Egypt er det mest den største økonomien i Nord-Afrika, og den mest folkerike stat i Midtøsten og Nord-Afrika. Med relativt begrensede naturressurser, et høyt folketall og stor arbeidsledighet har Egypt lavere gjennomsnittlig inntekt enn andre land i regionen.

Til tross for en sammensatt økonomiske sektor har Egypt derfor også et betydelig fattigdomsproblem. Andelen egyptere som lever under fattigdomsgrensen vokste tidlig på 2000-tallet, selv om det var registrert betydelig økonomisk vekst. Det er anslått at mellom en tredel og en firedel av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensen (2017).

Folketilveksten kombinert med begrensede dyrkbare områder har bidratt til en høy urbaniseringsgrad, altså at mange flytter fra landsbygda til byene. Mangel på jordbruksareal og arbeidsplasser har ført til stor arbeidsmigrasjon: mange egyptere søker arbeid i utlandet, framfor alt i Golf-området og Libya. Begge steder har sysselsettingsmulighetene varierer med den politiske så vel som økonomisk utviklingen. Også Egypts inntekter fra den økonomisk viktige turistindustrien påvirkes av politiske forhold. Besøkstallet, og dermed sysselsetting og inntekter, svinger mye med sikkerhetssituasjonen både i regionen og i Egypt.

Egypts økonomi er særlig dominert av jordbruksproduksjon og petroleumsutvinning. Dyrkbart landareal er begrenset, og er i all hovedsak konsentrert langs Nildeltaet. Stor folketilvekst har økt presset på tilgjengelig jord så vel som etterspørselen etter mat – som i stor grad må importeres. Samtidig er landet en ledende eksportør av bomull. Egypt har omfattende mineralforekomster; framfor alt av olje og gass, som i betydelig grad har påvirket næringsutviklingen i landet. Det er en omfattende kraftproduksjon for å møte et voksende forbruk og understøtte økonomisk vekst. Byggingen av Aswandammen på 1960-tallet la grunnlaget for produksjon av vannkraft, og regulerte samtidig vanntilførselen til jordbruket langs Nilen. Vannet fra Nilen har vært avgjørende for Egypt helt siden oldtiden, og har – med Aswandammen – vært en vesentlig faktor i moderniseringen av egyptisk samfunnsliv og økonomi. Derfor er det uro i Egypt over konsekvensene av at Etiopia regulerer den ene av kildene til Nilen, ved å demme opp Den blå nilen gjennom Grand Ethiopian Renaissance Dam.

Egypts økonomisk politikk har endret retning flere ganger siden revolusjonen i 1952. Etter først å ha fulgt en sosialistisk orientert planøkonomi, med en dominerende statlig rolle i næringslivet, ble politikken gradvis lagt om fra 1970-tallet. Markedsorienteringen tiltok på 1980-tallet, for å bli satt enda mer ut i livet i 1990-årene, med fortsatt liberaliseringen etter årtusenskiftet: Først med noe større muligheter for private aktører, deretter med deregulering, og en omfattende privatisering av statlig eiendom.

Moderniseringen av Egypts økonomi under det britiske styret på 1800-tallet ble innrettet mot behovene til britisk industri. Særlig ble utviklingen av jordbruket dreid mot å dyrke bomull for eksport til Storbritannia. Nasjonal industrireisning i Egypt ble ikke prioritert før i 1930-årene. Den økonomiske politikken førte til en gradvis forverring av folks levevilkår, som igjen skapte misnøye også med den egyptiske ledelsen, med kong Farouk.

Etter revolusjonen i 1952, og under president Gamal Abdel Nasser ble økonomisk utvikling gitt høyeste prioritet, med stor vekt på industrietablering, blant annet gjennom bygging av kraftverk. Sosialistisk teori ble lagt til grunn for den økonomiske utviklingen, men i praksis ble en sosialistisk politikk, med planøkonomi, ikke satt ut i livet før i 1960-årene. Men allerede i 1956 nasjonaliserte Egypt Suezkanalen, så vel som fransk og britisk eiendom, etter at disse to og Israel, angrep Egypt etter nasjonaliseringen, i den såkalte Suezkrisen. Fra 1961 ble en rekke foretak nasjonalisert.

Med Anwar al-Sadat som president på 1970-tallet ble den statlige dominansen i økonomien, som ble innført under Nasser på 1950- og særlig 60-tallet, redusert. Det ble gradvis gitt større rom for privat deltakelse i flere sektorer. Det ble samtidig åpnet for utenlandske investeringer. Denne dreiningen var forankriet i den såkalte «åpne dørs politikk» (på arabisk infitah) i økonomisk sektor, som Sadat innførte i sin presidenttid, og som hans etterfølger Hosni Mubarak videreførte da han tok over i 1981.

Den økonomiske politikken under Sadat, med deregulering og gradvis innføring av markedspolitikk, førte til økte sosiale skiller. Disse fortsatte å vokse under Mubarak, forsterket av den høye befolkningsveksten, høy arbeidsledighet og press på tilgjengelige jordbruksarealer. De sosiale spenningene førte ved flere anledninger til opptøyer, blant annet da subsidier på matvarer ble fjernet i 1977.

Egypt ble skadelidende av den arabiske boikotten etter at landet undertegnet fredsavtalen med Israel i 1979, men ble til gjengjeld ble det den nest største mottaker av utviklingshjelp fra USA. Denne bistanden ble imidlertid gradvis redusert gjennom 1990-årene og deretter. De økonomiske reformene tidlig på 2000-tallet, med blant annet økt tilrettelegging for utenlandske investeringer har bidratt til å møte de økonomiske og sosiale utfordringene Egypt står overfor. Med billig arbeidskraft og energi i et geografisk og økonomisk krysningspunkt mellom Europa, Afrika og Midtøsten har Egypt en på mange måter fordeltakig posisjon, som landet søker å utnytte for å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Egypts viktigste næringsvei er tradisjonelt sett jordbruk, og inntil første del av 1970-årene var landet selvforsynt med matvarer, samtidig som sektoren produserte varer for eksport. Egyptisk landbruk er helt avhengig av vann fra Nilen. Vannet herfra, kombinert med utstrakt bruk av irrigasjon og gjødsling, gjør Nildalen til et av verdens mest fruktbare områder. Fra 1969 er Nilens årlige flom fanget opp av Aswandammen, og flomvannet benyttes til helårsvanning. Dette har gjort det mulig å øke jordbruksarealet samtidig som man enkelte steder har økt antall avlinger fra én til to i året til tre–fire. Som følge av at vannføringen er regulert blir ikke markene lenger gjødslet av det fruktbare elveslammet, noe som har økt behovet for mineralgjødsel. Det er også problemer med forsumping og økt saltinnhold på markene. Jordbruket er dominert av små bruk, som drives arbeidsintensivt, og med gamle metoder.

Rundt 96 prosent av Egypts landareal er ørken, og det resterende, dyrkbare arealet er blitt redusert på grunn av utbygging av by- og industriområder. Myndighetene har investert mye i et storstilt nydyrkingsprogram, med omfattende vanningsanlegg som har muliggjort dyrking av nye områder. Prosjektet New Valley, som startet i Vestørkenen i 1997, med en tilhørende by (Nye Toshka by), er planlagt for å gjøre om lag 200 000 hektar ørken produktiv ved å tilføre vann gjennom et kanalsystem fra Nassersjøen. Selv om bare rundt tre prosent av landarealet er dyrket, er dette, særlig i Nildalen, svært fruktbar jord, med flere avlinger – og egne vinter- og sommergrøder.

Jordbruket er av stor betydning for egyptisk økonomi, og står for nærmere 15 prosent av BNI, men sysselsetter over en firedel av den yrkesaktive del av befolkningen. Sektoren sysselsetter nærmere 45 prosent av alle yrkesaktive kvinner. Jordbruket skaffer betydelige valutainntekter fra eksport. Egyptisk landbruk er i vesentlig grad innrettet mot produksjon for salg, ikke så mye selvberging i form av mat.

Fra midten av 1970-årene har ikke matvareproduksjonen holdt tritt med befolkningsveksten. Det har derfor vært et stigende behov for import, og rundt halvparten av landets matvarebehov, særlig hvete, må importeres. Egypt har et høyt hveteforbruk per innbygger, og er derfor sårbart for den type sterke prisstigninger på matvarer som verden opplevde i 2007–2008. Korn er, sammen med blant annet grønnsaker, viktigste vintergrøde, mens sommeravlingene særlig består av bomull, ris, sorghum og mais. Egypt er selvforsynt med frukt, som også eksporteres. Den viktigste eksportveksten er langfibret bomull av høy kvalitet, som særlig dyrkes i deltaområdet. Egypt er største eksportør av de beste kvalitetene, men om lag 80 prosent av Egypts bomullsproduksjon brukes av landets egen tekstilindustri. Økt produksjon av ris har gjort dette til en verdifull eksportvare, mens dyrking av sukkerrør er oppmuntret for å redusere behovet for import av sukker. Husdyrhold spiller en relativt beskjeden rolle i egyptisk landbruk, på grunn av mangel på beitemarker og areal for dyrking av fôrvekster. Det er likevel satset på økt produksjon av kjøtt og meieriprodukter, blant annet for å redusere behovet for import. Det holdes sauer, geiter, kveg og fjærkre; bøfler brukes som trekkdyr i mange områder.

Fisket i Middelhavet er av relativt lite omfang; størstedelen av den samlede fangsten er ferskvannsfisk. Kystfisket i Middelhavet har gått tilbake etter byggingen av Aswandemningene, som hindrer næringsstoffene å nå kysten. Til gjengjeld har ferskvannsfisket økt i betydning, ikke minst i Nassersjøen.

Egypt har forekomster av en rekke mineraler, men bare få er påvist i kommersielt omfang, og utvinnes. Unntaket er først og fremst olje og gass, som utvinnes både på land of offshore. Det utvinnes videre jernmalm og fosfat flere steder; videre gull, mangan og krom, og det er påvist betydelige forekomster av kull og uran.

Petroleumssektoren står for om lag 16 prosent av Egypts BNI. Oljeproduksjonen startet allerede i 1908, men ble først av vesentlig økonomisk betydning etter at det fra 1960-årene ble satt i drift nye felt i Suezbukta, i Sinai og nær al-Alamain. Produksjon av omfang tok til 1970-årene, til Egypt på 1980-tallet ble en oljeprodusent av internasjonal betydning.

Med Israels okkupasjon av Sinai etter Seksdagerskrigen i 1967 sank Egypts oljeproduksjon, før den tok seg opp igjen særlig i 1990-årene og deretter. På det meste var produksjonen oppe i 930 000 fat per dag (1996). I 2018 produserte Egypt i overkant av 560 000 fat per dag, og eksporterte vel 200 000 fat per dag. Noe over halvparten produseres i Vestørkenen. Suezbukta er nest viktigste utvinningsområde, før Østørkenen og Sinai.

Leting etter nye forekomster av olje og gass ble intensivert på 1990-tallet, og den har vedvart, med positive resultater. Egypts påviste reserver er (2017) på 3,3 milliarder fat olje og 62,8 billioner kubikkfot naturgass. Det egyptiske Zohr-feltet er ansett som det største gassfunnet noen gang i Middelhavet, og består alene av rundt 30 billioner kubikkfot. Produksjon her ble startet i 2017.

Egypt har den største raffineringskapasiteten i Afrika, på 840 000 fat per dag. Kapasiteten fra de sju raffineriene utnyttes imidlertid ikke fullt ut. Det største rafinneriet er Nasr-raffineriet ved Suez. Det er også tre anlegg for produksjon av flytende naturgass (LNG) for eksport; flere er prosjektert.

Egypt har også betydelig inntekter fra transport av energi; dels fra skipstrafikken gjennom Suezkanalen, dels rørledninger fra Golfen: Suez-Mediterranean Pipeline (Sumed). Flere gassledninger leverer egyptisk gass til Midtøsten og Europa.

Egypt har en omfattende kraftproduksjon, og i overkant av ti prosent av energibehovet dekkes av vannkraft. Denne ble lenge produsert først og fremst fra Aswandammen, som åpnet i 1971. Egypt nådde i 2017 en elektrisitetsproduksjon på inntil 20 GWh. Rundt 90 prosent av samlet forbruk produseres ved landets varmekraftverk, med bruk av olje gass. Egypt er eksportør av elektrisk energi, med planer for økt produksjon for eksport til flere land i Midtøsten.

Egypt har som mål å øke andelen av energiforbruket fra fornybare kilder til 42 prosent av samlet forbruk i 2025. Landet satser mye på solenergi, der ett stort prosjekt, Benban, alene forventes å generere inntil 1,8 gigawatt. En vindfarm ved Zafarana har vært operativ siden 2004, med en planlagt kapasitet på 160 MW.

Egypt er et av Afrikas største industriland, med en sammensatt produksjon både for et hjemlig marked og for eksport. Særlig etter revolusjonen i 1952 har industrireising vært en viktig del av den nasjonale utviklingspolitikken, og økt produksjon av energi har bidratt til å etablere tyngre industri. Etter revolusjonen i 2011 har industrialisering på ny blitt prioritert i de økonomiske planene, med prosjektering av nye industrisoner.

Under britisk styre ble ikke industriproduksjon fremmet; Egypt skulle primært produsere råvarer (bomull) til britisk industri. Som følge av andre verdenskrig ble importen av ferdigvarer redusert, noe som ansporet til hjemlig produksjon. Industrialiseringen økte deretter etter krigen; først i mindre skala, deretter med utbygging av tyngre industri. En vesentlig del av utbyggingen skjedde i 1960-årene, blant annet som del av en handels- og bistandsavtale med Sovjetunionen . Dette samarbeidet bidro eksempelvis til etablering av jern- og stålverket i Hulwan. Tradisjonelt har staten hatt en dominerende rolle i landets industri, men det er i senere år foretatt delvis privatisering. Omkring to tredeler av all industri er konsentrert i og omkring Kairo og Alexandria ; den øvrige ligger vesentlig i Nildeltaet og ved Suezkanalen. En stor del av industrien er knyttet til foredling av jordbruksprodukter; matvarer og bomull. Egypt er en av verdens ledende bomullsprodusenter, og landet har bygd opp en betydelig tekstilindustri, som produserer for både lokale markeder og for eksport. De største tekstilsentrene er al-Mahalla al-Kubra og Kafr ad-Dawwar i Nildeltaet. Andre viktige industrier har sin basis i råvarer fra jordbruket eller gruvedriften. Egypt produserer en rekke forskjellige forbruksvarer, og har dertil motorindustri og våpenproduksjon. Ved Nag Hammadi i Nildalen finnes et aluminiumverk , basert på kraft fra Aswandammen. Den petrokjemiske industrien har vokst i betydning, og omfatter store anlegg i Alexandria, Kairo og Suez. Egypt har også en omfattende sementproduksjon .

Egypt har utviklet en åpen økonomi, med utstrakt utenrikshandel. Landet eksporterer en rekke varer, både fra jordbruk (særlig bomull og grønnsaker) og mineraler (olje og gass), men er avhengig av å importere både råvarer og kapitalvarer, så vel som matvarer. Petroleumsprodukter står for om lag halvparten av eksporten, målt i verdi.

Egypt har en omfattende handel med mange land, og Italia er tradisjonelt viktigste handelspartner, men De forente arabiske emirater var den fremste partner i 2017. Størst import kom likevel fra Kina. Tyskland og USA er også en viktig handelspartnere.

Nildalen og deltaområdet har et godt utbygd samferdselsnett. Egypt har et sammensatt jernbanenett på om lag 5000 kilometer, som når Aswan i sør og Libya i vest. Den første jernbanestrekningen ble fullført i 1855, og knyttet sammen Kairo og Alexandria. Veinettet forbinder alle de større byene. Kairo betjenes av en metro. Det statlige flyselskapet Egypt Air flyr både innlands og internasjonalt, og Kairo har utviklet seg til et knutepunkt for luftfart i Afrika. De viktigste internasjonale lufthavnene er Kairos to internasjonale lufthavner (Heliopolis og Nuzhah) og Alexandria.

Langs kysten av Middelhavet har Egypt ni havner, hvorav den i Alexandria er den største og viktigste. Størstedelen av landets utenrikshandel går over denne havnen. Nilen er også en viktig samferdselsåre, og er seilbar nord for Aswan. Den brukes i utstrakt grad til frakt av gods – og turisme. Suezkanalen har spilt en svært viktig rolle for landets økonomiske og politiske historie. Kanalen var stengt i perioden 1967–1975; etter den tid har den aldri fått tilbake sin tidligere betydning for internasjonal skipsfart, selv om det er investert i oppgraderinger.

Egyptisk turistindustri er en hjørnestein i landets økonomi, men er sårbar for endringer i sikkerhetssituasjonen, både innad i Egypt og i regionen. I perioder har militante islamister bevisst angrepet turistmål, blant annet ved Rødehavet, for å ramme industrien, og dermed statens anseelse så vel som inntekter. Urolighetene under opprøret i 2011–2012 bidro likeledes til en usikkerhet som førte til nedgang i turistbesøket.

Turismens økonomiske betydning nådde en topp i 2010, året før revolusjonen. Da tok Egypt i mot nærmere 15 millioner turister, og sektoren bidro med over en tidel av BNI, samtidig som den sysselsatte om lag 12 prosent av den yrkesaktive befolkning. I 2011 sank besøkstallet til i overkant av to millioner, for å nærme seg åtte millioner i 2018.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.