Monofysitisme, (av mono- og gr. fysis, 'natur'), kristologisk lære som går ut på at det i den inkarnerte Kristus finnes bare én natur, «Gud Ordets ene inkarnerte natur» (Kyrillos av Alexandria). Dette i motsetning til den ortodoksi som ble fastlagt på konsilet i Khalkedon (451), nemlig at Kristus har to naturer, den guddommelige og den menneskelige, som sameksisterer i ham, «uten sammenblanding, uten forandring...slik at hver naturs egenart blir bevart og løper sammen i én person» (dyofysitisme).

Den monofysittiske kristologi er, med rette eller urette, særlig blitt knyttet til munken Evtykhes som utbredte den i Konstantinopel ca. 445. Den ble fordømt i 448, men tatt heftig i forsvar av Dioskuros, patriarken av Alexandria, og ble godkjent av konsilet i Efesus 449. Læreforskjellen bunner i forskjellige teologiske tradisjoner i Antiokia og Alexandria, dels i forskjeller i språkbruken. Dyofysittenes innvending mot monofysittene var at de fornektet at Jesus var sant menneske (doketisme), monofysittenes at dyofysittene delte ham i to (nestorianisme).

Monofysittene nektet å godkjenne den kristologiske definisjon fra konsilet i Kalkedon, og dette førte i løpet av 500-tallet til den første store splittelse i kristendommen. Kirkene i Egypt, Syria (de syriske jakobitter) og Armenia konsoliderte sin kristologi i opposisjon til Khalkedon. Teologiske samtaler i våre dager mellom disse kirkene på den ene siden og den ortodokse kirke på den andre har gjort det klart at det meste av uoverensstemmelsene bunner i skinnuenigheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.