billeddyrkelse

Ikon. Gudsmoder av Vladimir. Ikonet er enten bysantisk, fra 1000- eller 1100-tallet, eller russisk, fra 1200-tallet. Tretjakovgalleriet, Moskva.

.
Lisens: fri
Bronse-statuett av Isis som gir bryst til Horusbarnet. På hodet bærer hun en krone bestående av et par kuhorn med solskiven imellom. Ca. 722-332 fvt. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Billeddyrkelse er en ofte brukt betegnelse på bruken av bilder, ikoner eller statuer i religiøs sammenheng. Skikken med å lage bilder og statuer av guder, hellige dyr og og guddommelige vesener går helt tilbake til førhistorisk tid og har alltid vært utbredt innenfor polyteistiske religioner.

Faktaboks

Også kjent som

Ikonoduli

Innenfor nåtidens levende religioner er det ulikt syn på hvorvidt det er tillatt å lage slike billedlige fremstillinger og bruke dem i forbindelse med bønner og ritualer. Noen religioner, som jødedom og islam, praktiserer et strengt billedforbud. Heller ikke innefor zoroastrismen og bahá'í brukes bilder av Gud eller profetene. Innenfor de mange ulike kristne retningene finnes flere ulike oppfatninger.

Fordi de ulike religionenes syn på på bruken av religiøse bilder er så forskjellig, blir begrepet billeddyrkelse ofte brukt i nedsettende og misforstått betydning, og ofte om praksis man selv betrakter som avgudsdyrkelse.

Betydning

Både innenfor tidligere og nåtidens religioner kan det være forskjell på teologenes offentlige lære om hva bildene skulle og skal representere, og hvilken betydning de hadde og har for enkeltmennesket. Ulike mennesker kan ha forskjellig forhold til de samme gudebildene eller statuene, også i dag.

Et gudebilde kan oppfattes som guden selv, og bli tilbedt direkte. En vanligere forestilling er at guden på en eller annen måte kan være åndelig tilstede i statuen eller bildet, permanent eller midlertidig. Gudens virkelige faste tilholdssted er likevel et annet sted, som i himmelen, i dødsriket, på et fjell, eller i en annen by eller et annet tempel.

I begge tilfellene blir gjenstanden ofte behandlet som en virkelig guddom, snakket til, gitt mat, kledd på og av, sunget og danset for. Den troende har ofte et personlig forhold til gudebildene, og i mange tilfeller er tilbedelsen også et offentlig anliggende, slik det er innenfor hinduismen og buddismen. På grunn av de troendes personlige forhold til gudebildene har det vært utbredt praksis for tilhengere av nyere religioner å ødelegge tidligere religioners gudebilder.

Det er vanligere at et bilde kun skal representere en guddom eller hellig person, uten at denne selv tenkes å være tilstede. Den tilbedende bruker bildet som hjelp til å forestille seg det guddommelige og forsterke følelsen av nærhet til guddommen eller den hellige. Kristen kunst er et eksempel på en slik tilnærming.

I andre tilfeller skal gjenstanden bare minne om eller symbolisere guddommen eller det hellige, og gjenstanden kan da ha en hvilken som helst form. I Det gamle Midtøsten kunne både løven og fruktbarhetstreet symbolisere gudinnen. I norrøn religion kunne hammeren symbolisere guden Tor. Korset, duen eller fisken er kjent som kristne symboler. Slike symboler kan bli æret, men symbolet selv er sjelden gjenstand for regelrett kult.

Kristendom

Michelangelos fremstilling av Pietá finnes i Peterskirken i Vatikanet. 1498-99.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I tidlige kristendom var billedforbud oppe til debatt blant teologene. Forestillingen om at guden selv kunne være tilstede i bildet eller statuen ble forkastet ved kirkemøtet i Nikea i 325 evt. I Det bysantinske riket ble motstanden mot bilder vekket til live igjen flere ganger, og kirken utstedte flere billedforbud. I 843, under keiser Mikael 3, ble billedstriden avsluttet og ikonene fikk sin viktige plass i Østkirken.

Nord for Alpene ble billedlige fremstillinger av hellige personer og handlinger etter hvert ansett som en del av forkynnelsen. Der ble det utviklet en lære som understreket av Kristus-bilder eller statuer kun skulle representerte Kristus, de var ikke guddommelige i seg selv. Det samme var tilfelle for bilder av Maria og helgener. Å tilbe dem var derfor ikke avgudsdyrkelse.

Reformasjonen på 1500-tallet førte til ny motstand mot religiøse bilder. De nye religiøse lederne, som Calvin, Zwingli og Luther, hadde et annet syn på bilder og statuer av hellige personer. De mente at bilder, statuer og vakkert utsmykkede kirker var egnet til å avlede fra den rette vei. Luther tillot likevel en begrenset bruk av bilder som kunne underbygge troen. I protestantiske land ble kirkene etter hvert tømt for kunstverk, og mye vakker kunst gikk tapt for alltid.

Noen retninger, som presbyterianerne, mente at man burde møtes i vanlige forsamlingslokaler, og ikke bygge flotte og prangende kirker og ikke bruke bilder. Slik er det også i dag, innenfor flere av dagens reformerte og evangeliske kristne retninger og sekter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg