seng

Så tidlig som det andre årtusen f.Kr. fantes det frittstående senger, blant annet i Egypt. Disse var av tre eller metall og bestod av en ramme på fire ben; madrassen hvilte på lærremmer eller en sivmatte festet til rammen. Denne typen forble den mest populære sengetypen under antikken.

Det materialet vi har å bygge på i Norge fra riktig gammel tid, viser stor variasjon når det gjelder sovested og sengetype. Fra vikingtiden er det bevart fine frittstående senger, og fra middelalderen kjenner vi til senger for husbondfolket i stuene og for gjester i loftet. Personer med lavere status sov i uthusene, på hjellen eller i flatseng på gulvet. Egentlige senger var det ikke alle steder, og man kan trekke et praktisk skille mellom senger og sengesteder, det vil si flatsenger og tilfeldig oppredde senger. Dette siste kunne for eksempel bli nødvendig når det kom reisende til gårds.

Sengens konstruksjon forble i prinsippet uforandret fra vikingtiden og frem til 1900-tallet. Den ble stolpekonstruert etter samme prinsipp som den stolpekonstruerte stolen, dvs. at den hadde hjørnestolper med sarger (sengevanger) som var tappet inn i stolpene et stykke opp fra gulvet. Sengens utseende forandret seg likevel; de ulike stilarter satte sitt preg på utformingen.

I Setesdal, hvor årestuen holdt seg i bruk til 1800-tallet, hadde man senger i to av stuens hjørner, med plass til flere personer i hver seng. Sengene var veggfaste og bestod av brede, robuste planker. To av sidene i sengen ble dannet av veggene i stuen. Sengene var høye, slik at sengebunnen kom godt opp fra gulvet.

I loftet var det også veggfaste senger, gjerne flere på rad langs en eller to vegger. Disse loftene har ifølge tradisjonen vært gjestehus, foruten at gårdens folk sov der om sommeren.

Sengeforheng (sparlaken) er nevnt flere steder i sagaene og andre norske middelalderkilder og gir oss en antydning om sengenes form. Forhenget forutsetter enten at sengens hjørnestolper ble forlenget opp i en viss høyde, og at det mellom stolpene øverst var et tverrtre hvor forhenget ble festet, eller at forhenget ble festet til et brett eller en karm i taket eller høyt oppe på veggen. Opphenget kunne være skjult av en kappe. Begge disse løsningene er i tråd med tradisjonen blant overklassen på kontinentet. I Norge er det ikke bevart senger av denne typen fra tiden før reformasjonen.

På 1600-tallet ble senger med forheng alminnelig blant byborgerne. Og det var den hollandske renessansesengen som først og fremst påvirket sengeutformingen i Norge i nyere tid. Denne sengen var stolpekonstruert, og hjørnestolpene raget opp over sengen og hadde kronlister festet til øvre kant på stolpene. Mange av disse sengene fikk forheng, og himmelsengen, som vi ofte kaller den, ble prototypen for stassengen i Norge til langt ut på 1800-tallet. Himmelsengen fikk også stor utbredelse på bygdene i Norge. Navnet «kroneseng» brukes om en litt spesiell utforming av himmelsengen som opptrådte omkring 1800, særlig i flatbygdene på Østlandet. Sengen hadde hvelvet tak, og taket gikk opp som en fortsettelse av sengens endestykker, smalnet av mot toppen og endte i en liten platting med en krone. Foran den åpne forsiden var det vanligvis et draperi eller forheng.

På 1800-tallet ble senger med hjørnestolper, himmel og forheng fortsatt mye brukt, men en enklere og lavere sengetype vant etter hvert frem. Denne hadde ikke forheng. I Frankrike ble empiresengen utformet med høyt hodegjerde og et markert sentralmotiv på toppen av dette. Fotstykket ble ofte gjort lavere enn hodegjerdet. I Norge finnes det forholdsvis få eksemplarer av denne franske sengetypen i begynnelsen av 1800-tallet, derimot ble den mer alminnelig i en enklere utforming senere i århundret. Utformet i nygotikk, nyrokokko, nyrenessanse og nybarokk ble nettopp denne sengetypen foretrukket i borgerlige hjem i annen halvdel av 1800-tallet. Sengene ble på samme tid smalere, og ble satt sammen to og to til dobbeltsenger. Soveværelsepreget markeres i denne tiden ved at nattbord og andre møbler, som kommode og speil, ble utført i ensartet stil.

I annen halvdel av 1800-tallet opptrådte også i Norge en engelsk oppfinnelse som fikk varig betydning for sengen: Sengevangene ble hektet på hjørnestolpene ved hjelp av jernbeslag. Konstruksjonen blir holdt på plass ved sengens egen tyngde, og ved et enkelt håndgrep kan sengen tas fra hverandre. Dermed er vi tilbake til prinsippet som kjennetegner de aller eldste sengene i Norge: Den største og fineste sengen i Osebergfunnet var nemlig også konstruert slik at den kunne tas fra hverandre.

Fra 1900-tallet har møbler som kan brukes både som sitte- og liggemøbler, for eksempel divanen og sovesofaen, blitt populære.