Slagord rettet mot president Mubarak under den egyptiske revolusjonen i 2011.

Grafitti mot Mubarak. av Ukjent fotograf. CC BY 2.0

Egypts president Mohamed Morsi i møte med USAs utenriksminister Hilary Clinton, i New York, høsten 2012.

President Morsi med utenriksminister Clinton av US Government. CC BY 2.0

Feltmarskalk Sisi hos president Putin i Moskva, under et besøk til Russland for å forhandle om våpenleveranser våren 2014, forut for valget som Egypts president.

Presidentene Sisi og Putin. av Russian Presidential Press and Information Office. CC BY 4.0

Egypts nyeste historie – fra fredsavtalen med Israel i 1979 og mordet på president Anwar al-Sadat i 1981 – er særlig preget av president Muhammad Hosni Mubarak, av opprøret som i 2011 avsatte ham under Den arabiske våren – og den politiske turbulensen som fulgte.

Den nye, folkevalgte presidenten, Mohamed Morsi, ble i 2013 avsatt da militære ledere grep inn og overtok makten. Morsi var medlem av Det muslimske brorskap, som det nye regimet forbød. Han, og en rekke andre medlemmer av Brorskapet, så vel som andre opposisjonelle, ble fengslet. Under den nye presidenten, Abdel Fattah al-Sisi, har bruddene på menneskerettighetene tiltatt.

Sisi ble valgt til president i 2014, etter å ha trådt ut av de militære rekker, og gjenvalgt i 2018. Dermed er tradisjonen med at statssjefene kommer fra militære rekker videreført, fra Gamal Abdel Nasser via Sadat og Mubarak til Sisi, bare avbrutt av det ene året med Morsi som president. Dermed har det, med unntak av opprøret i 2011 og dets umiddelbare konsekvenser, vært en betydelig grad av kontinuitet i egyptisk politikk i nyere tid, ikke minst etter at Sadat endret både den utenrikspolitiske kursen og den økonomiske politikken.

  • Dette er en del av en lengre historisk framstilling av Egypts historie. For oldtidens historie, se Det gamle Egypt; for moderne historie se også artiklene Egypts eldre historie (fra romersk styre til revolusjonen i 1952) og Egypts nyere historie (for perioden fra revolusjonen i 1952 til fredsavtalen med Israel i 1979).

Det egyptiske luftforsvarets sjef Hosni Mubarak sammen med Egypts president Anwar al-Sadat fotografert under planlegging av Oktoberkrigen i 1973.

President Sadat og Mubarak av Ukjent fotograf. US public domain

Visepresident Muhammad Hosni Mubarak tok i henhold til grunnloven over som Egypts statssjef da Anwar al-Sadat ble drept i et attentat i 1981. Egypt var da, som følge av fredsavtalen med Israel fra 1979, etter Camp David-avtalen, politisk isolert i den arabiske verden. Under Mubarak ble diplomatiske forbindelser med de andre arabiske stater gradvis gjenopprettet i andre halvdel av 1980-årene. Egypt ble også gjenopptatt som medlem av Den arabiske liga i 1989. Parallelt med dette opprettholdt og forsterket Egypt sin sentrale rolle som regional aktør på den globale arena, spesielt i forhold til Midtøsten-konflikten.

President Mubarak gjennomførte i 1980-årene en viss demokratisering av det politiske liv i Egypt, blant annet ved at flere politiske partier fikk etablere seg og delta i valg. Også religiøse grupper fikk, indirekte, plass i nasjonalforsamlingen.

Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Moslemoon) ble tidlig – først indirekte, deretter direkte – den toneangivende del av opposisjonen; aller mest i tiden etter revolusjonen i 2011–2012. Brorskapet har lange tradisjoner i egyptisk politikk, og økte sin oppslutning under Mubarak. Organisasjonen var juridisk sett forbudt, men myndighetene aksepterte stilltiende at Brorskapet fra 1984 deltok i valgene; i allianse med andre partier og gjennom å stille uavhengige kandidater.

Valget i 1987 styrket opposisjonen, framfor alt partiet Nye Wafd. Regjeringspartiet, Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb al-Dimuqratiyah al-Wataniyah, NDP), beholdt like fullt et klart flertall. NDP vant igjen i 1995, i et valg som ble preget av myndighetenes forutgående kampanje mot Det muslimske brorskap. En rekke av dets ledende medlemmer ble arrestert og mange dømt til fengselsstraffer. Aksjonene ble tolket dit hen at Mubarak fryktet en utvikling i Egypt lik den Algerie opplevde tidlig i 1990-årene, der de islamistiske partiene hadde sterk framgang ved valgene. Dette skjedde i også i Egypt, men først i 2012.

NDP fikk igjen rent flertall ved valgene i 2000 og 2005, med Brorskapet – gjennom formelt sett uavhengige kandidater – som den viktigste opposisjonen. De mindre partiene, de liberale Wafd og al-Ghad, samt det venstreorienterte al-Tagamu, ble også representert. I 2004 ble en opposisjonell bevegelse, Kefaya, etablert.

Da grunnloven ble endret i 2005, innebar det enkelte skritt i retning av demokrati, selv om en rekke begrensninger på politisk frihet gjorde at Egypt likevel ikke ble ansett som en demokratisk stat. Til disse hørte partiers og personers begrensede mulighet til å stille til valg, fortsatt forbud mot religiøse partier, innskrenkninger i pressefriheten og ulike typer menneskerettighetsbrudd, samt presidentens sterke makt.

Den mest vidtrekkende reformen vedtatt i 2005 var at det for første gang stilte mer enn én kandidat ved valg på president. Til da hadde parlamentet utpekt én kandidat, som så ble presentert for velgerne i en folkeavstemning. Hosni Mubarak ble gjenvalgt til en femte seksårsperiode i 2005 – i Egypts første valg med flere kandidater.

Forfølgelse av opposisjonelle, særlig medlemmer av Brorskapet, fortsatte etter reformene i 2005. Medlemmer ble i tiltagende grad arrestert, og forfølgelsene begrenset partiets mulighet til å stille kandidater ved valget i 2007. Den legaliserte opposisjonen boikottet da valget.

Nye grunnlovsendringer i 2007 styrket presidentens makt, og ga regjeringen økt myndighet til å iverksette antiterrortiltak. Dette økte myndighetenes muligheter til å gripe inn mot politiske motstandere. Opposisjonen framholdt at dette gjorde Egypt til en politistat.

Med betydelig økonomisk vekst økte de økonomiske og sosiale skillene i det egyptiske samfunn, og førte til forsterket misnøye med Mubaraks regime. Den utbredte fattigdommen var en vedvarende kime til konflikt, og misnøyen ble forsterket under de sterke prisøkningene på brensel og korn i 2007–2008. Egypt har gjennom mange år subsidiert prisen på brød, og forsøk på å redusere subsidiene har flere ganger ført til opptøyer. Økte matvarepriser førte også i 2008 til uroligheter, og dette var en medvirkende faktor også til opprøret i 2011–2012.

Én av hundretusener av demonstranter som deltok i det sivile, fredelige demokratiopprøret i Egypt i 2011, med det egyptiske flagget.

Egyptisk demonstrant 2011 av Mariam Soliman. CC BY 2.0

Langvarig misnøye med Mubarak-regimet, forsterket av det folkelige opprøret i Tunisia som startet Den arabiske våren, førte i januar–februar 2011 til en massemobilisering og krav om Mubaraks avgang, regimeskifte og demokratisering. Opprøret gjorde seg gjeldende med omfattende demonstrasjoner mange steder i Egypt fra 25. januar 2011, og kulminerte i at Mubarak gikk av 11. februar samme år. Deretter startet en prosess med innføring av demokrati, inklusive en serie valg fra 28. november 2011.

Det folkelige opprøret, også omtalt som en revolusjon, var ikkevoldelig, basert på bred mobilisering til demonstrasjoner og med krav om politisk reform. Det ble demonstrert i alle større byer, med Suez og Kairo som to kraftsentra. De største demonstrasjonene fant sted på Tahrirplassen i Kairo, hvor store folkemengder samlet seg. Til tross for en ikkevoldslinje, og at hæren i utgangspunktet forholdt seg passiv, kom det til utøvelse av vold: dels ved at sikkerhetsstyrker søkte å fjerne demonstranter, dels gjennom kriminalitet som blant annet skyldtes mindre politi i gatene. Rundt 850 mennesker ble meldt drept som følge av vold mot demonstranter.

Kravet til opprørerne var først og fremst at president Mubarak og hans regjering skulle gå av, og at Egypt skulle få et demokratisk valgt regime. I et forsøk på å gjenvinne kontrollen og beholde makten, avsatte Mubarak regjeringen, og innsatte Omar Suleiman, en tidligere etterretningssjef, som visepresident. Den tidligere luftforsvarssjefen Ahmed Shafik dannet ny regjering. Samtidig kunngjorde Mubarak at han ikke ville stille i de planlagte valgene. Disse grepene tilfredsstilte ikke kravene om genuin reform, og presset på Mubarak vedvarte – til det 11. februar ble kunngjort at han gikk av som statssjef. Samtidig overdro han makten til Det øverste rådet for de væpnede styrker (Supreme Council of the Armed Forces, SCAF), ledet av feltmarskalk Mohamed Hussein Tantawi. Rådet opphevet grunnloven og oppløste parlamentet, og erklærte at SCAF ville sitte med makten – med Tantawi som de facto statssjef – til valg kunne avholdes.

Helt fra revolusjonen i 1952 har forsvarsmakten hatt en sterk stilling i Egypt. General Mubarak overtok da general Anwar al-Sadat ble drept i 1981; og som selv hadde etterfulgt revolusjonslederen og offiseren Gamal Abdel Nasser ved dennes død i 1970. Selv om Mubarak hadde blitt valgt som sivil president, var båndene til de militære tette, hvilket også viste seg ved maktoverdragelsen vinteren 2011. For folkebevegelsen som kjempet for et reelt regimeskifte var det ikke akseptabelt at den militære ledelsen fortsatt beholdt makten.

Anklagene mot tidligere president Mubarak for medvirkning til drap ble i 2014 frafalt, men han ble i 2015 dømt for korrupsjon.

Se også artikkelen Opprøret i Egypt 2011–2012

Avgangen til president Mubarak i 2011 førte ikke i utgangspunktet til at det politiske opprøret tok slutt. Nye demonstrasjoner ble rettet mot de nye – militære – makthaverne som hadde tatt over styringen i påvente av valg. De nye demonstrasjonene reflekterte misnøye med militærregimet og utålmodighet med tempoet i demokratiseringen. Uroen høsten 2011 sammenfalt med innspurten i valgkampen og en omstendelig prosess fram mot ny grunnlov og nytt parlament. Denne innebar at det i mars 2011 ble avholdt en folkeavstemning over en midlertidig grunnlov, som grunnlag for parlaments- og presidentvalg.

Ved valget på ny nasjonalforsamling høsten 2011 fikk islamistiske partier rundt 65 prosent av stemmene. Det muslimske brorskap ble størst: Dets Frihets- og rettferdighetsparti (Ḥizb Al-Ḥurriya Wal-’Adala;  Freedom and Justice Party, FJP) fikk 36,6 prosent av stemmene. Nest størst ble det enda mer rettroende salafistpartiet al-Nur med 24,4 prosent; en liberal koalisjon fikk 13,4 prosent.

Ved presidentvalget i 2012 fikk Mohamed Morsi fra Brorskapet 51,7 prosent av stemmene i andre og avgjørende omgang. Han ble innsatt som president 30. juni.

Opprøret som avsatte president Mubarak gjorde foreløpig slutt på den politiske tradisjonen, at regjeringen var forankret i militærledelsen. Det nye regimet støttet seg på islamistiske grupper, særlig Brorskapet. Dette innebar fortsatte motsetninger i det egyptiske samfunn, med en polarisering mellom en islamistisk retning til støtte for Morsi og en mer sekulær retning med bakgrunn i det gamle regimet, og som snart rettet seg mot ham.

Morsi førte en politikk i tråd med Brorskapets religiøse retningslinjer, og innførte islamistisk lovgivning, noe som førte til økte motsetninger. Det var en opplevelse av at de liberale, demokratiske idealene fra revolusjonen i 2011 ble undergravd av et nytt autoritært regime. Dette inntrykket ble forsterket da nasjonalforsamlingen i desember 2012 vedtok et utkast til ny grunnlov som styrket islams rolle i samfunnet.

Misnøyen med og motstanden mot Morsis og Brorskapets styre førte til nye demonstrasjoner våren 2013. Samtidig holdt tilhengere av Morsi støttedemonstrasjoner. Det kom til voldsutøvelse, med et stort antall drepte som følge da politiet grep inn.

President Morsi avviste et krav fra landets militære ledelse, blant dem forsvarsminister Abdul Fattah al-Sisi, om å gå av. Morsi ble deretter avsatt av militærledelsen 3. juli 2013 og satt i husarrest. Lederen for Egypts grunnlovsdomstol, Adli Mansour, ble innsatt som ny president. I desember 2013 erklærte den nye regjeringen Brorskapet for å være en terroristorganisasjon. I januar 2014 ble en ny grunnlov vedtatt i en folkeavstemning. Denne forbød partier som bygger på religion. Etter dette er en rekke medlemmer av Brorskapet arrestert og mange stilt for retten, hvorav flere hundre er dømt til døden. I august 2014 avsa en domstol en kjennelse som forbyr Brorskapets politiske gren, Freedom and Justice Party (FJP).

Denne inngripen i den politiske prosessen ble av mange ansett som et militærkupp, selv om de militære ikke beholdt den formelle makten. Militærledelsen hadde også betydelig folkelig støtte for sin inngripen. Tilhengere av opprøret mener at demokratirevolusjonens idealer og gevinster er forrådt. Støttespillere til det gamle regimet, og andre, er av den oppfatning at den militære intervensjonen i 2013 gjorde slutt på en periode med politisk uro etter opprøret i 2011.

Etter å ha trådt ut av de militære rekker ble general Sisi valgt til ny president i 2014, med 96,9 prosent av stemmene i andre valgomgang. Han befestet dermed sin egen – og dermed, indirekte – den militære ledelsens politiske kontroll. Etter at Morsi ble avsatt har Egypt under den militære ledelsen og Sisi vendt tilbake til sin tidligere sekulære, og tiltagende nasjonalistiske, politiske kurs. Det militært støttede regimet har valgt en enda tydeligere anti-islamistisk politikk enn hva som var tilfellet under Mubarak. Dette har særlig gått ut over medlemmer og tilhengere av Det muslimske brorskap, med massearrestasjoner og en rekke dødsdommer. Sisis politiske strategi har særlig vært å stanse regimemotstanden og gjenopprette ro og orden. For å oppnå dette har han i tiltagende grad brutt menneskerettighetene. Sisi forsterket angrepene på regimemotstand etter at han ble gjenvalgt i 2018.

Kamp mot islamisme er sentral i Sisis politikk. Samtidig har han brukt den som påskudd for å kneble enhver opposisjon. Derved har kampen, særlig mot Det muslimske brorskap, samtidig fjernet en liberal politisk motvekt mot islamismen. Dette har medført frykt for at enda mer ekstreme islamister, som Den islamske stat (IS), skal få økt oppslutning som en av få gjenværende kanaler for motstand mot det sittende regimet.

Det muslimske brorskap har forgreninger i de fleste arabiske land. Flere økonomisk, politisk og militært toneangivende stater i regionen, ikke minst Saudi-Arabia samt De forente arabiske emirater, deler Egypts syn på Brorskapet og samarbeider om å bekjempe det. Derved har Sisi, som selv har nære forbindelser med Saudi-Arabia etter å ha vært Egypts militærattaché der, funnet en alliert i denne regionale stormakten i Golfen. Kampen mot islamisme har også funnet gehør i USA, selv om Egypt har spilt en lite aktiv rolle i den militære kampen mot Den islamske stat i Irak og Syria, og Sisi har valgt en stilltiende støtte til Bashar al-Assads regime under krigen i Syria. Det siste henger sammen med en felles sekularisme og anti-islamisme, og tilnærming til Russland. Derved har Egypt en noe styrket politisk posisjon i regionen. Landets rolle som en hovedaktør i Midtøsten er derimot svekket, også fordi den tradisjonelle Midtøsten-konflikten ikke lenger på samme måte er den definerende politiske skillelinjen i regionen. Derfor har president Sisi lagt større vekt på indre politiske forhold, og spiller på egyptiske historie og nasjonal stolthet i kampen mot blant annet islamistisk opposisjon.

I tråd med den nasjonalt orienterte politikken og retorikken kritiserte president Sisi i 2018 for første gang opprøret i 2011 direkte. Det var et forståelig, men farlig forsøk på endring, med et påfølgende kaos som truet den egyptiske nasjonens eksistens. Sisi stilte sin politikk, med aksjoner rettet særlig mot islamister, i relieff til utviklingen i andre land som var åsted for opprør under Den arabiske våren; der staten har kollapset: Jemen, Libya og Syria.

En ny nasjonalforsamling ble valgt høsten 2015 og trådte sammen i januar 2016. Da hadde Egypt i tre år vært uten et sittende parlament. Sammensetningen ble endret radikalt i forhold til forrige nasjonalforsamling som ble oppløst i 2012: Støttespillere til president Sisi fikk flertall, mens salafistpartiet al-Nur gikk sterkt tilbake. Største parti ble det liberale Free Egyptians Party. Det forbudte Brorskapet var ikke tillatt å stille. Av i alt 596 representanter ble 120 valgt gjennom partier, 448 som uavhengige; 28 ble oppnevnt av presidenten.

Sisi ble i 2018 gjenvalgt med 97,1 prosent av stemmene. Én motkandidat stilte til slutt opp; en person som erklærte seg som tilhenger av Sisi. Andre kandidater ble motarbeidet og trakk seg blant annet som følge av trusler. Sisi stilte til valg blant annet som mannen som, etter urolighetene under og etter den egyptiske revolusjonen i 2011–2012, hadde gjenopprettet sikkerhet og stabilitet i Egypt.

Det egyptiske politiets etterlysninger av terrorister, etter angrep på politistasjoner, og som hevdes å være medlemmer av Det muslimske brorskap.

Etterlyste medlemmer av Brorskapet. av Ikke navngitt fotograf. CC BY 4.0

Egypt har i mange år blitt anklaget for å bryte menneskerettighetene. Dette var tilfellet i Mubaraks regjeringstid, og er blitt forsterket under Sisi som på flere måter har strammet grepet mot enhver opposisjon.

Menneskerettighetsbruddene har bestått av politisk undertrykking så vel som mangelfull beskyttelse av minoriteter, inklusive forfølgelse av den koptiske (kristne) minoriteten. På 1990-tallet ble koptere angrepet av militante islamister, og dette har fortsatt på 2000-tallet. Kopterne har tradisjonelt stått det sekulære egyptiske regimet nært, og angrep mot kirkene er utført av islamister. Regjeringen, særlig under Sisi, beskyldes for ikke i tilstrekkelig grad å beskytte kopterne. Andre minoriteter, som homoseksuelle og transseksuelle, blir diskriminert og utsatt for overgrep. Regjeringen anklages også for ikke å bekjempe seksuelle overgrep mot kvinner.

Den politiske undertrykkingen er omfattende. Under Mubarak var anledningen til å organisere seg, etablere partier og delta i valg begrenset, men ikke absolutt. Politiske motstandere ble trakassert og fengslet, og det ble brukt tortur. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert at situasjonen er vesentlig forverret under Sisi, og all opposisjon er i praksis umuliggjort. Dette skyldes dels gamle unntakslover som muliggjør arrestasjon uten rettssak og domfellelse, dels nye lover som begrenser rettighetene til blant annet frivillige organisasjoner og media, så vel som privatpersoner og deres aktivitet i sosiale medier.

Sisi-regimet bruker særlig kampen mot terror som begrunnelse og påskudd for strengere lovgivning og omfattende arrestasjoner. Disse ble første rettet primært mot medlemmer av Det muslimske brorskap; detter mot andre motstandere av regimet og dets politikk, blant annet journalister og jurister. Regimekritikere er stilt for både sivile og militære domstoler. Siden maktovertakelsen i 2013 har over 800 personer blitt dømt til døden; mange av disse dommene er senere omgjort av landets høyeste appelldomstol. Noen aviser og enda flere nettsteder har blitt stengt. Angrep på organisasjonsfriheten rammer også fagbevegelsen. Egypts landsorganisasjon (Egyptian Trade Union Federation) er kontrollert av regjeringen, og uavhengige fagforbund er ulovlig. Det er også ulovlig å gå til streik.

Én enkelthendelse under Sisis presidentperiode er særlig kritisert som alvorlig brudd på menneskerettighetene: Angrepet på demonstranter som protesterte mot kuppet som avsatte president Morsi, på Rabaa al-Adawiya-plassen og al-Nahda-torget i Kairo i august 2013. Det er uklart hvor mange som ble drept, men et vanlig anslag er rundt ett tusen. De ansvarlige for massakren er ikke stilt for retten. I 2018 ble en ny lov vedtatt, som forbyr etterforskning av høyere offiserer for handlinger utført i offisiell kapasitet etter kuppet i 2013 og frem til 2016. Medlemmer av sikkerhetsstyrkene drepte også 51 demonstranter i juli 2013.

Merket til avdelingen tilhørende Den islamske stat i Sinai, Egypt: Wilayat Sinai.

Logo til Wilayat Sinai. av IS. CC BY 2.0

Radikal islamisme har en lang historie i Egypt, inklusive etableringen av Det muslimske brorskap i 1928. Dette var ingen terroristgruppe, men ble i 2014 erklært som sådan.

Det var militante islamister som i 1981 drepte president Anwar al-Sadat i et attentat, og som sto bak flere terrorhandlinger på 1980-tallet. En rekke egyptere har deltatt som jihadister i flere kriger, blant annet i Afghanistan, og deretter som medlemmer i al-Qaida. Etter at Osama bin Laden ble drept i 2011, tok egypteren Ayman al-Zawahiri over ledelsen av nettverket.

Fra 1980-årene styrket radikale islamske krefter sin stilling i det tradisjonelt sekulære Egypt. Militante islamistiske grupperinger gjennomførte enkeltstående voldshandlinger, inklusive drapet på president Sadat i 1981. I 1990-årene tiltok terrorhandlingene; blant annet ble parlamentspresident Rifaat al-Mahgoub drept i et attentat i 1990, og i 1995 var det et attentatforsøk mot president Mubarak i Addis Abeba, Etiopia. Den radikale grupperingen al-Jama'a al-Islamiya påtok seg ansvaret for attentatforsøket, og for et angrep mot Egypts ambassade i Pakistan i 1995. I 1996–1997 ble flere terrorangrep rettet mot turister i Egypt, for å ramme egyptisk økonomi og dermed regjeringen.

På slutten av 1990-årene trappet myndighetene opp kampen mot islamistiske grupperinger. I 1998–1999 avtok terrorismen, blant annet etter at al-Jama'a sa seg villig til å oppgi voldsbruk. En islamist som i 1999 ble dømt «in absentia», var Ayman al-Zawahiri som var antatt å være nestkommanderende for al-Qaida. Han var tidligere leder for egyptiske al-Jihad og dømt for delaktighet i attentatet på Sadat. Mange egyptere er påvist involvert i al-Qaida; blant dem Muhammed Atef, en nær medarbeider av Osama bin Laden, og antatt å stå bak flere aksjoner, inkludert terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret for drapet på Egypts ambassadør i Irak i 2007. Al-Jama'a al-Islamiya ble antatt å ha nære forbindelser med al-Qaida. Bevegelsens åndelige leder, Sheikh Omar Abdel Rahman, soner en livstidsdom i USA etter angrepet mot World Trade Center i 1993.

I 2004 ble 38 turister drept i to bombeattentat i Sinai; året etter ble 64 drept i Sharm el Sheik; 20 ble drept under et attentat i Dahab, Sinai i 2006. Egyptiske myndigheter knyttet angrepene til terroristceller etablert av misfornøyde beduiner. De utgjør den opprinnelige befolkningen i Sinai, hvor det også er en stor palestinsk befolkning, og hvor det er en betydelig sosial og kulturell avstand til Egypt vest for Suez.

Framgangen for den mer fundamentalistiske retning innen islam er forklart som en folkelig reaksjon på en økende kulturell og politisk vestliggjøring av Egypt særlig fra 1980-tallet, og som en del av en arabisk gjenoppvåkning. Tiltagende økonomiske og sosiale skiller i det egyptiske samfunn har bidratt til større oppslutning om de militante deler av den islamske bevegelse; det samme har utviklingen i Palestina-konflikten og Vestens krigføring mot Irak.

I forlengelse av Den arabiske våren i 2010–2011 har ytterliggående islamister befestet sin stilling i Egypt, og særlig på Sinaihalvøya. Framfor alt har gruppen Ansar Bayt al-Maqdis stått bak en rekke terroraksjoner. Høsten 2014 erklærte denne sin lojalitet til Den islamske stat (IS), under navnet Wilayat Sinai (provinsen Sinai – i det islamske kalifatet). Gruppen har gjennomført en rekke angrep mot både militære og sivile mål. Det er antatt at den sto bak eksplosjonen om bord i et russisk passasjerfly 31. oktober 2015 som tok livet av 224 mennesker. Gruppen styrket sin stilling særlig etter at IS ble drevet tilbake i Irak og Syria i 2016–2017.

I 2014–2015 trappet Wilayat Sinai opp sin aktivitet i Sinai, blant annet med flere koordinerte angrep mot egyptiske styrker, så vel som mot den flernasjonale fredsstyrken Multinational Force and Observers (MFO). Ved å utfordre den egyptiske staten militært, bidro gruppen til et tettere sikkerhetssamarbeid mellom Egypt og Israel. Egypt fikk aksept for å utplassere større militære styrker i Sinai enn fredsavtalen mellom de to land gir rom for, og Israel bisto Egypt, på egyptisk anmodning, med militær støtte i kampen mot islamistene i Sinai. Samtidig styrket Egypt sin kontroll over grensen til Gazastripen, og dermed også den militante palestinske gruppen Hamas.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.