Despotatet Epirus – Store norske leksikon

Despotatet Epirus var en bysantinsk etterfølgerstat på Balkan fra 1204 til 1449, omtrent tilsvarende landskapet Ipiros i dagens Albania og Hellas. Epirus ble etablert av Mikael 1 Komnenos Dukas i kjølvannet av at korsfarere opprettet Latinske keiserdømme i den bysantinske hovedstaden Konstantinopel.

Faktaboks

Også kjent som: Epiros, Ipiros

Etter Konstantinopels fall for latinerne i 1204 erobret Mikael straks hele den nordvestlige greske kysten og store deler av Thessalia. Epirus er populært kalt et despotat selv om det ikke var det offisielt før på midten av 1300-tallet. Geografien skilte Epirus naturlig fra resten av de bysantinske områdene med Pindos-fjellene.

Komneniene var i slekt med Angelos-dynastiet, men valgte å kalle seg Komnenos og Dukas. Mikaels bror, Theodor Komnenos Dukas, tok Thessaloniki fra latinerne i 1242 og lot seg samme år krone til keiser. Hans sønn, Johannes, måtte oppgi denne tittelen i 1246 da Thessaloniki ble annektert av keiserriket Nikea, en annen etterfølgerstat. Epirus vekslet siden mellom uavhengighet og å ligge under diverse større riker fram til det ble erobret av osmanene. Den siste byen i despotatet ble erobret i 1449.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Norwich, John Julius, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997.
Kazhdan, Alexander (red.), Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
Gregory, Timothy E., A history of Byzantium, Blackwell Publishing, 2010.
Treadgold, Warren, A history of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Det bysantinske rike

Eivind Heldaas Seland

Professor, Universitetet i Bergen