Musikk i Egypt

Egypts musikkhistorie er preget av mangfold. Muslimske og kristne egyptere har ulik folkemusikk, og med den arabiske erobringen av Egypt kom egypterne også i kontakt med musikk fra hele det arabiske riket. Slik nådde forløpere for gitar, fiolin og klarinett Europa via Egypt, med enorme ringvirkninger. Også den tyrkiske okkupasjonen har satt musikalske spor. Moderne egyptisk musikkhistorie fra 1800-tallet og utover er som i mye ellers av verden preget av sondring mellom internasjonale og nasjonale stiler.

Den kristne kirke ble tidlig etablert i Egypt, i følge tradisjonen av evangelisten Markus, og utviklet sin egen form for dogmer og kult, basert på det gamle egyptiske språket koptisk. I 451 skilte den koptiske kirke seg fra resten av kristenheten. Den har bevart sin egen musikk, og i Kairo er det et institutt som skal utdanne sangere og søke å bevare den koptiske musikken «ren».

Med den arabiske erobring ble Egypt en del av den vidtfavnende arabiske sivilisasjon, og egyptisk musikkutøvelse ble sterkt påvirket fra Hijaz, Syria og Iran. Elementer fra Sentral-Asia kom til under de turkmenske tulunidene på 700–800-tallet. Både disse og deres etterfølgere fatimidene på 900–1000-tallet omgav seg med et praktfullt hoff og brukte store summer til musikk og dans. Under korstogene ble de tyrkisk-kurdiske ayyubidene herrer, og under den berømte sultan Saladin ble andalusisk musikk, for eksempel sjangeren muwashah, innført av sangeren Ibn Sana al-Mulk (1155–1211) i sirka 1200.

Korsfarerne ble meget imponert over egypternes musikk, og gjennom dem og handelsmenn ble orientalske instrumenter introdusert til Europa (lutt, rebab, skalmeie, tromme). Musikklivet stagnerte under mamelukkene fra 1250 og gikk ytterligere tilbake under den tyrkiske okkupasjonen fra 1517. Den dag i dag fremviser musikklivet spor etter tyrkisk påvirkning.

Først under Muhammad Ali i begynnelsen av 1800-tallet begynte en ny oppgang, og i løpet av få år ble flere musikkskoler opprettet. Enkelte av hans etterfølgere var mest innstilt på å innføre europeisk og tyrkisk musikk, for eksempel kediven Ismail, som lot bygge operaen i Kairo og bestilte Aïda av Giuseppe Verdi. Kong Fuad 1 derimot arbeidet bevisst med å fostre den nasjonale egyptiske musikk. Han opprettet et institutt for orientalsk musikk i 1929, og her ble den første kongress for orientalsk musikk holdt i 1932.

Kairos opera og symfoniorkester tiltrakk seg et europeisk publikum, mens flertallet av egypterne hadde sin egen musikk, dels den klassiske arabiske i sine egyptiske utforminger, dels folkemusikken (den koptiske så vel som den islamske). Egypt har hatt flere meget berømte sangere og instrumentalister. Av sangformene kan nevnes mawal, muwashah, nasid, daur og taqtuqa. Blant skaperne av den moderne egyptiske musikk regnes Sayyid Darwish (1892–1923). Hans ny-egyptiske musikk ble forbilledlig tolket av sangerinnen Umm Kulthum (1898–1975), den ledende representanten arabisk kunstsang. Innføringen av moderne massemedia med grammofoninnspillinger fra 1906 og senere radio og fjernsyn) skapte hurtig grobunn for utvikling av nyere former, påvirket av europeisk og amerikansk populærmusikk.

Under ayyubidene ble det etablert brorskap av sufiene og derwīšjene i Egypt. De sistnevnte er fremdeles aktive i Kairo og bruker musikk og dans til å nå ekstatisk forening med Gud (Allah) gjennom bønneformen dikr.

Moderne egyptiske musikk bruker et instrumentensemble av ud (lutt), qanun (psalter), kaman (spikerfele), nay (kantfløyte), duff (tamburin) og darabukka (fingertromme). Ved sine konserter brukte Umm Kulthum et ensemble (taht) på 20–30 musikere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg