I Kairo troner Muhammad Ali-moskeen, ferdig 1857, på toppen av det store citadellet, som ble påbegynt av Saladdin i 1179.

SCODE. begrenset

For oldtidens kunst, se Kunst i Det gamle Egypt.

Kunsten i denne perioden er først og fremst dekorativ islamsk kunst, som i stor grad er knyttet til arkitekturen. Ornamenter og kalligrafi er vanlige kunstuttrykk, figurfremstillinger er sjeldne. I perioden 1000–1500 blir det laget mye fin keramikk, først etter irakske forbilder, men under mamelukkene ca. 1300–1500 blir det laget en særegen egyptisk keramikk med tykk blyglasur med heraldisk dekor i brunt, gult og grønt.

Fra omkring 600-tallet får Egypt en arabisk preget arkitektur. Hovedoppgavene for arkitekturen var bygging av moskeer, forsvarsverker, bad, brønner, palasser og boliger. Frem til omkring 1500 utvikles det i Kairo en steinarkitektur som hører til høydepunktene i islamsk kunst. De er først preget av innflytelse fra Damaskus og Bagdad. Ibn Tuluns moské fra siste del av 800-tallet er helt irakisk, bymurene fra 1000-tallet er en arv fra Bysants. Under fatimidene utvikler det seg en særpreget egyptisk stil, som føres videre med nye innslag under mamelukkene. Steinarkitekturen brukte elementer av stukk, marmor, tømmer og glass, sjelden kakkel. Kuplene fikk enorme dimensjoner, f.eks. Sultan Hasans moské (fra midten av 1300-tallet). Selv i dag bygger den religiøse egyptiske arkitekturen på tradisjonelle elementer fra middelalder, men med moderne materialer som stål og betong.

Moderne egyptisk billedkunst utviklet seg i spenningen mellom to hovedstrømmer, en nasjonal og en vestlig. Innenfor det nasjonale er det flere viktige understrømmer som arabisme, islamisme, historisme, egyptomani og politisk kunst. Den egyptiske billedkunsten forholder seg temmelig fritt til de tradisjonelle ismene og legger et klart egyptisk innhold i dem.

I 1908 ble École Egyptienne des Beaux-Arts grunnlagt etter vestlig mønster. Lærekreftene ble stort sett hentet fra Frankrike og Italia. Tiden mellom selvstendigheten i 1922 og 1952-revolusjonen var en viktig brytningstid i egyptisk samfunnsliv og kulturliv. Det fantes et aktivt kunstliv, med stor kontakt mellom ulike kunstretninger, og mange utenlandske kunstnere bosatte seg for kortere eller lengre perioder i Egypt.

Egyptiske kunstnere søkte naturlig nok tilbake til sine kulturelle røtter. Det førte til en blanding av en slags egyptisk impresjonisme, sosialrealisme, surrealisme og nasjonalromantikk.

I etableringsfasen er det nasjonale aspektet den tydeligste tendensen. Det gir seg utslag både i utformingen og i motivvalg. Både billedhuggeren Mahmoud Moukhtar og maleren Mohammed Nagi henter inspirasjon fra den gamle egyptiske kunsten. Samtidig står de i en europeisk tradisjon, og benytter seg fritt av elementer fra begge disse kildene i sine arbeider. Det figurative er klart dominerende i denne perioden. Etter hvert får det nasjonalromantiske eller folkloristiske en stadig viktigere rolle. Kunstnere henter inspirasjon både blant bønder på landsbygda, i den rike folkelige fortellertradisjonen og i folkelig religiøsitet. Islam er ikke et direkte tema i denne perioden, heller ikke kalligrafisk kunst. I denne perioden er det det «rene egyptiske», som kan forene alle grupper i samfunnet, som er dominerende.

Det fantes også andre tendenser, nemlig de mer internasjonalt orienterte, intellektuelle, knyttet til venstresiden og surrealistene. Før 1952 hadde alle intellektuelle i Egypt fått vestlig utdannelse. Det var naturlig at mange av dem, bl.a. Ramsees Younan, gjerne orienterte seg mer mot Europa, enn mot de voksende nasjonale strømninger. De ulike gruppene førte til et levende mangfold, men også sterke brytninger i egyptisk kunst- og kulturliv i tiden før 1952.

I etterkrigstiden, og spesielt i tiden etter 1952-revolusjonen, ble den politiske kunsten sterkt fremtredende, med blant annet ulike panarabiske ideer. Vestens rolle overfor Midtøsten etter opprettelsen av Israel førte til at mange intellektuelle etter hvert orienterte seg bort fra Vesten og heller arbeidet med forskjellige midler for arabisk enhet. Al Gazzar og Injy Efflatoun har delvis arbeidet i denne panarabiske, politiske retningen. Innenfor den politiske kunsten finner man også en klar nasjonal forankring.

Den klare nasjonale forankringen vi så i forrige generasjon, fortsetter også inn i samtidskunsten. Tendensene med å søke inspirasjon i gammel egyptisk kunst eller i det folkloristiske fortsetter. I tillegg til det nasjonale spiller også det regionale, representert ved islamske aspekter en viktigere rolle. Det har både et nasjonalt og et internasjonalt panarabisk aspekt. Fokus for internasjonal orientering er flyttet fra Europa til den felles arabiske kulturen og islam. De islamske aspektene viser seg på to ulike måter, enten som kalligrafi, eller som religiøse og kulturelle temaer som kan behandles figurativt. Vi finner disse ulike tendensene uttrykt på ganske forskjellig måte, bl.a. hos kunstnere som Taha Hussein, Hussein El-Gebaly, Abdel Wahab Morsi, Salah Enani og Mostafa Abdel Moity. Det foregikk et skifte innen den politiske kunsten fra 1970-årene. Ulike islamske aspekter kommer sterkere inn i billedkunsten på bekostning av rene politiske aspekter. Det er imidlertid lite av 1900-tallets egyptiske kunst som når Nord-Europa, bortsett fra på de store tegne- og grafikkbiennalene.

Metallarbeid og utskjæring i tre vitner om dyktige håndverkere, og tradisjonene er bevart til vår tid. Kunsthåndverket fikk en ny oppblomstring innen vevkunsten med Wissa Wassefs vevskole for barn i Harraneya som har fått stor internasjonal oppmerksomhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.