Mikael 8 Palaiologos var en bysantinsk keiser som regjerte fra 1259 til 1282. Han var grunnleggeren av det siste bysantinske keiserdynastiet. Mikael var sønn av Andronikos Palaiologos, hans kone var Theodora Doukaina Vatatzina.

Det mest betegnende for Mikaels regjeringstid var gjenerobringen av Konstantinopel (nå Istanbul), som fra 1204 hadde vært i hendene på latinske korsfarere. Etter dette spilte Bysants igjen, for siste gang, en betydelig rolle i den internasjonale politikk som ble drevet rundt Middelhavet.

Mikael førte en rekke kriger for å gjenopprette bysantinsk herredømme rundt Egeerhavet, og på Balkan, hvor en mosaikk av små separatistiske stater motarbeidet restaurasjonen av keiserdømmet. Samtidig arbeidet han for å avverge både tyrkisk og latinsk aggresjon. Bilaterale avtaler med både mongoler, tartarer, og mamelukker, og et aktivt diplomati vestover, vitner om hvordan Mikael lyktes i sin politikk for gjenoppbygging av keiserdømmet.

Mikael var adelsmann og feltherre i keiserriket Nikea. Fra 1247 til 1253 holdt han embeder som stattholder i byene Melnikon og Serrhai (Σέρρες/Serres). Han ble fengslet under mistanke om høyforræderi mot Keiser Theodor 2 Laskaris, men sluppet fri og restaurert etter anordning av Manuel 2, patriarken av Konstantinopel i 1254.

Han holdt tittelen Megas Konostaublos ('Stor-stallmester') 1254-1256 og 1257-1258, og var med det øverstkommanderenden for det keiserlige kavaleri. I 1256 virket han som stattholder i Bithynia, men måtte flykte til seldsjukkene på grunn av nye anklager om forræderi. I 1258 var han i Thessaloniki, hvor han igjen ble arrestert. Han ble benådet og utnevnt til Megas Dux, Marinens overkommanderende, i 1258.

Ved Theodor 2 Laskaris død i 1258, ble Mikael regent og verge for den åtteårige arvingen, Johannes 4 Laskaris. Men Mikael hadde selv ambisjoner om keisertittelen, og lot arvingen blindes og kastes i fengsel. Få måneder etter, i 1259, ble Mikael kronet til keiser i Nikea.

Mikael innledet sin regjeringstid med gjenerobringen av Konstantinopel. Byen var siden 1204 styrt av vestlige, latinske frankiske herskere, og det bysantinske riket var forfalt til semi-autonome småstater i Lilleasia og på det vestlige Balkan, kjent som etterfølgertstatene. Den 15. august 1261 gjenerobret 'Cæsaren' (feltherretittel) Alexios Strategopoulos byen og drev den latinske keiseren Baldvin 2 på flukt. Den 15. august 1261 ble Mikael kronet i Hagia Sofia.

I de påfølgende årene førte Mikael en aggressiv gjenerobrings-kampanje av tidligere bysantinske besittelser i Egeerhavet og på Balkan. Fra 1261 til 1314 var riket i nesten sammenhengende krig med vekslende vestlige riker. Sammen med genovesiske allierte og store leiehærer vant Mikael etter hvert fram. Han fikk sluttet fred med venetianerene med hjelp fra pave Urban 4.

Under hensikten av å avverge angrep vestfra inngikk Mikael den 7. juni 1274 'Kirkeunionen i Lyon' med pavekirken, proklamert i Konstantinopel juni 1275. Dette stanset foreløpig krigsplanene til Karl av Anjou, Staufer-kongen av Napoli. På hjemmefronten skapte dette avstand til deler av det ortodokse samfunnet som var fiendtlige overfor latinerne, spesielt etter korstogets erobring av Konstantinopel i 1204. Resultatet ble en splittelse i det bysantinske samfunnet. Mikael fengslet sågar medlemmer av egen familie, som motsatte seg hans pragmatiske, religiøse og politiske målsettinger.

Pavekirken var også skeptisk til hans lojalitet, og Mikael ble ekskommunisert av pave Martin 4 i april 1281. Avgjørelsen åpnet for at Karl av Anjou kunne erklære krig. Hans hær ble stanset i slaget ved Berat. Mikael støttet derpå et opprør mot Karl i Palermo i 1282, kjent som den 'Sicilianske Vesper'. Opprøret, kombinert med det allierte Aragons okkupasjon av øya, tvang Karl til å gi opp sine erobringsplaner.

Presset vestfra tvang også Mikael til å svekke besetningen langs grensen i øst, noe som ledet til utstrakt infiltrering av tyrkiske bander, og ett sammenbrudd av grensen, allerede før hans død.

Ved Mikaels død ble levningene først stedt til hvile i Nea Mone klosteret ved Rhaidestos i Thrakia i 1282, men de ble flyttet til Soter-klosteret i Selymbria i 1285.

Shepard, J. (red.) The Cambridge History of the Byzantine Empire c. 500-1492, Cambridge Univesity Press, Cambridge, 2008. Part III - The Byzantine Lands in the Later Middle Ages 1204–1492. Sidene 729-881.

Erich Trapp o.a., Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit, Verlag der Österreichischen Akademie Der Wissenschaften, Wien, 1981, Bind 3, 9. Fazikel, side 104.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.