Etter den egyptiske revolusjonen i 2011, som endte med at president Muhammad Hosni Mubarak måtte forlate makten, har grunnlovsspørsmål vært et sentralt stridstema i Egypt.

Før 2011-revolusjonen var en grunnlov fra 1971 gjeldende. Denne ble imidlertid suspendert og erstattet med en provisorisk konstitusjon fra 30. mars 2011.

I 2012 ble det nedsatt en grunnlovskomité av parlamentet som la fram forslag til en ny grunnlov. Denne komitéen gjenspeilet at flertallet av de folkevalgte representerte eksplisitt religiøse partier (særlig Muslimsk Brorskaps Frihets- og rettferdighetsparti og det salafist-inspirerte Nour-partiet). Det ikke-islamistiske mindretallet besluttet å trekke seg fra grunnlovskomitéen. Det kontroversielle grunnlovsforslaget ble likevel vedtatt etter en folkeavstemning i desember 2012, der 64 prosent av de frammøtte stemte for forslaget.

President Morsi ble regelrett ble avsatt av militæret i juli 2013 etter dagesvis med store demonstrasjoner over hele landet. Den nye regjeringen la i januar 2014 fram et mer sekulært orientert grunnlovsforslag som ble vedtatt gjennom en folkeavstemning. 98 prosent av de frammøtte stemte for det nye grunnlovsforslaget. Muslimsk Brorskap oppfordret imidlertid velgerne til å boikotte avstemningen.

Blant de viktigste stridstemaene har vært religionens rolle i lovgivningen, militærets autonome stilling, borgerrettigheter og organiseringen av styresettet.

Den nåværende grunnloven er basert på grunnloven som ble innført i 1971, og legger opp til et politisk system hvor statsoverhodet er presidenten som maksimalt kan velges for to presidentperioder á fire år. 2014-grunnloven skiller seg fra tidligere endringer ved at parlamentet gis mulighet til å vedta mistillit mot presidenten, og ved to tredjedels flertall tvinge gjennom nyvalg.

Rollen til Islam og religion i lovgivingen har vært gjenstand for betydelig debatt i Egypt. I 2014-grunnloven framkommer det at prinsipper fra Sharia-lovgiving er hovedkilden for lovgivingen, men en kontroversiell bestemmelse fra 2012-grunnloven som åpnet for strengere tolkning av Sharia er fjernet. I tillegg er forbudet mot religiøst baserte politiske partier gjeninnført – et forbud som kan ramme blant annet Muslimsk Brorskaps Frihets- og rettferdighetsparti og det salafist-inspirerte Nour-partiet.

I tillegg til endringene som ble foretatt i 2014 og 2012 ble det vedtatt grunnlovsendringer i 1980, 2005 og 2007.

Under president Gamal Abd al-Nasser (1952-70) gikk man over fra monarki til republikk (1953) og ettpartistat. Under Nassers etterfølger Muhammad Anwar al-Sadat (1970-81) ble det i 1976 tillatt med flere partier. Det nasjonaldemokratiske parti, som Sadat stiftet 1978 har imidlertid vært dominerende helt fram til opprøret i 2011.

De konstitusjonelle endringene i 2005 banet vei til landets første presidentvalg som tillot flere kandidater å stille. Mubarak vant likevel klart, bl.a. fordi valget ikke levde opp til internasjonale demokratiske standarder. Til tross for stemmeplikt, benyttet mindre enn en fjerdedel av de registrerte velgerne å benytte stemmeretten. I 2007 fremmet president Mubarak en rekke forslag til grunnlovsendringer, som bl.a. ville gi ham selv utvidede fullmakter; forslagene innebar også fjerning av alle referanser til sosialisme i grunnloven og et forbud mot politiske partier basert på religion, noe som særlig ville ramme Muslimsk brorskap. Sistnevnte oppfordret derfor til boikott av folkeavstemningen om forslagene, som likevel ble vedtatt med stort flertall i en avstemning der bare 27 % av de stemmeberettigede deltok.

Det politiske systemet er tradisjonelt sentralisert rundt presidenten og begrenses mer av de generelle maktfordelingsforhold i landet enn av forfatningen. Presidenten velges allmenne, direkte valg; før 2005 ble han nominert av folkeforsamlingen og deretter godkjent gjennom en folkeavstemning. Før 2011 ble han valgt for seks år og kunne gjenvelges; nå velges presidenten for fire år og kan gjenvelges kun én gang. Presidenten utnevner regjeringen, som er ansvarlig overfor ham. Presidenten er også militær øverstkommanderende, utnevner én eller flere visepresidenter, foreslår lover, foreslår statsbudsjett og har myndighet til å erklære unntakstilstand. Siden president Sadat ble myrdet i 1981 var landet i vedvarende unntakstilstand fram til revolusjonen i 2011, og lovene som regulerer unntakstilstand innebærer at ytterligere myndighet er gitt presidenten. 

Den lovgivende makt, folkeforsamlingen (Majlis al-Sha'ab), består av opptil 10 representanter utnevnt av presidenten og minst 350 valgt i direkte valg fra ulike valgkretser for fem år. I parlamentsvalget som ble avholdt fra november 2011 til januar 2012 ble 498 representanter valgt av velgerne. To tredjedeler av disse ble valgt gjennom et proporsjonalt partilistesystem, mens en tredjedel ble valgt gjennom flertallsvalg. Hvert valgdistrikt valgte mellom 4 og 12 representanter gjennom partilistesystemet, og 2 representanter gjennom flertallsvalg. Valgloven krever også at minst halvparten av representantene er arbeidere eller bønder. I 2011 foregikk valget gjennom tre valgomganger, den siste 3. januar 2012. Valget resulterte i et parlament dominert av islamistiske partier. Frihets- og rettferdighetspartiet, som er Muslimsk Brorskaps politiske fløy, fikk flest seter - tilsammen 216. Det salafistiske partiet Al Nour vant 109 seter,  det liberale Wafd-partiet ble tredje størst med sine 41 parlamentsmedlemmer, mens den egyptiske blokken, som er en valgallianse bestående av liberale, sosialdemokratiske og venstreorienterte partier, oppnådde 34 representanter.

Stemmerettsalderen er 18 år, og det er offisielt stemmeplikt. Folkeforsamlingens myndighet er begrenset, og den var før opprøret i 2011 sterkt dominert av presidentens parti. Forsamlingen spilte likevel i perioder en rolle fordi den gjorde det mulig for opposisjonen å komme til orde, og fordi den kunne fungere som en kanal for å formidle krav overfor regjeringen og byråkratiet. Fram til 2014-grunnloven ble implementert bestod parlamentet også av en rådgivende forsamling (Majlis al-Shura).

Egypts politikk er elitepreget og mer enn i andre arabiske stater preget av tekniske eksperter og et stort byråkrati. De militære spilte en betydelig rolle frem til Suez-krisen i 1956 svekket deres prestisje. Etter den mer vellykkede krigen i 1973 fikk de militære tilbake noe av selvtilliten.

Relativt store akademikergrupper, særlig leger, advokater og studenter, spiller en viss rolle i politikken. Det samme er tilfellet med fagforeningene. Den religiøse eliten har ikke spilt den samme rollen i Egypt som i andre muslimske land, men økende religiøs aktivisme har utsatt myndighetene også i Egypt for et betydelig press. Egypts forsonlige holdning overfor Israel har i perioder isolert landet i den arabiske verden, og landet var ekskludert fra Den Arabiske Liga mellom signeringen av Camp David-avtalen i 1979 og 1989.

Administrativt er Egypt delt inn i 29 guvernørstyrte provinser og disse igjen i lokale enheter, formelt styrt av valgte råd. Egypts politikk har tradisjonelt vært sterkt sentralstyrt, men siden 1975 er myndigheten i noen grad blitt desentralisert, i første rekke til fordel for guvernørene.

De 29 provinsene er:AlexandriaAswanAsyut Behera Beni Suef Kairo Dakahlia Damietta Fayyum Gharbia Giza Helwan Ismailia Kafr El Shaikh Kalyubia Luxor Matruh Menia Menufia New Valley Port Said Qena Rødehavet Sharkia Nord-Sinai 6. Oktober Sør-Sinai Suez Suhag

Rettsvesenet er preget både av fransk og islamsk rett. Domstolene er mer uavhengige enn i mange andre arabiske land. Konstitusjonen slår fast dommernes uavhengighet, og at dommere ikke kan avsettes. Denne uavhengigheten reflekterer juriststandens sterke stilling i landet. I perioden 1876–1949 hadde Egypt et system med såkalte “blandede domstoler”, bemannet med både europeiske og egyptiske dommere, som behandlet saker som berørte utenlandske interesser i Egypt.

Domstolvesenet er todelt, med ett vesen for generell jurisdiksjon og ett for forvaltningsrett. De allmenne domstolene er av fire slag – kassasjonsretten (som er den øverste generelle domstol), appellrettene (med en eller flere provinser som jurisdiksjonsområde), førsteinstansrettene og distriktsrettene (enmannsdomstoler). Hver av disse rettene har egne kamre for sivile saker og for straffesaker. Det forvaltningsrettslige vesen, som behandler saker som involverer staten eller noen av dens organer, omfatter forvaltningsretter og judisielle forvaltningsretter. Som øverste domstol fungerer den høyeste forvaltningsdomstol. Påtalemyndigheten forvaltes av en riksadvokat og en forvaltningsanklager. Et statsråd har domsmyndighet i saker som gjelder administrative tvister og disiplinærsaker innad i rettsvesenet. Et øverste statsråd skal sikre at domstolenes uavhengighet bevares. Det konsulteres også når lover som gjelder rettsvesenet skal vedtas.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.