Hommagium
I middelalderens føydalsystem tildelte kongen/fyrsten land, kalt len på norsk, til sine nærmeste støttespillere, kalt vasaller. Vasallene fikk styre lenet mot at de var forventet å stille opp med en militær styrke hvis kongen ba om det. Bildet viser en vasall som legger hendene sine mellom herrens hender under hommagium. Maleri fra middelalderen.
Av .

Føydalisme er et begrep som i dagligtale brukes om politiske systemer hvor tilnærmet all politisk, økonomisk og militær makt ligger i hånden på arvelige eliter. I historieundervisning og -forskning brukes begrepet føydalisme stort sett til å forklare samfunnsformen i middelalderens vestlige Europa. Denne samfunnsformen var organisert som et hierarki, hvor monarker fordelte land til militære eliter (vasaller), i bytte mot troskap og støtte i krig. På bunnen av hierarkiet var de ufrie bøndene, som arbeidet på godsene til vasallene.

Faktaboks

Uttale
føydalˈisme
Etymologi

fra latin feudum, som henger sammen med det germanske ordet fe, eiendom

Også kjent som

føydalsamfunn, lensvesen

fransk féodalité, engelsk feudalism, tysk Lehnswesen

I denne artikkelen forklares først føydalismen som middelaldersk samfunnssystem, deretter begrepets historie, og til slutt den akademiske debatten rundt begrepet i dag.

Føydalisme som system

Føydalsystem
Enkel skisse av føydalsystemet, der fyrstene var på toppen og de ufrie bøndene på bunnen. Man gav beskyttelse til de under seg på rangstigen, og lojalitet til de over seg.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Arbor feudorum

Diagram over føydale rettigheter fra Novellae Constitutiones, utgave fra 1553.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Føydalisme som ord kommer fra det middelalderlatinske ordet feudum, som betyr forlening på norsk. I føydalsystemet overlot monarken landområder (også kalt len) til sine nærmeste støttespillere. I bytte mot å personlig få styre og få inntekt fra disse landområdene (som lensherre) lovte undersåtten troskapsed til monarken, samt å oppfylle visse forpliktelser. Mest vanlig var en forpliktelse om å støtte monarken i krig. Ved å gjøre dette ble lensherren kongens vasall.

Hvis lenet var stort, var det vanlig for lensherren å dele opp sitt len i mindre len, og å gi dem til sine egne nærmeste støttespillere. Disse ble igjen vasaller av lensherren, og lovte troskap og støtte personlig til herren, inkludert i krig.

Len kunne deles i mindre og mindre deler, helt ned til enkelgods, hvor vasallen som godseier nærmest eneveldig styrte over bøndene under seg. Vasallenes bønder måtte betale godseieren for beskyttelse, for eksempel ved å jobbe gratis for dem eller ved å betale dem med jordbruksprodukter.

Føydalsystemet blir ofte framstilt som en pyramide, med monarken på topp, så adelige lensherrer, deres vasaller som ofte var riddere, og med bøndene på bunnen.

Føydalisme, som definert ovenfor, eksisterte aldri i en ren form. Lover og tradisjoner gjorde at det var store forskjeller mellom bøndene på det laveste trinnet i føydalpyramiden, både i rettigheter, hvor mye de betalte for beskyttelse, og hvor mye makt de hadde. Føydalbåndene mellom vasaller og lensherrer var også relativt løse, og forskjellig fra sted til sted. Ikke alle sverget troskap til sine oversåtter, ikke alle støttet hverandre i krig, og det var ofte komplekse bånd mellom de forskjellige samfunnslagene. Det var også deler av samfunnet som ikke var direkte underlagt føydalherre. Det var for eksempel komplekse bånd mellom statsmakt, kirkemakt, og handelssentrum og byer.

Hvis man vil bruke føydalismebegrepet bør man derfor helst se på det som en idealtype for en styringsform, på samme måte som demokrati eller diktatur. Det finnes mange typer demokrati eller diktatur, men begge er distinkte måter å styre et samfunn på. Det samme kan hevdes om føydalisme.

Historisk bakgrunn

Etter Romerrikets oppløsning på 400-tallet, oppstod nye stater i Vest-Europa, blant annet Det frankiske rike. Det frankiske rikets utstrekning i årene 481–814.
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Karolingerne styrte Det frankiske riket fra 751, da Karl Martells sønn Pipin den lille avsatte den siste merovingerkongen Childerik 3 og utropte seg selv til konge. Pipin ble etterfulgt av sønnen Karl den store, som utvidet riket med erobringer i Italia, sør for Pyreneene, og øst mot sakserne.

Da det frankiske riket ble delt i tre mellom Karl den stores sønner i 843, fortsatte karolingerne i en italiensk, en tysk og en fransk linje. Den sistnevnte mistet kongemakten i 987, den tyske linjen døde ut i 911, og den italienske i 875. Karolingernes tid er blitt knyttet til gjenopplivingen av det romerske imperiet både når det gjelder utviklingen av maktinstitusjoner og kultur. Bildet av stamtreet til karolingerne.

.

Føydalisme som et samfunnssystem i middelalderen (ca. 500–1500) vokste fram som et resultat av folkevandringstidens endring av maktstrukturer i de vestlige delene av Europa, med kjerneområde i dagens Frankrike.

Romersk styresett (til rundt år 500)

Fra like før vår tidsregning og fram til begynnelsen av middelalderen (500-tallet evt.) var Europa delt langs en nord-sør-akse. I sør styrte det romerske keiserriket. Romerriket kontrollerte alle landene rundt Middelhavet, samt europeiske områder omtrent opp til elvene Donau og Rhinen på kontinentet og Hadrians mur i Storbritannia.

De romerske delene av Europa var del av en stor og rik handelsverden sentrert rundt handel over Middelhavet, med Roma som sentrum. Romerriket var en sterk, byråkratisk urbanisert stat, med en profesjonell hær som ble betalt med skatteinntekter. Nord og øst for Romerriket levde diverse stammer i mye enklere samfunn. Her var det økonomiske livet sentrert rundt storgårder eller små landsbyer, med lite handel og med en militær overklasse som stort sett hadde sine inntekter fra landeiendommer og gaver.

Dannelsen av nye riker og nye overklasser (rundt 500–1000)

Under folkevandringstiden tok disse stammene, og da spesielt germanske stammer fra Nord-Europa, over store deler av det vestromerske riket. I Vest-Europa etablerte disse stammene seg som overklassen i nye stater over hele Vest-Europa. Det mektigste av disse rikene var Frankerriket, som var opphavet til både Frankrike og det tysk-romerske keiserriket. I Storbritannia bosatte angler og saksere og senere normannere seg som en ny overklasse. I forskjellige deler av dagens Italia dannet gotere, lombarder og normannere selvstendige riker. I dagens Spania og Nord-Afrika vest for Egypt dannet gotere og vandaler riker før de ble presset ut av araberne på 600- og 700-tallet. De brakte med seg sine militære skikker, og en god del germanske tradisjoner. For denne nye herskerklassen var det ikke noe behov for å betale en profesjonell hær, siden de selv kunne beskytte sine landområder.

Alle herskerne forsøkte imidlertid å vedlikeholde det romerske skattleggingssystemet, fordi det var så lønnsomt. Men etter hvert brøt dette systemet sammen, samtidig som langdistansehandel og byer også krympet i størrelse. Grunnene til denne økonomiske nedgangen er uklar, men de fleste historikere er enige om at konstant krigføring mellom disse militære elitene og med omverdenen ikke hjalp på situasjonen.

Hele tidlig middelalder (fra omtrent år 500 til år 1000) i Vest-Europa var derfor preget av stater som var relativt sterke militært, men svake økonomisk. Nedgangen var ikke jevn. I enkelte perioder, som da Karl den store samlet store deler av Vest-Europa under seg og ble kronet til keiser i år 800, ble statsmakten og økonomien midlertidig styrket. Men den langsiktige trenden fortsatte. Etter hvert som de byråkratiske strukturene fra romertiden ble svakere og svakere, ble personlige bånd mellom de nye militære, germanske elitene mer og mer viktige. Og uten skatteinntekter å fordele, måtte monarkene når de trengte krigshjelp i stedet fordele det de hadde mest av, landområder. Men dess mer land som ble fordelt, dess mer desentralisert ble monarkenes makt. Den samme prosessen rammet de store lensherrene, som også forpaktet bort mer og mer land.

Høydepunktet for disse nye kongedømmene på restene av det romerske riket var det karolingiske riket, med sentrum i dagens Nord-Frankrike (se en egen artikkel om Frankrike i karolingertiden). Under Karl den store ble store deler av Vest-Europa samlet under ham, og han ble kronet til romersk keiser av paven i Roma. Denne staten kom imidlertid ikke til å vare, og det karolingiske riket ble splittet i mindre og mindre deler etter Karls død. Man mente lenge at karolingerne innførte føydalismen i Europa, men de fleste historikerne mener nå at karolingerne forsøkte å styre etter romersk mønster, og at den virkelige begynnelsen på føydalismen kom i århundrene etter rikets fall.

Føydalrevolusjonen (rundt år 1000)

Ufrie bønder i arbeid
I føydalsamfunnet var bøndene ufrie, det vil si at de var bundet til å arbeide på et gods/for en godseier, og hadde ikke lov til å forlate godset uten hans tillatelse. Dette kalles livegenskap. Bildet viser ufrie bønder som blir drevet til å arbeide fortere under kornhøstingen. Engelsk illustrasjon fra omkring 1300.
Bønder arbeider for godseier
I føydalsamfunnet eide noen få personer store jordeiendommer, og hadde livegne bønder til å arbeide for seg. Maleri av bønder som arbeider for godseier, fra første halvdel av 1400-tallet.

I viktige deler av Frankrike gikk prosessen med oppsplitting av riket så langt at sentralmakten nærmest hadde kollapset rundt år 1000, i følge den toneangivende franske historikeren Georges Duby. Det er fra dette tidspunktet man kan snakke om føydalisme som et samfunnssystem i sentrale deler av Vest-Europa. Uten sentralstyre styrket de lokale lensherrene seg på bekostning av den store bondebefolkningen. Mange bønder mistet sine friheter og ble livegne, mens lensherrene benyttet den svake statsmakten til å styrke egen makt og privilegier på bekostning av resten av samfunnet.

Opprinnelig var vasallskapet bare personlig, og monarker stod fritt til å innsette en ny vasall for et landområde. I praksis ble dette vanskeligere og vanskeligere etter hvert som tiden gikk. Len og gods endte opp med å bli permanent eid av adelsfamilier.

Lokale borgherrer, kalt kastellaner, styrte sine små len med brutal hånd, og med lite påvirkning fra statsapparatet over dem, i hva som ofte kalles føydalrevolusjonen blant middelalderhistorikere. Denne føydalrevolusjonen var begynnelsen på et nytt samfunnssystem, hvor makt ikke lenger var fantes i byråkratiske systemer, som i romertiden, eller i kongens hoff, som under karolingerne, men i eierskap av land.

Dette betydde ikke bare mer kniving mellom kastellaner om land, men også at kastellanene ved hjelp av tvang og vold tok jorden fra frie bønder i sine len, for dermed å kunne øke egen makt og rikdom. Før føydalrevolusjonen var de fleste bønder i de sentrale delene av Vest-Europa frie, etterpå var de livegne, i følge denne forklaringsmodellen.

Kastellanene tiltvang seg ikke bare all eiendom, men også alle former for statsmakt innad i sine områder. De inndrev skatt, var dommere, politi og militærmakt. For monarkene var det ikke lenger mulig å nå den store massen bønder gjennom bondeting eller andre former for massemønstring. Kastellanene hadde på alle områder blitt bøndenes eneste representanter og administratorer.

Vekst (1000–1250), nedgang (fra 1300-tallet) og fall (fra 1600-tallet)

livegenskap

Livegenskap, en viktig del av føydalstrukturen, ble gradvis avskaffet fra 1600-tallet av. Det russiske imperiet var en av de siste til å gjøre dette, mellom 1816 og 1861. Livegenskap ble ikke innført i Norge. Kartet viser utbredelsen av livegenskap i Europa på 1200-tallet.

Av /Store norske leksikon ※.
Crak de Chevallier

De europeiske korsfarerne spredte føydalismen til Midtøsten. En av de mange korsfarerborgene som ble bygd i Midtøsten i middelalderen, Crak de Chevallier, vest for Homs i Syria.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Føydalismen nådde sitt høydepunkt i hva som nå er Nord-Frankrike, kjernen i det gamle frankiske riket, på 1000-tallet. Derfra spredde føydalismen seg i forskjellige former i løpet av høymiddelalderen til alle omliggende områder, som England, det tysk-romerske riket, Nord-Italia og deler av Spania. Korstog spredde også føydalismen til Nordøst-Europa samt Midtøsten på 1100- og 1200-tallet.

Som samfunnssystem var føydale strukturer mest viktige i høymiddelalderen, fra omtrent 1000 til 1250. Etter hvert som monarker klarte å styrke sin sentralmakt på bekostning av sine vasaller, og byer og handelsmakt vokste, ble lensherrers absolutte makt svekket. Svartedauden på midten av 1300-tallet svekket også føydalsystemet mye, da mangelen på arbeidskraft etter pesten gjorde at bøndene fikk mer innflytelse over egne liv, og bedre levekår. Men føydalismen har fortsatt hatt stor innflytelse på europeisk stats- og samfunnsstruktur fram til vår tid. En av kampsakene under den franske revolusjon (1789) var kampen mot føydalismen, som da spesielt dreide seg om de mange privilegiene som adelskapet hadde opparbeidet seg siden føydalrevolusjonen. Livegenskap, en viktig del av føydalstrukturen, ble gradvis avskaffet fra 1600-tallet av. Det russiske imperiet var et av de siste til å gjøre dette, mellom 1816 og 1861.

Det siste området som ble styrt som et føydalt len var øya Sark i de britiske Kanaløyene, hvor en lokal lensherre (seigneur) styrte fram til 2008, i bytte mot å love 40 våpenklare menn for den britiske kronen.

I Norden var føydalismen mest utbredt i det som nå er Danmark og Sør-Sverige, mens norske områder aldri ble føydale i særlig grad.

Begrepshistorie

Libri Feudorum
Opplysningstidens tenkere fant kildene til middelalderens føydalsystem i tekster fra middelalderen, blant annet en italiensk bok fra 1100-tallet, Libri feudorum, en viktig historisk kilde for debatten. Boken var en lovbok som kodifiserte hvordan forlening skulle skje i norditalienske Lombardia, og opplysningstidens tenkere antok at dette var en representativ beskrivelse av føydalvesenet i hele Vest-Europa fram til slutten av middelalderen. Senere er dette synet blitt kraftig modifisert. Bildet viser et blad fra en 1300-tallsutgave av Libri Feudorum.
Maddam Geoffrins salong i 1755
Begrepet føydalisme ble ikke brukt i middelalderen, men ble skapt i opplysningstiden på 1700-tallet. Paris rundt 1750 var opplysningstidens intellektuelle sentrum og høydepunkt, med skikkelser som Montesquieu, Denis Diderot, Jean Le Rond d’Alembert, Jean-Jacques Rousseau og ikke minst Voltaire som viktige figurer. Madame Geoffrin selv i lyseblå kjole og svart kyse til høyre. Maleriet framstiller en høytlesning av Voltaires tragedie L’Orphelin de la Chine fra 1755. Opplysningsfilosofen og -forfatteren er her representert med en byste, han levde det meste av sitt voksne liv i eksil i Sveits på grunn av sine publikasjoner.
Av .

Siden føydalismebegrepet ble oppfunnet under opplysningstiden på 1700-tallet, har historikere heftig diskutert hva føydalisme faktisk var, hvor utbredt føydalismen var i Europa, og når føydalismen tok over som samfunnssystem.

Når historikere snakker om føydalisme i middelalderen, snakker de om tre ting:

  1. om et helt nytt samfunnssystem formet rundt føydalbånd mellom militære landeiende eliter
  2. om føydalbåndene mellom disse elitene i seg selv
  3. økonomien som ble formet på grunn av disse nye elitene, fokusert rundt føydalgods

Enkelte middelalderhistorikere mener vi ikke bør bruke begrepet i det hele tatt, på grunn av mangelen på bevis på at føydalbånd var så utbredte at de formet samfunnet rundt dem.

Den franske revolusjon og føydalisme

Serment du jeu de paume (ballhuseden)
Begrepet føydalisme oppstod opprinnelig for å kritisere føydale strukturer under opplysningstiden, og ikke for å forklare middelalderens desentraliserte statssystem. Føydalbegrepet ble av de franske revolusjonære brukt som det motsatte av frihet, kun ved å fjerne føydale strukturer kunne franske borgere virkelig bli fri. Under den franske revolusjon fikk alle borgere like rettigheter, og adelens privilegier ble avskaffet. Bildet fremstiller det historiske øyeblikk da tredjestanden erklærer seg som nasjonalforsamling og avlegger Eden i ballhuset, 20. juni 1789.
Serment du jeu de paume (ballhuseden)
Av .

Begrepet føydalisme fantes ikke i middelalderen. Begrepet ble oppfunnet i opplysningstiden, og ble utbredt på 1700-tallet. Opplysningstidens tenkere hadde begynt å stille spørsmål ved gamle vedtatte måter å gjøre ting på. Blant disse tingene var de gamle rettighetene til den mektige adelen i Vest-Europa. Adelen eide store mengder jord og hadde arvet mange privilegier som deres forgjengere hadde blitt tildelt av konger og keisere opp gjennom århundrene. Å finne opprinnelsen til disse privilegiene var viktig både for kritikere av adelige privilegier, som ønsket å fjerne dem, og blant adelen selv og deres advokater, som forsøkte å legitimere dem.

Tradisjonen med ritualisert forlening fascinerte opplysningstidens tenkere, historikere og advokatstand, som forsøkte å finne røttene til tradisjonen. De fant kildene i litteratur fra middelalderen. Spesielt var en italiensk bok fra 1100-tallet, Libri feudorum, en viktig historisk kilde for debatten. Boken var en lovbok som kodifiserte hvordan forlening skulle skje i norditalienske Lombardia, og ble av opplysningstidens tenkere løftet fram som en sjelden skriftlig kilde på hva man antok var en representativ beskrivelse av føydalvesenet i hele Vest-Europa fram til slutten av middelalderen.

Makten til føydalherrer i Frankrike i perioden fram til den franske revolusjonen i 1789 var i begynnelsen drivkraften i utviklingen av konseptet føydalisme. Bak den lå en folkelig motstand mot jerngrepet adelen i Frankrike hadde over landets økonomi, politikk og religionsliv.

Begrepet føydalisme kan derfor sies opprinnelig å ha oppstått for å kritisere føydale strukturer under opplysningstiden, og ikke for å forklare middelalderens desentraliserte statssystem. Føydalbegrepet ble av de revolusjonære brukt som det motsatte av frihet, og de mente at kun ved å fjerne føydale strukturer kunne franske borgere virkelig bli fri.

En av de første og viktigste hendelsene under den franske revolusjonen var den formelle avskaffelsen av føydalsystemet («régime féodal»), den 4. august 1789. Det franske føydalsystemets grunnstener (livegenskap for godsbønder, spesielle skatterettigheter for godseiere og kirken) og godsdomstolene ble avskaffet, det ble erklært likhet for alle under fransk lov, og det ble ulovlig å selge og kjøpe offentlige embeter. Denne svært kritiske holdningen til føydalismen har preget den allmenne bruken av føydalismebegrepet helt fram til i dag.

Moderne definisjoner

I motsetning opplysningstidens tenkere, var historikere fra 1800-tallet og framover mer interessert i å definere føydalisme på en måte som kunne bringe fram særtrekkene ved middelaldersamfunnets sosiale og politiske struktur.

Blant disse historikerne utviklet det seg tre hovedretninger: Én definerte føydalisme smalt, i en juridisk-historisk tradisjon, hvor de var interessert i å finne ut hvordan føydalismen fungerte som en kontrakt. Den andre, den sosialhistoriske, tradisjonen var mer interessert i å presentere føydalismen som en samfunnsform istedenfor å definere den presist. Den tredje, den marxistiske retningen, fokuserte på føydalisme som en spesifikk form for økonomisk utbytting.

Juridisk-historisk definisjon

Den juridisk-historiske tradisjonen hadde som nevnt lange røtter, men den fikk fornyet kraft i de tyske statene etter Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet. Den tyske adelen og monarkene fikk tilbake de fleste av sine privilegier etter krigen, men samtidig var det en voksende nasjonalfølelse i de tyskspråklige områdene, som etter hvert ledet fram til den tyske samlingen på 1870-tallet. Tyske historikere fant en måte å kombinere disse to impulsene på, ved å fokusere på en juridisk definisjon av føydalisme som et kontraktsforhold på den ene siden, og på den andre siden å se det som et altomfattende samfunnssystem. På den måten kunne de bygge en modell av det tyske middelaldersamfunnet rundt en alternativ, tysk hierarkisk modell av opplysningstidens samfunnskontrakt. Dette synet på føydalisme fikk stor gjennomslagskraft blant akademikere over hele Europa fram til slutten av 1900-tallet.

Den ledende historikeren i den juridisk-historiske tradisjonen på midten av 1900-tallet var den belgiske historikeren Francois Louis Ganshof. I følge Ganshof og andre fra hans tradisjon bestod føydalisme av to essensielle deler, en personlig del og en materiell del:

  • Den personlige delen kalles vasallitet, og bestod av to parter som ble enig om at den ene var leder (herre eller seigneur) og den andre var følgemann (vasall), og at de skulle beskytte hverandre for eksempel hvis det ble krig. Dette ble ofte bekreftet i en troskapsed som ble gitt i en spesiell seremoni kalt hommagium.
  • Den materielle delen (også kalt beneficium eller feudum) bestod av et privilegium gitt av en konge til en undersått. Dette kunne være for eksempel retten til å inndrive skatter for kongen, men stort sett dreide det seg om retten til å styre et helt landområde, eller len. Dette lenet var fortsatt eid av kongen, så undersåtten hadde kun rett til å styre lenet, og kunne miste det dersom kongen ble lei av ham. Å bli gitt len ble ofte bekreftet i en seremoni kalt investitur.

Sosialhistorisk definisjon

Marc Bloch
Den franske historikeren Marc Bloch var den ledende blant de sosialhistoriske forskerne på 1900-tallet, som ønsket å undersøke hvordan middelalderføydalismen faktisk fungerte som en samfunnsform.
Av .

På 1900-tallet forsøkte flere historikere å presentere hvordan middelalderføydalismen faktisk fungerte som en samfunnsform. Den ledende blant dem var den franske historikeren Marc Bloch (1886–1944).

Ifølge Marc Bloch var et føydalt samfunnssystem definert av at det hadde:

  • ufrie bønder (livegenskap)
  • lensområder
  • en dominerende aristokratisk klasse med krigerske tradisjoner (adel)
  • framvekst av personlige troskapsbånd, som vassalitet
  • desentralisert offentlig kontroll
  • mange eldre former for sosial organisering som fortsatt eksisterte parallelt med det føydale

Bloch anså utviklingen av føydalismen for å ha vært mye mer komplisert enn Ganshof og hans forgjengere hevdet. Den kunne ikke bli redusert til kun kombinasjonen av vassalitet og beneficium, men inkluderte større sosiale strømninger i tiden.

Selv om Bloch anså de økonomiske forholdene mellom ufrie bønder og lensherrer som viktig for middelaldersamfunnet, var det ikke en essensiell del av hans definisjon av føydalisme. I dette skilte han seg klart fra den marxistiske historiemodellen, hvor dette forholdet var av avgjørende betydning.

Marxistisk definisjon

Portrettfoto fra 1875
For den tyske filosofen Karl Marx var føydalismen en epoke i menneskehetens økonomiske historie. Han så for seg at slaveriet (det antikke økonomiske systemet) var den første, deretter føydalismen, så kapitalismen og til slutt sosialismen. Et slikt historiesyn – at historien har et endelig mål – kalles en teleologisk historieoppfatning.

Innenfor marxismen er føydalismen sett på som en distinkt periode i menneskehetens historie, hvor arbeiderklassen, som gjør det meste av det fysiske arbeidet, ble utnyttet på en annen måte enn før og etter.

Ifølge Karl Marx' materialistiske historiesyn har menneskeheten gått gjennom forskjellige perioder hvor forskjellige sosiale strukturer har ledet til utbytting av de som faktisk gjør det meste av det fysiske arbeidet. Under den europeiske antikken var den ledende produksjonsformen slavebruk, og det var derfor til en stor grad overskuddet fra slavedrevent jordbruk og industri som flommet inn i antikkens byer og holdt den antikke økonomien i gang. I kapitalistiske samfunn lever den kapitalistiske borgerklassen av overskuddet fra lønnsarbeidet blant arbeidere, og lønnsarbeid er derfor den ledende produksjonsformen, ifølge Marx. Føydalismen var midt imellom de to, både historisk og i sin økonomiske struktur.

Innenfor historisk materialisme, en historieoppfatning som springer ut fra marxismen, var føydalisme et samfunnssystem hvor de fleste arbeiderne var leiebønder knyttet til jorden, og ikke gjenstand for kjøp og salg. Overskuddet fra deres arbeid ble tatt av en jordeiende overklasse, gjennom tvangsarbeid på deres gods og ved leieutgifter betalt i jordbruksprodukter. Denne definisjonen har hatt et visst gjennomslag innenfor økonomisk historie utenfor den marxistiske tradisjonen, og blir også brukt til å forklare lignende sosiale former i andre deler av verden både nå og gjennom historien. Den marxistiske definisjonen av føydalisme er derfor, i motsetning til de juridiske og historiske, ikke geografisk og tidsmessig begrenset til Europas middelalder.

Kritikk av føydalismebegrepet

Det har lenge vært reist kritikk mot føydalismebegrepet innad i akademia. De to mest innflytelsesrike kritikerne er middelalderhistorikerne Elizabeth Brown og Susan Reynolds.

Bølgen av kritikk mot føydalismebegrepet ble startet av Elizabeth Brown i 1974. Hun hevdet at begrepet slik det ble brukt av sosialhistorikere som Bloch var i ferd med å bli så utvannet av alle de forskjellige definisjonene av begrepet at det ble vanskelig å analysere. Denne vagheten, samt hvor utbredt begrepet hadde blitt, førte til at føydalisme og middelalderen ofte blir betraktet som synonymer. Dette er farlig ifølge Brown, siden føydalisme kun er et samlebegrep for teorier om middelalderens samfunn, som har blitt oppfunnet lenge etterpå. Hun foreslo derfor at man slutter å bruke føydalisme som begrep for å forklare middelalderens samfunnssystem.

Mens Brown kritiserte sosialhistoriske definisjoner av føydalisme, gikk Susan Reynolds (Fiefs and Vassals, 1994) til frontalangrep på den juridisk-historiske tradisjonen: Hva som ble beskrevet av Ganshof og andre i denne tradisjonen eksisterte aldri som en samfunnsform, i følge Reynolds. Ifølge henne kan man ikke, basert på historiske kilder, finne noe bevis på kombinasjonen av det personlige (vasallitet) og det materielle (beneficium eller feudum). Det finnes bevis for blanding av de to formene for kontrakter nå og da i kildemateriale fra middelalderen, men det finnes ingen bevis for at dette var så utbredt at det var en samfunnsform, ifølge Brown.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bloch, Marc, La société féodale, (Føydalsamfunnet, to bind), 1939
  • Brown, Elizabeth, «Feudalism», Britannica
  • Duby, Georges, La société aux XIe et XIIe siècles dans la région mâconnaise (Samfunnet i det ellevte og tolvte århundre i Mâconnaise-regionen), 1953
  • Ganshof, Francois-Louis, Qu'est-ce que la féodalité?, (Hva er føydalisme?) 1947
  • Reynolds, Barbara, Fiefs and Vassals – The Medieaval Evidence Reinterpreted, 1994
  • Roach, Levi, «Feudalism», International Encyclopedia of the Social and Behavioral Sciences, 2, 9, 2015: pp. 111-116
  • Wickham, Chris, Medieval Europe, 2016

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg