Billeddyrkelse, ikonoduli, religiøs dyrkelse av bilder, statuer o.l.

At menneskene oppfatter og dyrker kunstmessig lagede ting som hellige, er alminnelig fra gammel tid.

Karakteristisk for Israels religion var en skarp avvisning av billeddyrkelse og enhver billedlig fremstilling av Gud og av skapte vesener (2 Mos 20,4f.; 5 Mos 4,15–18). Også de kristne ritualer var billedfri i de første århundrer. Etter at kirken hadde seiret på 300-tallet, begynte den i stadig stigende grad å ta kunsten i sin tjeneste. Særlig i den orientalske kirke ble bilder viktige.

Den greske keiser Leo Isaureren var motstander av bruk av bilder og forbød den i 726 og påbød at bildene skulle fjernes fra kirkene. Derved satte han den store billedstrid i kristendommen i gang. På kirkemøtet i Nikaia 787 vant billedvennene (ikonodulene) delvis en seier over billedstormerne (ikonoklastene), idet det ble fastslått at man burde vise bildene ære, men ikke dyrke dem; dyrkelsen tilkommer guddommen deres alene.

Under keiser Leo 5 (813–20) begynte en ny kamp mot billeddyrkelse i kristendommen, mens keiser Karl den store samtidig lot flere kirkemøter i Vesten fastslå Vestkirkens standpunkt – at bilder er nyttige for dem som ikke kan lese, og derfor har sin rettmessige plass i kirkene, men ikke skal tilbes.

På reformasjonstiden medførte forargelse over helgenbildene og nidkjærheten for det rene evangelium flere billedstormer. Voldelige folkemasser trengte inn i kirkene og ødela ofte skånselsløst de kirkelige prydelser. Luther og hans nærmeste medarbeidere ønsket å beholde bildene i kirkene og bare hindre billeddyrkelse, mens Calvin fordømte bildene som avgudsbilder. Denne forskjell i holdningen overfor bildene har satt det karakteristiske preg på det lutherske og det reformerte kirkeinteriør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.