Det bysantinske rikes litteratur

Middelalderens greske litteratur frem til tyrkerne erobret Konstantinopel i 1453 er svært omfattende. Store deler av den er ennå ikke utgitt, men ligger i bibliotekenes manuskriptsamlinger. Den fortsetter keisertidens antikke litteratur, med sterke nye innslag fra kristendommen og fra Orienten. Mest ruvende er den teologiske litteraturen fra 300- og 400-tallet av de store kirkefedrene: Athanasios, Evsebios, Basileios, Gregorios fra Nazianz og Johannes Khrysostomos. Senere gjenspeiles de bitre dogmatiske stridighetene i en mengde polemiske skrifter. Johannes fra Damaskus skrev på 700-tallet en dogmatikk som fremdeles er hovedverket i den gresk-ortodokse kirkes teologi. Det finnes mange prekensamlinger, bibelkommentarer, liturgiske skrifter osv. I folkelig språk og stil foreligger helgenlegender og munkehistorier, f.eks. om Barlaam og Josafat, som over latin ble oversatt til gammelnorsk ca. 1250.

Viktig er den historiske litteraturen, som dekker hele tidsrommets historie. Her er de betydeligste navn Prokopios (500-tallet), Konstantin 7 Porfyrogennetos (900-tallet), Nikeforos Bryennios og hans hustru Anna Komnena samt Michael Psellos (alle 1000-tallet). Forholdet mellom Bysants og nordboerne blir omtalt av flere forfattere.

Av stor betydning ble det at de lærde bevarte kjennskapet til den klassiske greske litteraturen. Mange av verkene derfra kjenner vi nå bare fra de svære samlingene med utdrag og ordbøker som bysantinerne utarbeidet. Suda er navnet på en slik encyklopedi. Patriarken Fotios' Myriobiblon (800-tallet) omfatter utdrag av 280 skrifter. Greske lærde som utvandret til Italia brakte med seg klassiske forfatteres skrifter og spredte kjennskapet til det greske oldtidsspråket lenge før Konstantinopels erobring. Dette danner en vesentlig forutsetning for renessansen.

Mens det vanlige litteraturspråket bygger på det hellenistiske greske fellesspråket (koine), utviklet folkespråket seg i retning av nygresk. Litteraturspråket stivnet til et kunstspråk, og av diktning i denne språkformen har de kristne hymnene størst verdi (dikteren Romanos på 500-tallet). Men den folkelige diktningen var livskraftig, f.eks. kjærlighetssanger og eventyr, eposet om folkehelten Digenis Akritas fra kampene mot muslimene på 900-tallet. Folkelige sagnmotiver vandret fra India og Orienten for øvrig over bysantinsk diktning til de vesteuropeiske litteraturene.

• Anbefalt litteratur