Egypts uvilje til å støtte Sudan militært i krigen i Sør-Sudan. Den sudanske regjeringen beskyldte tvert imot Egypt for å støtte opprørerne. Sudan skal på sin side ha støttet den væpnede islamistiske bevegelsen i Egypt. President Mubarak anklaget Sudan for delaktighet i attentatforsøket mot ham i Addis Abeba i 1995. I 1999 gjenopprettet Egypt og Sudan diplomatiske forbindelser, med et tiltagende styrket forhold deretter. Dette innbefatter prosesser knyttet til krigen i Darfur, hvor Egypt fra 2007 har bidratt til fredsstyrken fra Den afrikanske union (AU) og FN, UNAMID.

Egypts økonomi er avhengig av vanntilførselen fra Nilen, og i landets utenrikspolitikk er derfor forholdet til landene som sokner til Nilen viktig, for forvaltning og deling av vannressursene fra elva. Egypt føler at tilgangen på vann i noen grad er truet av større utnyttelse særlig i Sudan, og enda mer Etiopia, og har signalisert at landet er villig til å ta i bruk militære midler for å sikre sin vanntilførsel.

Etter Mubarak

Etter maktkampen i kjølvannet av Mubaraks avsettelse i 2011, og det militære kuppet mot hans etterfølger Mohamed Morsi, styrket den nye ledelsen Abdel Fattah al-Sisi forholdet til Russland. Dette skjedde til dels på bekostning av forbindelsene til USA, blant annet fordi det egyptiske regimet anså at USA hadde pleid et for godt forhold til Det muslimske brorskap. USAs beslutning om å holde tilbake våpenleveranser etter maktovertakelsen i 2013 bidro også til at Egypt styrket kontakten til Russland, inklusive gjennom omfattende våpenanskaffelser. Russland og Egypt under Sisi har sammenfallende syn på radikale islamister som en trussel.

Egypt har avstått fra direkte engasjement i krigen i Syria, men har signalisert støtte til president Bashar al-Assad og hans regime. Egypt har dermed valgt en annen politikk enn Saudi-Arabia, som Egypt under Sisi har styrket forbindelsene med. Dette ble bekreftet da landets kronprins, Mohammed bin Salman, avla Egypt sitt andre offisielle besøk høsten 2018. President Sisi overga i 2017 egyptisk suverenitet over to ubebodde øyer i Rødehavet til Saudi-Arabia. Egypt har inntatt en rolle i den regionale sunni-blokken, ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, rettet mot sjia-regimet i Iran. Egypt støtter også den saudisk-ledede blokaden av Qatar. Under Sisi er forholdet til Tyrkia forverret, idet den tyrkiske regjering har et islamistisk utspring, og har tatt imot ledere fra Det muslimske brorskap.

Under Sisi har Egypt videreført og til dels forsterket samarbeidet med Israel. Dette gjelder særlig sikkerhetsforhold i Sinai, der Egypt har bedt om – og fått – militær assistanse fra Israel i kampen mot islamister.

Forholdet til Sudan er styrket under det nye regimet, og de to land inngikk i 2018 en avtale om felles grensepatruljer for å forhindre opprørere fra Libya i å krysse grensen. Samtidig har Egypt vegret seg fra innblanding i krigen i Libya, så vel som i krigen i Jemen. Like fullt har Egypt tatt side for general Khalifa Haftar i den libyske konflikten, ikke minst på grunn av felles interesser i kampen mot radikale islamister.

Les mer i Store norske leksikon:

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg