gilde

Seglet til Olavsgildet på Onarheim, som eksisterte fra 1100-tallet til midten av 1500-tallet.
Onarheimsgildet
Av .
Skråen (vedtektene) for Olavsgildet på Onarheim, 1394.
Av .

Finnesloftet på gården Finne, Voss, bygd ca. 1300, kan ha vært et gildehus for det lokale Mikaelsgildet i senmiddelalderen. Byggemåten er en kombinasjon av lafting og stavverk.

Av /KF-arkiv ※.

Et gilde var i middelalderen betegnelsen på en sosial, religiøs og rettslig sammenslutning stiftet for å gi medlemmene gjensidig hjelp, beskyttelse og vennskap. Gildet var en svært utbredt organisasjonsform i det vestlige Europa i middelalderen, og fantes både i byene og på landsbygda.

Faktaboks

etymologi:
norrønt gildi, jamfør norrønt gjald, ‘betaling, sammenskudd’

Formålet med gildene kommer til uttrykk i de begrepene som ble brukt om dem: Foruten ordet gilde, som betyr betaling eller sammenskudd, ble ord som samfunn, lag, brorskap, religiøst fellesskap, kameratskap og gjestebud brukt.

Gildenes formål

Gildene ble stiftet av ulike sosiale og økonomiske grupper i samfunnet. Det fantes prestegilder, håndverkergilder, kjøpmannsgilder, landsbygilder, gilder bestående av de som bodde i samme kirkesogn, bygård eller kvartal, og det fantes gilder der eliten i en by eller område var medlemmer. Mange gilder var kun åpne for menn, andre for menn og kvinner. Formålet med stiftingen kunne være sosialt, religiøst, yrkesmessig, økonomisk eller politisk, og alle gilder hadde både sosiale, religiøse og rettslige funksjoner på en og samme tid. Gildene hadde også andre trekk til felles. De var frie organisasjoner, stiftet på grunnlag av et sett med felles normer og regler som stifterne hadde kommet frem til. Disse reglene kunne være nedskrevne vedtekter. I Norge ble slike vedtekter kalt gildeskråer.

For å bli medlem av et gilde, måtte en avgi en ed der en lovet å følge vedtektene og la seg dømme av gildet ved brudd på dem. Det edsvorne fellesskapet mellom medlemmene ble opprettholdt og forsterket gjennom regelmessige sammenkomster der de spiste og drakk sammen. En del gilder hadde også egne forsamlingshus, såkalte gildehus eller gildeskåler. Gjennom edsavleggelsen var medlemmene også forpliktet på å hjelpe hverandre, det å behandle hverandre som brødre og søstre. Det kunne innebære å gi rettsbeskyttelse, hjelpe syke, fattige og gamle medlemmer og å gi dem sjelehjelp, det vil si be for avdøde medlemmer for å korte ned deres opphold i skjærsilden. Mange gilder opprettet derfor alterstiftelser ved et alter i en kirke eller et kloster, eller de hadde egne kirker der de møttes regelmessig til messe, tidebønner og sjelemesser. Alterstiftelsene var som regel stiftet til ære for det enkelte gildets skytshelgen. Gildene ble ledet av en eller flere valgte ledere, såkalte oldermenn.

Gildene i Norge

Det har lenge vært antatt at de første norske gildene oppstod på landsbygda i førkristen tid. Grunnlaget for dette synet var det en mente var førkristne elementer i den eldste norske gildeskråen, den såkalte Trøndelagsskråen. Imidlertid er dette trekk som like gjerne kan speile samfunnet i siste halvdel av 1200-tallet, da Trøndelagsskråen ble skrevet ned. Det er mer trolig at de første norske gildene ble stiftet i byene etter kristningen på 900–1000-tallet, slik tilfellet var med gildene i Danmark og Sverige.

Gildene ser ut til å ha blitt vanlige i Norge på 1200-tallet. Da er de nevnt i en rekke ulike kilder. Foruten gildenes egne vedtekter, er de nevnt i sagaer, diplomer, lover og forordninger. For eksempel bestemte den norske byloven fra 1276 at bylagtingene i Bergen skulle holdes i Mariagildets forsamlingshus ved MariakirkenBryggen. I 1293/1294 utstedte kong Eirik Magnusson et forbud mot en rekke håndverksgilder i Bergen. Kun tre navngitte gilder skulle få fortsette. Bakgrunnen var et ønske om kongelig kontroll. Kun kongen skulle lage lover, og derfor skulle gildenes vedtekter godkjennes av ham.

Gildene blomstret i senmiddelalderen. Best kjent er de fra de norske byene, og særlig fra Bergen, der de mange hanseatiske kjøpmennene og håndverkerne stiftet en rekke gilder på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Gildene er blant annet kjent gjennom testamenter fra hanseatiske kjøpmenn som testamenterte sjelegaver til gildene og deres alterstiftelser i byens kirker.

Det er bevart flere gildeskråer eller vedtekter fra gilder i Norge i middelalderen: Trøndelagsskråen og Gulatingsskråen, som begge trolig er fra siste halvdel av 1200-tallet, Onarheimsskråen fra Olavsgildet på OnarheimTysnes fra 1394, skråen til det hanseatiske Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen fra 1397, vedtektene til det hanseatiske kontoret i Bergen, skråen til det tyske skomakergildet i Bergen fra 1412, samt skråen til gårdsgildet i bygården Jacobsfjorden og Bellgården på Bryggen i Bergen fra 1529.

Under den dansk-norske reformasjonen i 1536–1537 ble gildenes religiøse virksomhet angrepet fra den nye protestantiske kongemakten. Gildenes alterstiftelser og jordegods ble konfiskert, og sjelemesser og helgendyrkelse, som stod sentralt i gildenes religiøse virksomhet, ble forbudt. Gildene forsvant imidlertid ikke med reformasjonen. I Bergen fortsatte det hanseatiske kontoret og de tyske håndverksgildene å eksistere etter reformasjonen. Gildet som organisasjonsform levde også videre gjennom de nye håndverkerlaugene som ble etablert i flere norske byer etter reformasjonen. Laugene var bygd opp på samme måte som håndverkergildene i middelalderen. De ble ledet av en eller flere oldermenn, de hadde egne vedtekter, og de hadde både yrkesmessige, sosiale og religiøse funksjoner. Laugene var imidlertid uten de sterke båndene til kirken som håndverkergildene i middelalderen hadde hatt, og der medlemskap i håndverkergildene gjerne kunne omfatte folk fra andre samfunnslag, var medlemskap i laugene avgrenset til utøverne av et og samme håndverk i en by.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg