Religion i Egypt

Islam er den offisielle religionen i Egypt, og om lag 90-95 prosent av befolkningen er muslimer. I tillegg har Egypt en betydelig kristen minoritet.

Kristendommen kom til Egypt før år 100 evt., og landet har fortsatt en betydelig kristen minoritet: Den koptisk-ortodokse kirke er det største kirkesamfunnet i dagens Midtøsten, og samler cirka 5–10 prosent av befolkningen. Den koptiske kirkes nåværende leder, pave Tawadros II, regnes som den 118. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt. Alexandria ble tidlig et åndelig og intellektuelt sentrum, og byens kristne kateketskole hadde fremragende lærere (Clemens, ca. 150–215; Origenes, ca. 185–251). Det kristne klostervesen ble til i Egypt.

I årene 639–41 erobret muslimske arabere landet, som gradvis ble islamisert og arabisert. Egyptisk Islam har spilt en viktig historisk rolle. Kairo er fortsatt et religiøst og intellektuelt sentrum i den sunni-muslimske verden, og i dag er om lag 90-95 prosent av befolkningen muslimer, for det meste sunni-muslimer, men også en mindre gruppe sjia-muslimer. Sufisme er utbredt. Islam er den offisielle religion i landet, og presidenten må selv være muslim. Islamsk rettslære er definert som en sentral kilde for egyptiske lover. I praksis gjelder dette særlig familielovgivingen. Kristne og jøder kan følge egne rettssystemer i familiespørsmål.

Den gresk-ortodokse kirke har et patriarkat i Alexandria, for øvrig finnes det en armensk-ortodoks kirke og dessuten små gresk-katolske (melkittiske) og katolske og protestantiske menigheter. Før 1948 hadde Egypt en relativt stor jødisk befolkning, cirka 80 000, men utvandring har ført til at det nå er kun en svært liten gruppe tilbake. Det fins også en liten baha'iisk minoritet i Egypt.

Religionsfrihet defineres i grunnloven som en ukrenkelig rettighet, og staten skal beskytte borgerens trosfrihet; rett til å praktisere egne ritualer og deres rett til å etablere egne lokaler for tilbedelse. Dette gjelder imidlertid bare de 'guddommelige religioner', det vil jødedom, kristendom og islam. Andre religiøse grupper som Bahai og Jehovas Vitner kan møtes privat, men de tillates ingen former for offentlig tilbedelse. Ateister beskyttes ikke av loven.

Grunnloven forbyr blasfemi, krenkelse av andres profeter, og all diskriminering på religiøst grunnlag. Diskriminering er imidlertid utbredt. Det er også vanlig at konflikter mellom kristne og muslimer, og regelrette overgrep mot kristne, holdes utenfor rettssystemet, og istedet 'løses' ved ritualiserte forsoningsmøter som til og med kan ende med at kristne må forlate egne hjem.

I løpet av de siste tiårene har en rekke terrorangrep rammet kristne og kirker, men det er sjelden at disse oppklares.