Musikk i Egypt

Sufi-ordenen mawlawiya er kjent for sin rike poetiske og musikalske tradisjon. Dansende dervisjer fra ordenen under et ritual i Sultan Al-Ghoury-mausoleet i Kairo i 2019.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Musikken i Egypt er preget av ulike kulturelle innflytelser ved at landet gjennom historien vært underlagt Romerriket, Bysants, Det osmanske riket, Frankrike og Storbritannia. Arabisk kunstmusikk har spilt en vesentlig rolle. Den muslimske og den koptiske kristne befolkningen har ulike folkemusikktradisjoner. Fra 1800-tallet og framover er egyptisk kunstmusikk og populærmusikk preget av både internasjonale og nasjonale stiler.

Folkemusikk

Den kristne kirke ble tidlig etablert i Egypt, ifølge tradisjonen av evangelisten Markus, og utviklet sin egen form for dogmer og kult, basert på det gamle egyptiske språket koptisk. I år 451 evt. skilte den koptiske kirken seg fra resten av kristenheten. Den har bevart sin egen kirkemusikk, som i hovedsak består av hymner som framføres a capella eller akkompagnert av cymbaler. I Kairo finnes institusjoner som underviser i koptisk musikk.

Under ayyubidene (1171–1250) ble det etablert brorskap av muslimske sufier og dervisjer i Egypt. De sistnevnte er fremdeles aktive i Kairo og bruker musikk og dans til å nå ekstatisk forening med Gud (Allah) gjennom bønneformen dikr.

Kunstmusikk

Sangeren Umm Kulthum (1898–1975) var en stor stjerne i Egypt og store deler av den arabiske verden.
Studenter ved musikkskolen Beit el-Oud i Kairo spiller Oud.
Av .
Lisens: CC BY ND 4.0

Med den arabiske erobringen i 641 ble Egypt en del av den vidtfavnende arabiske sivilisasjonen, og egyptisk musikkutøvelse ble sterkt påvirket fra Hijaz, Syria og Iran. Elementer fra Sentral-Asia kom til under de turkmenske tulunidene på 700–800-tallet. Både disse og deres etterfølgere fatimidene på 900–1000-tallet omga seg med et praktfullt hoff og brukte store summer til musikk og dans. Under korstogene ble de tyrkisk-kurdiske ayyubidene herskere, og under den berømte sultan Saladin ble andalusisk musikk, for eksempel sjangeren muwashah, innført av sangeren Ibn Sana al-Mulk (1155–1211) i cirka 1200.

Korsfarerne ble imponert over egypternes musikk, og gjennom dem og handelsmenn ble orientalske instrumenter introdusert til Europa (lutt, rebab, skalmeie, tromme). Musikklivet stagnerte under mamelukkene fra 1250 og gikk ytterligere tilbake under den tyrkiske okkupasjonen fra 1517.

Vestlig klassisk musikk ble innført til Egypt fra midten av 1700-tallet. Under Muhammad Ali Pasja på begynnelsen av 1800-tallet begynte en kulturell oppgang, og i løpet av få år ble flere musikkskoler opprettet. Kediven Ismail stimulerte både europeisk og tyrkisk musikk. Han fikk bygget operahuset i Kairo i 1869 for å feire åpningen av Suezkanalen, og bestilte operaen Aïda av Giuseppe Verdi. Kong Fuad 1 la i større grad vekt på å fostre den nasjonale egyptiske musikken. Han opprettet et institutt for orientalsk musikk i 1929, hvor den første kongressen for orientalsk musikk ble holdt i 1932.

Kairos opera og symfoniorkester tiltrakk seg et europeisk publikum, mens flertallet av egypterne dyrket sin egen musikk, både den klassiske arabiske i sine egyptiske utforminger, og folkemusikken (den koptiske så vel som den islamske). Egypt har hatt flere svært berømte sangere og instrumentalister. Av sangformene kan nevnes mawal, muwashah, nasid, daur og taqtuqa. Blant skaperne av den moderne egyptiske musikken regnes Sayyid Darwish (1892–1923). Hans ny-egyptiske musikk ble tolket av den store sangerinnen Umm Kulthum (1898–1975), i mange år den ledende representanten for arabisk kunstsang.

Ensembler som spiller egyptisk kunstmusikk i dag bruker instrumentene oud (lutt), kanun (psalter), kaman (spikerfele), nay (kantfløyte), duff (tamburin) og håndtrommen darabukka. Ved sine konserter brukte Umm Kulthum et ensemble (taht) på 20–30 musikere.

Populærmusikk

Ramy Essam, som ble kalt «revolusjonens stemme», opptrer under en demonstrasjon på Tahrir-plassen. Musikk spilte en stor rolle under opprøret i Egypt i 2011-2012.

Innføringen av moderne massemedia med grammofoninnspillinger fra 1906 og senere radio og fjernsyn skapte hurtig grobunn for utvikling av nyere former, påvirket av europeisk og amerikansk populærmusikk. Kairo er et sentrum for arabisk popmusikk i verden i dag.

Under opprøret i Egypt i 2011-2012 spilte populærmusikk en viktig rolle. Rockesangeren Ramy Essam (født i 1987) ble kjent som «revolusjonens stemme». Sangen hans, Irhal, som krevde president Mubaraks avgang, ble sunget av hundretusener under demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo. Essam opplevde forfølgelse og sensur og måtte reise i eksil i 2014.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg