Dette er en del av en lengre historisk framstilling. For oldtidens historie, se Egypt – Oldtidsrike; for moderne historie se også artikkelen Egypts eldre historie og Egypts nyere historie.

Da president Anwar al-Sadat ble drept i 1981 tok visepresidenten, general Muhammad Hosni Mubarak, automatisk over som Egypts statssjef. Under ham ble Sadats påbegynte fredsprosess vis-à-vis Israel fullført, samtidig som Egypt gjenvant sin tapte lederstilling i den arabiske verden. De diplomatiske forbindelsene med de øvrige arabiske stater – som ble brutt etter fredsavtalen med Israel i 1979 – ble stort sett gjenopprettet i andre halvdel av 1980-årene, og Egypt ble gjenopptatt som medlem av Arabiske liga i mai 1989. Parallelt med dette opprettholdt og forsterket Egypt sin sentrale rolle som regional aktør på den globale arena, spesielt i forhold til Midtøsten-konflikten. Den nyinnsatte amerikanske presidenten, Barack Obama, holdt i juni 2009 sin berømte Midtøsten-tale, som signaliserte en ny start på forholdet mellom USA og den muslimske verden, nettopp i Kairo.

Under Den arabiske våren kom det også til opprør i Egypt, som førte til at president Mubarak i 2011 ble avsatt som statssjef. Det ble da sådd tvil om stabiliteten i regionen, en stabilitet som Egypt under både al-Sadat og  Mubarak hadde bidratt til. Samtidig ble den politiske stabiliteten i Egypt rokket, ved at Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap vant det første frie presidentvalget i 2012 – og islamistiske grupper fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Et nytt opprør førte til at Morsi av den militære ledelsen ble tvunget til å gå av i 2013, hvoretter en general, Abdel Fattah al-Sisi, ble valgt til ny president i 2014. En ny nasjonalforsamling ble valgt høsten 2015, med et flertall til støtte for al-Sisi.

President Mubarak gjennomførte i 1980-årene en viss demokratisering av det politiske liv i Egypt, blant annet ved at flere politiske partier fikk etablere seg og delta i valg. Også religiøse grupper fikk, indirekte, plass i nasjonalforsamlingen. Toneangivende i det religiøse, politiske bilde er Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Moslemoon), som har lange tradisjoner i egyptisk politikk, og som vant økende oppslutning under Mubarak. Det var juridisk sett forbudt, men myndighetene aksepterte stilltiende at Brorskapet fra 1984 deltok i parlamentsvalgene; først i allianse med Det nye Wafd-partiet (1984), dernest med Det liberalsosialistiske parti og Det sosialistiske arbeiderparti (1987), og gjennom å stille uavhengige kandidater.

Valget i 1987 styrket opposisjonen, framfor alt Nye Wafd, men regjeringspartiet Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb al-Dimuqratiyah al-Wataniyah, NDP) beholdt et klart flertall. NDP vant igjen en klar seier i 1995, et valg som ble preget av myndighetenes forutgående kampanje mot Det muslimske brorskapet. En rekke av dets ledende medlemmer ble arrestert og mange dømt til fengselsstraffer. Aksjonene ble tolket dit hen at Mubarak frykter en utvikling i Egypt lik den Algerie opplevde tidlig i 1990-årene, der de islamistiske partiene hadde sterk framgang ved valgene. NDP fikk på ny rent flertall ved valget i 2000, samt i 2005. Gjennom uavhengige kandidater ble Det muslimske brorskap den viktigste opposisjonen. De mindre partiene, de liberale Wafd og al-Ghad samt det venstreorienterte al-Tagamu, ble også representert; en indikasjon på voksende ønske om regimeendring, men i en islamistisk og konservativ retning snarere enn en sekulær og liberal. I 2004 ble en opposisjonell bevegelse, Kefaya, etablert.

Grunnloven ble endret i 2005, med enkelte skritt i retning av demokrati, selv om begrensninger blant annet i forhold til partiers og personers mulighet til å stille til valg, fortsatt forbud mot religiøse partier, innskrenkninger i pressefriheten og andre menneskerettighetsbrudd, samt presidentens sterke makt, gjorde at Egypt likevel ikke ble ansett som en demokratisk stat.

Den mest vidtrekkende reformen vedtatt i 2005 var at det for første gang stilte mer enn én kandidat ved valg på president. Til da hadde parlamentet utpekt én kandidat, som ble presentert for velgerne gjennom en folkeavstemning. Hosni Mubarak ble gjenvalgt til en femte seksårsperiode i 2005, i Egypts første valg med flere kandidater.

Forfølgelse av opposisjonelle, framfor alt medlemmer av Det muslimske brorskap, fortsatte etter reformene i 2005. Arrestasjoner av medlemmer av Brorskapet ble intensivert i 2006, og forfølgelsen begrenset dets mulighet til å stille kandidater ved parlamentsvalget i 2007. Den legaliserte opposisjonen boikottet valget, og Brorskapet lykkes bare delvis å delta gjennom å stille uavhengige kandidater. Av 88 seter på valg, vant NDP 84; Brorskapet fikk ingen.

Grunnlovsendringene 2007 styrket presidentens makt, og ga regjeringen økt myndighet til å iverksette antiterrortiltak, med økte muligheter til å gripe inn overfor politiske motstandere. Opposisjonen framholdt at dette gjorde Egypt til en politistat.

Radikale islamske krefter har fått økende fotfeste i det tradisjonelt sekulære Egypt, og i 1980-årene var det sporadiske voldshandlinger utført av militante islamske grupperinger, herunder drapet på president al-Sadat i 1981. Terrorhandlingene økte i 1990-årene; i oktober 1990 ble parlamentspresident Rifaat al-Mahgoub drept i et attentat, i 1995 var det et attentatforsøk mot president Mubarak mens han var på besøk i Addis Abeba, Etiopia. Den radikale grupperingen al-Jama'a al-Islamiya påtok seg ansvaret for drapsforsøket, og for et attentat mot Egypts ambassade i Pakistan i 1995. I 1996–97 ble det utført flere terrorangrep mot turister i Egypt, for å ramme egyptisk økonomi og dermed regjeringens stilling.

Myndighetene intensiverte kampen mot islamistiske grupperinger på slutten av 1990-årene. I 1998–99 avtok terrorismen, blant annet som følge av at al-Jama'a sa seg villig til å oppgi vold som politisk middel. Samtidig som mange islamister ble løslatt, ble andre anholdt og anklaget. Blant dem som i 1999 ble dømt, in absentia, var Ayman al-Zawahiri; antatt å være nestkommanderende for al-Qaida. Han var tidligere leder for egyptiske al-Jihad og dømt for delaktighet i attentatet på al-Sadat. Mange egyptere er påvist involvert i al-Qaida-nettverket; derunder Muhammed Atef, en annen av Osama bin Ladens nærmeste medarbeidere, antatt å stå bak flere terroraksjoner, inkludert flykapringsaksjonen 11. september 2001. I 2007 ble Egypts ambassadør i Irak kidnappet og drept; al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Også al-Jama'a al-Islamiya, som er aktiv ut over Egypts grenser, antas å ha nære forbindelser med al-Qaida. Bevegelsens åndelige leder, Sheikh Omar Abdel Rahman, soner en livstidsdom i USA etter angrepet mot World Trade Center i 1993. De radikale islamske kreftene har støtte fra Iran og Sudan, trolig også Saudi-Arabia.

Framgangen for den mer fundamentalistiske retning innen islam ble sett på som en folkelig reaksjon på en økende kulturell og politisk vestliggjøring av Egypt, og som en del av en arabisk gjenoppvåkning. Tiltagende økonomiske og sosiale skiller i det egyptiske samfunn bidrar også til større oppslutning om de militante deler av den islamske bevegelse, det samme har utviklingen i Palestina-konflikten og Vestens krigføring mot Irak.

Etter sju års fravær av terroranslag ble 38 turister drept i to bombeattentat i Sinai i 2004; 64 ble drept i et annet i feriebyen Sharm el Sheik i 2005; ca. 20 ble drept i et attentat i Dahab, også i Sinai, i 2006. En bombe ble også satt av i et område ofte besøkt av turister i Kairo, 2009. Egyptiske myndigheter knyttet angrepene til terroristceller etablert av misfornøyde beduiner. De utgjør den opprinnelige befolkningen i Sinai, hvor det også er en stor palestinsk befolkning, og hvor det er en betydelig sosial og kulturell avstand til Egypt vest for Suez

Egypt er blitt anklaget for brudd på menneskerettighetene blant annet på grunn av forfølgelsen av den koptiske (kristne) minoriteten i landet, samt for ved hjelp av unntakslover å arrestere og forvare kritikere av regimet. På 1990-tallet ble koptere angrepet av militante islamister, og i 2005 var det sammenstøt mellom kristne og muslimer i Alexandria, etter tiltagende spenning fra 2001, og som følge av krigen i Irak. Et bombeattentat mot en koptisk kirke i Alexandria drepte 21 nyttårsaften 2010.

Egypt har vært under press fra sin nærmeste allierte, USA, for manglende politisk frihet, men presset avtok etter terrorangrepene i USA i 2001, da Mubarak viste til Egypts interne kamp mot fundamentalistisk islam som et eksempel for den globale kampen mot terror som president George W. Bush da iverksatte. Egypt stilte seg også bak den USA-ledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan, som indirekte også rettet seg mot egyptiske ekstremister, som medlemmer av al-Qaida-nettverket.

Med betydelig økonomisk vekst økte de økonomiske og sosiale skillene i det egyptiske samfunn, og førte til forsterket misnøye med Mubaraks regime. Den utbredte fattigdommen var en vedvarende kime til konflikt, som ble forsterket under de sterke prisøkningene på brensel og korn i 2007–08. Egypt har gjennom mange år sterkt subsidiert prisen på brød, og forsøk på å redusere subsidiene har flere ganger ført til opptøyer. Økte matpriser førte også i 2008 til uroligheter, og var en medvirkende faktor til opprøret i 2011.

Langvarig misnøye med Mubarak-regimet, forsterket av det folkelige opprøret i Tunisia, som startet Den arabiske våren, førte i januar–februar 2011 til en massemobilisering som krevde Mubaraks avgang, regimeskifte og demokratisering. Opprøret manifesterte seg i omfattende demonstrasjoner mange steder i Egypt fra 25. januar 2011, og kulminerte i at Mubarak gikk av 11. februar. Deretter startet en prosess med innføring av demokrati, inklusive en serie valg fra 28. november.

Det folkelige opprøret var ikkevoldelig, basert på bred mobilisering til demonstrasjoner og med krav om politisk reform. Det ble demonstrert i alle større byer, med Suez og Kairo som to kraftsentra. De største demonstrasjonene fant sted på Tahrirplassen i Kairo, hvor store folkemengder samlet seg fra slutten av januar. Regjeringens innføring av portforbud forhindret ikke store menneskemasser, opp til én million i Kairo, fra å delta i protestene. Til tross for en ikkevoldslinje, og at hæren i utgangspunktet forholdt seg passiv, kom det til utøvelse av vold: dels ved at sikkerhetsstyrker søkte å fjerne demonstranter, dels gjennom kriminalitet som blant annet skyldtes mindre nærvær av politi i gatene. Ca. 850 mennesker ble meldt drept som følge av vold mot demonstranter, og over 6000 skal ha blitt skadd i sammenstøt.

Kravet til demonstrantene var først og fremst at president Mubarak og hans regjering skulle gå av, og at Egypt skulle få et nytt og demokratisk valgt regime. I et forsøk på å gjenvinne kontrollen og beholde makten, avsatte Mubarak regjeringen, og innsatte Omar Suleiman, en tidligere etterretningssjef, som visepresident. Den tidligere luftforsvarssjefen Ahmed Shafik dannet ny regjering. Samtidig kunngjorde Mubarak at han ikke ville stille til gjenvalg i valgene planlagt for september. Disse grepene tilfredsstilte ikke kravene om genuin reform, og presset på Mubarak vedvarte – til det 11. februar ble kunngjort at han gikk av som statssjef. Samtidig overdro han makten til Det øverste rådet for de væpnede styrker (Supreme Council of the Armed Forces, SCAF), ledet av feltmarskalk Mohamed Hussein Tantawi. Rådet opphevet grunnloven og oppløste parlamentet, og erklærte at SCAF ville sitte med makten – med Tantawi som de facto statssjef – til valg kunne avholdes.

Helt siden revolusjonen i 1952 har forsvarsmakten hatt en sterk stilling i Egypt. General Mubarak overtok da Anwar al-Sadat ble myrdet i 1981; han igjen hadde etterfulgt revolusjonslederen og offiseren Gamal Abdel Nasser ved dennes død i 1970. Selv om Mubarak var blitt valgt som sivil president, var båndene til de militære tette, hvilket også viste seg ved maktoverdragelsen vinteren 2011. For folkebevegelsen som kjempet for et reelt regimeskifte var det ikke tilfredsstillende at den militære ledelsen fortsatt beholdt makten.

Samtidig med opplevelsen av at politiske reformer uteble, ble det påpekt at mens flere tusen ble idømt fengselsstraffer for deltakelse i opprøret, ble få medlemmer av det avsatte regimet – inklusive de ansvarlige for drapene under opprøret – stilt rettslig til ansvar. Misnøyen førte til nye demonstrasjoner særlig i april og juli, som dels ble møtt med vold, og til en eskalering i oktober, og ytterligere i siste halvdel av november, da det kom til omfattende demonstrasjoner på Tahrirplassen. Regimet satte inn sikkerhetsstyrker, med flere drepte som følge. Regimets bruk av militærmakt mot demonstrantene høsten 2011 svekket båndet mellom befolkningen og forsvaret fra opprøret, da hæren holdt seg tilbake.

Årsakene til folkeopprøret i Egypt er sammensatte, både politiske og økonomiske: Den politiske dimensjonen består vesentlig i fravær av reelt demokrati med full ytringsfrihet, inklusive fengsling av politiske motstandere, bruk av tortur og mangel på sikkerhet og stabilitet. Samtidig ble det politiske klima påvirket av en parallell mobilisering for regimeendring i andre arabiske land, særlig Tunisia. Demonstrasjoner i oktober 2011 ble også holdt i protest mot regjeringens opplevde unnlatelse av å følge opp gjentatte angrep mot landets kristne minoritet, kopterne. Det var flere tilfeller av sammenstøt mellom muslimer og kristne, med blant annet brannstiftelse av koptiske kirker.

Se også artikkelen Opprøret i Egypt 2011–12

Avgangen til president Mubarak førte ikke i utgangspunktet til at det politiske opprøret ble avsluttet. Nye demonstrasjoner ble rettet mot de nye – militære – makthaverne som styrte landet i påvente av valg. Disse demonstrasjonene reflekterte en misnøye med militærregimet og en utålmodighet knyttet til tempoet i demokratiseringen. Uroen høsten 2011 sammenfalt med innspurten i valgkampen og en omstendelig prosess fram mot ny grunnlov og nytt parlament. Denne prosessen innebar at det i mars 2011 ble avholdt en folkeavstemning over en midlertidig grunnlov, som grunnlag for parlaments- og presidentvalg.

Ved valget på ny nasjonalforsamling i november/desember 2011 fikk islamistiske partier ca. 65 % av stemmene, med Det muslimske brorskap som største aktør: Brorskapets Frihets- og rettferdighetsparti (Ḥizb Al-Ḥurriya Wal-’Adala; Freedom and Justice Party, FJP) fikk 36,6 prosent av stemmene. Deretter fulgte det enda mer rettroende salafistpartiet al-Nur med 24,4 prosent; en liberal koalisjon fikk 13,4 prosent.

Ved det påfølgende presidentvalget i juni 2012 fikk Mohamed Morsi fra Brorskapet 51,7 prosent av stemmene i andre og avgjørende omgang. Han ble så innsatt som president 30. juni.

Opprøret som avsatte president Hosni Mubarak gjorde foreløpig slutt på den politiske tradisjonen fra revolusjonen i 1952, med at det sittende regimet var forankret i støtte fra den militære ledelse. Det nye regimet, ledet av president Mohamed Morsi, støttet seg på det tidligere forbudte Brorskapet og andre islamistiske grupper. Dette innebar fortsatte motsetninger i det egyptiske samfunn, med en polarisering mellom en islamistisk retning til støtte for Morsi og en mer sekulær retning med bakgrunn i det gamle regimet.

Morsi førte en politikk i tråd med Brorskapets religiøse retningslinjer, noe som førte til økte motsetninger. Han ble blant annet kritisert for å tildele viktige stillinger til personer knyttet til Brorskapet og for å innføre islamistisk lovgivning. Han ble også opplevd som å føre en lite forsonende politikk overfor sine meningsmotstandere, som følte at de liberale, demokratiske idealene fra revolusjonen i 2011 derved ble undergravd av et nytt autoritært regime. I desember 2012 vedtok den islamist-dominerte nasjonalforsamlingen et utkast til ny grunnlov som styrket islams rolle i samfunnet og reduserte den alminnelige ytrings- og organisasjonsfrihet.

Misnøyen med og motstanden mot Morsis og Brorskapets styre førte til nye demonstrasjoner våren 2013. Samtidig avholdt tilhengere av Morsi støttedemonstrasjoner, og det kom til voldsutøvelse da politiet grep inn mot disse, med et stort antall drepte. Etter dette er en rekke medlemmer av Brorskapet arrestert og mange stilt for retten, hvorav flere hundre i 2014 ble dømt til døden. I august 2014 besluttet en domstol å forby Brorskapets politiske gren, Freedom and Justice Party (FJP).

President Morsi avviste et krav fra landets militære ledelse, blant dem forsvarsminister Abdul Fattah al-Sisi, om å gå av. Morsi ble deretter avsatt av militærledelsen 3. juli 2013,  satt i husarrest og deretter tiltalt. Som ny president ble sjefen for Egypts grunnlovsdomstol, Adli Mansour, innsatt. I desember 2013 erklærte den nye regjeringen Det muslimske brorskap for å være en terroristorganisasjon. I januar 2014 ble en ny grunnlov vedtatt gjennom en folkeavstemning. Denne forbyr partier som bygger på religion.

Denne inngripen i den politiske prosessen ble av mange ansett som et militærkupp, selv om de militære ikke selv beholdt den formelle makten. Den militære ledelsen hadde betydelig folkelig støtte for sin intervensjon. Bak mobiliseringen, særlig på sosiale medier, for å fjerne Morsi sto særlig den uformelle bevegelsen Tamarod. Både de formelle og uformelle politiske krefter har mistet innflytelse etter at Morsi ble valgt og deretter avsatt. Opprøret mot president Mubarak splittet befolkningen, som også er delt i synet på senere hendelser. Tilhengere av opprøret anser at demokratirevolusjonens idealer og gevinster er forrådt. Støttespillere til det gamle regimet, såvel som andre, så at en periode med politisk uro som opprøret i 2011 førte Egypt inn i, tok slutt med den militære inngripen i 2013. Samtidig har denne perioden innebåret nye begrensninger i det politiske liv, og  blant annet ført til omfattende arrestasjoner – særlig av medlemmer og tilhengere av Brorskapet. Regjeringen ga sitt sikkerhetsapparat utvided fullmakter gjennom en ny anti-terrorlov høsten 2015.

Etter å ha trådt ut av de militære rekker ble general al-Sisi valgt til ny president i mai 2014. Anklagene mot tidligere president Mubarak for medvirkning til drap ble i 2014 frafalt, men han ble i 2015 dømt for korrupsjon. al-Sisi intensiverte forfølgelsen av Det muslimske brorskap, og domstolene avsa i løpet av hans første år ved maktene 464 dødsdommer; 92 420 personer ble dømt. Et flertall av disse var tilknyttet Brorskapet.

En ny nasjonalforsamling ble valgt i oktober og desember 2015, og trådte sammen i januar 2016 – etter at Egypt i tre år hadde vært uten et sittende parlament. Sammensettingen ble  endret i forhold til forrige nasjonalforsamling, som ble oppløst i 2012: Støttespillere til president al-Sisi fikk flertall, mens salafistpartiet al-Nur gikk sterkt tilbake. Det nå forbudte Muslimske brorskap var ikke tillatt å stille. Største parti ble det liberale Free Egyptians Party, med 65 representanter. En flertallsgruppering til støtte for al-sisi kaller seg Pro-Egyptian State.

Av i alt 596 representanterer 120 valgt gjennom prtier, 448 som uavhengige; 28 er oppnevnt av presidenten.

Radikal islamisme har en lang historie i Egypt, inklusive etableringen av Det muslimske brorskap i 1928. Det var militante islamister som i 1981 drepte president Anwar al-Sadat i et attentat, og som sto bak flere terrorhandlinger på 1980-tallet. En rekke egyptere har deltatt som jihadister i flere kriger, blant annet i Afghanistan, og deretter som medlemmer i al-Qaida. Etter at Osama bin Laden ble drept i 2011, tok egypteren Ayman al-Zawahiri over ledelsen av nettverket.

I forlengelse av Den arabiske våren i 2010–11 har ytterliggående islamister befestet sin stilling i Egypt, og særlig på Sinai-halvøya. Framfor alt har gruppen Ansar Bayt al-Maqdis stått bak en rekke terroraksjoner. Høsten 2014 erklærte denne sin lojalitet til Den islamske stat (IS), under navnet Wilayat Sinai (provinsen Sinai – i det islamske kalifatet). I 2014–15 trappet gruppen opp sin aktivitet i Sinai, blant annet med flere koordinerte angrep mot egyptiske styrker, såvel som mot den flernasjonale fredsstyrken Multinational Force and Observers (MFO). Ved å utfordre den egyptiske staten militært, bidro den islamistiske gruppen til et tettere sikkerhetssamarbeid mellom Egypt og Israel. Egypt fikk aksept for å utplassere større militære styrker i Sinai enn fredsavtalen mellom de to land gir rom for. Samtidig styrket Egypt sin kontroll over grensen til Gazastripen, og dermed med den militante palestinske gruppen Hamas

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.