Monofysitisme, (av mono- og gr. fysis, 'natur'), kristologisk lære som går ut på at det i den inkarnerte Kristus finnes bare én natur, «Gud Ordets ene inkarnerte natur» (Kyrillos av Alexandria). Dette i motsetning til den ortodoksi som ble fastlagt på konsilet i Khalkedon (451), nemlig at Kristus har to naturer, den guddommelige og den menneskelige, som sameksisterer i ham, «uten sammenblanding, uten forandring...slik at hver naturs egenart blir bevart og løper sammen i én person» (dyofysitisme).

Den monofysittiske kristologi er, med rette eller urette, særlig blitt knyttet til munken Evtykhes som utbredte den i Konstantinopel ca. 445. Den ble fordømt i 448, men tatt heftig i forsvar av Dioskuros, patriarken av Alexandria, og ble godkjent av konsilet i Efesus 449. Læreforskjellen bunner i forskjellige teologiske tradisjoner i Antiokia og Alexandria, dels i forskjeller i språkbruken. Dyofysittenes innvending mot monofysittene var at de fornektet at Jesus var sant menneske (doketisme), monofysittenes at dyofysittene delte ham i to (nestorianisme).

Monofysittene nektet å godkjenne den kristologiske definisjon fra konsilet i Kalkedon, og dette førte i løpet av 500-tallet til den første store splittelse i kristendommen. Kirkene i Egypt, Syria (de syriske jakobitter) og Armenia konsoliderte sin kristologi i opposisjon til Khalkedon. Teologiske samtaler i våre dager mellom disse kirkene på den ene siden og den ortodokse kirke på den andre har gjort det klart at det meste av uoverensstemmelsene bunner i skinnuenigheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.