Hadrians mur

Hadrians mur var 4–5 meter høy og cirka 3 meter bred, og gikk fra munningen av elven Tyne på Britannias østkyst til Solway Firth på vestkysten. Dette er en strekning på 118 kilometer, og byggeteknikkene i øst og vest er forskjellige. I 67 kilometer fra øst er muren konstruert i kalksten, mens de resterende 46 kilometerne mot vest er bygget i torv.

Muren kunne passeres gjennom porttårnene i mindre fort (milecastles) som var anlagt med mellomrom på omtrent én romersk mil (knapt 1,5 kilometer). Med 500 meters intervaller mellom fortene var det to utsiktstårn, og seks meter foran muren, mot nord, løp en V-formet grøft, om lag 8 meter bred og 3 meter dyp. På innsiden av muren, mot sør, løp en annen grøft, 6 meter bred og 3 meter dyp, med voller på begge sider (vallum). Mellom muren og vallum løp en vei som bandt fortene sammen og knyttet muren til omverdenen. Fortene kan opprinnelig ha hatt garnisoner på 500–1000 mann, men antallet minsket med tiden.

Hadrians mur ble under keiser Antoninus Pius’ regjering overgitt til fordel for en ny mur, som ble bygget lengre mot nord, mellom elvene Forth og Clyde, i 139–142 evt., den såkalte «Antoninus’ mur» eller «antoninske mur». Omkring tyve år senere, på 160-tallet evt., ble imidlertid Hadrians mur tatt i bruk igjen. Under keiser Septimius Severus’ felttog i 208–211 evt. ble hæren samlet ved Antoninus’ mur. Septimius Severus forsøkte å erobre Caledonia, men mislyktes, og Hadrians mur utgjorde igjen hovedgrensen mot nord.

Da romerne mistet herredømmet over Britannia i 410 evt. ble muren overgitt, men noen fort var fortsatt i bruk langt inn på 400-tallet. Det er mulig at fortene i denne perioden ble brukt som støttepunkter av lokale, britanniske høvdinger.

Hadrians mur forfalt gradvis gjennom middelalderen, og mange av stenblokkene ble brutt ut av muren og brukt i hus og veier. Først på begynnelsen av 1600-tallet ble muren dokumentert. Kartografen John Speed var da den første til å avbilde muren i et kartverk. På den tiden var muren kjent som «the Picts’ Wall», etter folkeslaget pikterne, som bebodde de østlige og nordlige delene av Skottland i senantikken og tidlig middelalder.

Advokaten John Clayton var den første som forstod den historiske betydningen av ruinene, og på 1830-tallet kjøpte han opp jordeiendommene omkring, slik at han kunne beskytte muren fra ødeleggelse. Clayton restaurerte deler av muren og foretok en rekke utgravinger, og gjennom arbeidet overbeviste han myndighetene om murens historiske verdi. Som en konsekvens av Claytons arbeid begynte staten å kjøpe opp jorden som muren stod på.

• Hadrian
• Britannia
• Romerriket
• Englands historie

• UNESCO – Frontiers of the Roman Empire