Egypt er Nord-Afrikas største økonomi og folkerikeste stat – med en inntekt per capita lavere enn gjennomsnittet i regionen. Til tross for sin sammensatte økonomiske sektor, med sterke innslag både av landbruk og industri, samt en voksende servicesektor, har Egypt et betydelig fattigdomsproblem. Andelen egyptere som lever under fattigdomsgrensen vokste tidlig på 2000-tallet til tross for at det samtidig var en årlig økonomisk vekst på 6–7 %, bl.a. takket være Egypts attraktivitet for utenlandske investeringer – med billig arbeidskraft og energi i et geografisk og økonomisk krysningspunkt mellom Europa, Afrika og Midtøsten. Over 40 % av landets befolkning lever i fattigdom, og høy arbeidsledighet er et økonomisk og sosialt hovedproblem. Etter å ha fulgt en sosialistisk orientert planøkonomi siden revolusjonen i 1952 ble den økonomiske politikken lagt om i retning av større markedsorientering i 1990-årene, og liberaliseringen har fortsatt etter årtusenskiftet, inkl. en omfattende privatisering av statlig eiendom. Allerede i 1990-årene ble ca 50 % av statens næringsinteresser privatisert. President Hosni Mubarak kunngjorde i 2008 å videreføre de økonomiske reformene, og trappe opp kampen mot fattigdom. Også Egypt ble hardt rammet av den globale krisen i 2008; først den sterke økningen i prisen på matvarer som landet er avhengig av å importere, deretter av finanskrisen. Bl.a. påvirker krisen verdenshandelen, som igjen reduserer transporten gjennom Suezkanalen, med reduserte inntekter.

Egypt har omfattende mineralforekomster, fremfor alt av olje og gass, som i betydelig grad har påvirket næringsutviklingen i landet. Egypt har også en omfattende kraftproduksjon (særlig fra Aswandammen), for å møte et voksende forbruk og understøtte nødvendig økonomisk vekst. Kraftproduksjonen skjer etter hvert i betydelig utstrekning også fra fornybare kilder, og det er planer om utbygging av kjernekraftverk. Den økonomiske veksten utlignes av en høy folketilvekst, som er en vesentlig utfordring for Egypts utvikling, idet landet har svært begrenset tilgang på dyrkbare arealer. Dette har bidratt til en høy urbaniseringsgrad. Mangel på arbeidsplasser og jordbruksareal har medført at mange egyptere søker arbeid i utlandet, fremfor alt i Golf-området og Libya, men sysselsettingsmulighetene der varierer med den politiske utviklingen. Det samme gjør inntektene fra turistindustrien, hvor besøkstallet svinger mye med sikkerhetssituasjonen både i regionen og i Egypt. Eksempelvis arbeidet nesten 3,5 mill. egyptere i utlandet i 1980-årene. Ved Irak–Kuwait-krisen 1990–91 kom 600 000 egyptere hjem fra Golf-området og bidrog til økt arbeidsløshet. Ved årtusenskiftet var anslagsvis 3 mill. egyptere bosatt utenlands, og pengeoverføringer til familiene i Egypt har stor betydning for økonomien.

Turisme er en viktig næring som står for en stor del av valutainntjeningen. Også turismen er sårbar for politisk uro – både nasjonalt og regionalt, og episoder med angrep fra militante islamister mot turister har i perioder ført til nedgang i antall besøk.

Egypts økonomi ble under det britiske styret innrettet på behovene til britisk industri, og jordbruket ble særlig konsentrert om å dyrke bomull for eksport til Storbritannia. Industrireisning ble ikke oppmuntret før i 1930-årene, og en gradvis forverring av folks levevilkår fulgte. Under president Nasser ble økonomisk utvikling gitt høyeste prioritet, med stor vekt på industrietablering, bl.a. ved bygging av kraftverk. Sosialistisk teori ble lagt til grunn for den økonomiske utviklingen, men i praksis ble en sosialistisk politikk ikke satt ut i livet før i 1960-årene, bortsett fra nasjonaliseringen av Suezkanalen i 1956 og av fransk og britisk eiendom etter de to lands påfølgende invasjon. Fra 1961 ble en rekke foretak nasjonalisert. Etter industrireisningen i 1960-årene, ble hovedvekten i 1970-årene lagt på å rasjonalisere og effektivisere den eksisterende industri. Under Sadats presidenttid ble den statlige dominansen i økonomien fra Nassers tid redusert, med større rom for privat deltakelse, også utenlandsk. Sadat innførte den såkalte «åpne dørs politikk» (arab. infitah) i den økonomiske sektor, en politikk hans etterfølger Mubarak fortsatte etter 1981. Den økonomiske politikken under president Sadat førte til økte sosiale skiller, som fortsatte å øke under Mubarak, forsterket av den høye befolkningsveksten, høy arbeidsledighet og presset på jordbruksarealer. Disse sosiale spenningene førte ved flere anledninger til opptøyer, bl.a. da subsidier på matvarer ble fjernet i 1977. Subsidier på matvarer og energi har gjennom mange år vært en stor belastning på landets økonomi, og er blitt redusert. Avtaler inngått med Det internasjonale valutafondet (IMF) har medført økonomiske tiltak som rammer vanlige lønnstakere, bl.a. i form av bortfall av prissubsidier (og dermed høyere levekostnader) og offentlige stillinger (og dermed større arbeidsledighet). Egypt ble skadelidende av den arabiske boikotten etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel i 1979, men ble til gjengjeld nest største mottaker av amerikansk utviklingshjelp; en bistand som imidlertid ble gradvis redusert gjennom 1990-årene og deretter. De økonomiske reformene tidlig på 2000-tallet, med bl.a. økt tilrettelegging for utenlandske investeringer – bl.a. gjennom store investeringer i moderne infrastruktur – har bidratt til å møte de økonomiske og sosiale utfordringene Egypt står overfor.

Egypts viktigste næringsvei er tradisjonelt sett jordbruket, og inntil første del av 1970-årene var landet selvforsynt med matvarer, samtidig som sektoren produserte varer for eksport. Egyptisk landbruk er helt avhengig av vann fra Nilen. Vannet herfra, kombinert med utstrakt bruk av irrigasjon og gjødning, gjør Nildalen til et av verdens mest fruktbare områder. Fra 1969 er Nilens årlige flom fanget opp av Aswandammen, og flomvannet benyttes til helårsvanning. Dette har gjort det mulig å øke jordbruksarealet samtidig som man enkelte steder kan få 3–4 avlinger i året mot tidligere 1–2. Avkastningen per arealenhet i deltaområdet er blant verdens høyeste. Til gjengjeld blir ikke markene lenger gjødslet av det fruktbare elveslammet, noe som har økt behovet for mineralgjødsel. Det er også problemer med forsumping og økt saltinnhold på markene.

Rundt 95 % av Egypts landareal er ørken, og det resterende, dyrkbare arealet er blitt redusert pga. utbygging av by- og industriområder. Myndighetene har investert mye i et storstilt nydyrkingsprogram, med omfattende vanningsanlegg som har muliggjort dyrking av nye områder. Prosjektet New Valley, startet i Vestørkenen i 1997, vil alene bringe ca. 200 000 hektar i produksjon, gjennom å tilføre vann i kanal fra Nassersjøen. Jordbruket er av stor betydning for egyptisk økonomi, og står for ca 16 % av BNI, men sysselsatte en firedel av den yrkesaktive del av befolkningen – og skaffer til veie betydelige valutainntekter fra eksport. Egyptisk landbruk er i vesentlig grad innrettet mot produksjon for salg, ikke så mye selvberging i form av mat.

Fra midten av 1970-årene har ikke matvareproduksjonen holdt tritt med befolkningsveksten, med behov for import av ca. halvparten av landets matvarebehov, særlig hvete, som følge. Egypt har verdens høyeste hveteforbruk per innbygger. Dette innebærer at Egypt er sårbar for den type sterke prisstigninger på matvarer som verden opplevde 2007–08. Korn er, sammen med bl.a. grønnsaker, viktigste vintergrøde, mens sommeravlingene særlig består av bomull, ris, sorghum og mais. Egypt er selvforsynt med frukt, som også eksporteres. Den viktigste eksportveksten er langfibret bomull av høy kvalitet, som særlig dyrkes i deltaområdet. Egypt står for ca. en tredel av verdensproduksjonen, og er den største eksportør av de beste kvalitetene. Ca. 80 % av Egypts bomullsproduksjon går til landets egen tekstilindustri. Økt produksjon av ris har gjort dette til en verdifull eksportvare, mens dyrking av sukkerrør er oppmuntret for å redusere behovet for import av sukker. Husdyrhold spiller en relativt beskjeden rolle i egyptisk landbruk, pga. mangel på beitemarker og areal for dyrking av fôrvekster. I 1990-årene ble det likevel satset på økt produksjon av kjøtt og meieriprodukter, bl.a. for å redusere behovet for import. Det holdes sauer, geiter, kveg og fjærkre; bøfler brukes som trekkdyr i mange områder.

Fisket i Middelhavet er av relativt lite omfang; størstedelen av fangsten er ferskvannsfisk. Kystfisket i Middelhavet har gått tilbake etter byggingen av Aswandemningene, som hindrer næringsstoffene å nå kysten. Til gjengjeld har ferskvannsfisket økt i betydning, bl.a. i Nassersjøen.

Egypt har forekomster av en rekke mineraler, men bare i begrenset kommersielt omfang, og få utvinnes – med unntak først og fremst av olje og gass. Det utvinnes videre jernmalm og fosfat flere steder; videre gull, mangan og krom, og det er påvist betydelige forekomster av kull og uran.

Petroleumssektoren har lenge hatt stor økonomisk betydning, og energisektoren som sådan vil spille en stadig viktigere rolle i et land med stor folketilvekst og behov for energi til å understøtte nødvendig økonomisk vekst.

Oljeproduksjonen startet allerede i 1908, men først av vesentlig økonomisk betydning etter at det fra 1960-årene av ble satt i drift nye felt i Suezbukta, i Sinai og nær al-Alamain med produksjon særlig fra 1970-årene, til Egypt i 1980-årene ble en oljeprodusent av internasjonal betydning. Med den israelske okkupasjonen av Sinai etter krigen i 1967, sank Egypts oljeproduksjon – før den tok seg opp igjen særlig i 1990-årene og deretter. Leting etter nye forekomster ble intensivert i 1990-årene, og har vedvart deretter, med positive resultater, inkl. Saqqara-feltet påvist i 2003, med ca. 80 mill. fat, og produksjonsoppstart 2008. Betydelige gassforekomster er også funnet. Oljeproduksjonen skjer i fire områder; Suezgolfen (som står for ca 50 %), Vestørkenen, Østørkenen og Sinai. Siden 2000 har produksjonen i Vestørkenen økt til å utgjøre vel 1/4 av samlet utvinning. Mens oljeeksporten ventes å avta, vil eksporten av naturgass bli viktigere. Petroleumssektoren er liten sammenlignet med andre land i regionen, men av stor nasjonaløkonomisk betydning, ikke minst ved at den gjør Egypt selvforsynt med olje. Mens det frem til 1999/2000 var et betydelig overskudd for eksport, førte synkende produksjon og økende forbruk til at utvinningen i 2006/2007 bare så vidt møtte konsumet. Per 2007 var Egypts påviste oljereserver på 3,7 mrd. fat, og produksjonen på 664 000 fat per dag; en reduksjon fra 950 000 fat i 1995. Naturgass er utvunnet siden 1970, med det første gassfeltet, Abu Madi, klart for produksjon i 1974. Intensivert leting etter naturgass fra tidlig i 1990-årene har ført til flere betydelige funn, og gass antas å bli den viktigste kilde til vekst i Egypts energisektor i overskuelig fremtid. Produksjonen har økt sterkt siden rundt 2000, med et betydelig overskudd for eksport fra 2004. I 2006 ble det produsert ca 1,9 trillioner kubikkfot per dag; konsumet var på 1,6 trillioner – hvorav vel halvparten gikk til produksjon av elektrisitet. Samlet forekomst ble samtidig anslått til 58,5 trillioner kubikkfot, tilsv. ca 1 % av verdens reserver. Hovedtyngden av utvinningen skjer offshore utenfor Nildeltaet og i Vestørkenen.

Egypt har også betydelig inntekter fra transport av energi; dels fra skipstrafikken gjennom Suezkanalen, dels gjennom rørledninger fra Golfen, Suez-Mediterranean Pipeline (Sumed). En gassledning til Jordan stod ferdig i 2003, og innledet eksporten av naturgass. En forlengelse til Syria sto ferdig 2008, samtidig som en avtale om videre forlengelse til Tyrkia ble inngått – med planer om ytterligere forlengelse til Europa. Forgreninger til Libanon og Kypros er også diskutert. Gassledningen fra el-Arish til Ashkelon i Israel sto ferdig i 2008, og det ble inngått avtale med Libya om bygging av en ledning fra Alexandria til Tobruk. Egypts raffineringssektor, med syv raffinerier, er den største i Afrika, med en samlet kapasitet på 826 000 fat per dag. Det største anlegget er El-Nasr raffineriet ved Suez. Flere nye er prosjektert. Det er også etablert tre anlegg for produksjon av flytende naturgass (LNG) for eksport; flere er prosjektert.

Egypt har en omfattende kraftproduksjon, lenge først og fremst fra Aswandammen, fullført 1970 og åpnet påfølgende år. Installert total kapasitet var 2001 17,7 GW, med planer om økning med 4,5 GW per 2007. Fra avhengighet av hydroelektrisitet, var ca. 75 % av kapasiteten 2005 basert på naturgass. Tidligere oljefyrte kraftverk har gått over til gass som viktigste brensel. Samtidig er det satset på fornybare energikilder, med planer om produksjon av 500 MW solenergi og 600 MW vindkraft, per 2017. Et nytt hybridanlegg, Integrated Solar Combined Cycle Power Plant, bygges i Kureimat. En vindfarm ved Zafarana har vært operativ siden 2004, med en planlagt kapasitet på 160 MW. Med fortsatt sterkt voksende behov for elektrisitet, ble en plan for bygging av en serie kjernekraftverk presentert i 2007. Allerede i 1980-årene var det planlagt en slik utbygging, med assistanse fra Sovjetunionen, men disse ble lagt på is etter Tsjernobyl-ulykken. En forskningsreaktor åpnet i Inshas i Nildeltaet i 1997. I 2006 sa Kina seg villig til å bistå Egypt i utvikling av det nye kjernekraftprogrammet, og i 2008 inngikk Egypt og Russland en avtale om assistanse i utbygging av det første 1000 MW-anlegget i al-Dabaa.

Med høy økonomisk vekst har Egypts elektrisitetsbehov steget med ca. 10 % per år det siste tiåret. Landet har planlagt å utvide samlet produksjonskapasitet til 32 000 MW frem til 2013.

Egypt har utviklet en åpen økonomi, med utstrakt utenrikshandel. Landet eksporterer en rekke varer, både fra jordbruk (særlig bomull og grønnsaker) og bergverk (olje og gass), men er avhengig av å importere bl.a. matvarer. Egypt har en omfattende handel med mange land, og Italia er tradisjonelt viktigste handelspartner. Egypt har i mange år hatt store underskudd i sin utenrikshandel, som delvis har vært dekket ved låneopptak i utlandet, delvis ved finansiell støtte, spesielt fra USA. Egypt er det land, etter Israel, som mottar størst økonomisk bistand fra USA. Valutainntekter fra turistnæringen og trafikken gjennom Suezkanalen er betydelig. Av betydning er også penger som egyptiske arbeidere har sendt hjem fra Golfen.

Nildalen og deltaområdet har et godt utbygd samferdselsnett. Den første jernbanen, fullført 1855, knyttet Kairo og Alexandria sammen. Jernbanenettet er på ca. 5000 km, og når sør til Aswan, vestover til grensen til Libya. Veinettet har en lengde på ca. 47 000 km, og forbinder alle de større byene med hverandre. Det statlige flyselskapet Egypt Air flyr både på innlandet og utlandet. De viktigste internasjonale lufthavnene er Kairos to internasjonale lufthavner (Heliopolis og Nuzbah) og Alexandria. Nilen er farbar nord for Aswan. Suezkanalen har spilt en vesentlig rolle for landets økonomiske og politiske historie. Kanalen var stengt 1967–75; etter den tid har den aldri fått tilbake sin tidligere betydning for internasjonal skipsfart, og det er investert i oppgraderinger. De viktigste havnebyene er Alexandria, Port Said og Suez. Dumyat (Damietta) er bygd ut som importhavn til avlastning for Alexandria. Elvetransport er fremmet for å avlaste vei- og jernbanenettet. Navigerbare vannveier er på ca. 3100 km, hvorav halvparten på Nilen, resten kanaler.

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2001

Eksport Import
Italia 9,1 5,0
USA 8,3 14,4
Nederland 6,7 2,0
India 6,1 2,2
Frankrike 3,9 4,0
Saudi-Arabia 3,6 5,3
Tyskland 2,7 7,5

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001

Matvarer og levende dyr 9
Brensel 41
Tekstiler, konfeksjon og fibrer 36

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2001

Maskiner og transportutstyr 22
Matvarer og levende dyr 22
Kjemiske produkter 12
Råvarer (unntatt brensel) 8

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.