Bidrag til samfunnsøkonomisk tenkning finnes hos en rekke forfattere opp gjennom tidene. Utviklingen av samfunnsøkonomi som selvstendig vitenskap kan likevel ikke føres lenger tilbake enn til annen halvdel av 1700-tallet.

Gjennom tidene har fagfeltet vært preget av ulike, til dels motstridende, teorier som fortsatt preger debatter om økonomisk politikk.

Den første systematiske og fullstendige behandling av samfunnsøkonomi regnes å være den skotske moralfilosofen og økonomen Adam Smiths An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776).

Betydningsfulle bidrag til fagets utvikling ble på omtrent samme tid gitt av de franske fysiokrater. En av de mest kjente av disse, legen François Quesnay, ga den første skisse til en regnskapsmessig oversikt over produksjonsstrømmene i samfunnet, og la dermed grunnlaget til senere nasjonalregnskap.

Adam Smith og hans samtidige var sterkt opptatt av å anvende økonomiske resonnementer i praktisk økonomisk politikk, og la vekt på å vise at man ville få den sterkeste vekst i velstand for alle når næringsvirksomhet fikk foregå uten statsinngrep. De tidlige samfunnsøkonomer var dermed talsmenn for en økonomisk liberalisme.

Smiths etterfølgere i første halvdel av 1800-tallet gjorde også mye for å bygge ut det analytiske grunnlaget for økonomisk tenkning.

Fremtredende blant disse såkalte klassiske økonomer var britene David Ricardo, Robert Malthus, William Nassau Senior og John Stuart Mill, samt franskmannen Jean-Baptiste Say.

Den klassiske skole la hovedvekt på analyse av produksjon og inntektsfordeling, og på langsiktige tendenser i økonomien. Den ga også varige bidrag til teori for internasjonal handel og til pengeteorien.

En sentral oppfatning hos klassikerne var at bytteforholdet mellom varer og tjenester ville svare til forholdet mellom de mengder av arbeid som gikk med til å produsere dem.

Denne ideen ble grunnlaget for teoriene til Karl Marx. Hans analyse av inntektsfordeling i kapitalistiske økonomier har fått stor politisk betydning, men har hatt begrenset innflytelse på samfunnsøkonomien som vitenskap.

Den klassiske økonomiske teori ble i siste tredjedel av 1800-tallet videreutviklet til en retning som det nå er vanlig å kalle nyklassisk.

Karakteristisk for denne var analysen av forbruk og etterspørsel, utviklingen av analyser av atferd med bakgrunn i nyttemaksimering, og klarla egenskaper hos markeder i likevekt.

Analysen av forbruk og etterspørsel ble bygd på et abstrakt nyttebegrep, som senere ble utviklet til valghandlingsteori, hvor det ikke forutsettes noe bestemt nyttemål.

Forbrukernes valg av kjøp av varer og tjenester tenkte man seg bestemt av at de søkte å få mest mulig nytte, noe som la grunnlag for matematisk behandling av økonomiske modeller.

For å løse slike såkalte maksimeringsproblemer utviklet nyklassikerne en generell analysemetode, den såkalte marginalanalysen. Den består i at man sammenligner kostnad og gevinst i små skritt: så lenge gevinsten ved å bevege seg i en bestemt retning er større enn kostnaden, fortsetter man i samme retning.

Et resultat av denne måten å tenke på er for eksempel den såkalte Gossens lov, som sier at en konsument får størst nytte av et gitt beløp anvendt til konsum når nytten av den «siste» kronen er den samme for alle varer.

På grunnlag av marginalanalyse ble det utviklet et omfattende kompleks av teorier. Banebrytende arbeider ble gjort i verditeori av William Stanley Jevons, Carl Menger, Léon Walras og Alfred Marshall med flere, i kapitalteori av Eugen von Böhm-Bawerk, og i teori for inntektsfordeling av John B. Clark og Philip Wicksteed. I de første tiår av 1900-tallet ble analyser av samfunnsøkonomisk velferd utviklet av blant andre Vilfredo Pareto og Arthur Cecil Pigou.

Nyklassisk teori la stor vekt på analyse av markedstilpasning. Denne var lenge konsentrert om markeder med fullkommen konkurranse. Også markeder med rent monopol ble tidlig analysert. De mange former for ufullkommen eller monopolistisk konkurranse ble først tatt opp senere, og behandlet i arbeider av Joan Robinson og Edward Chamberlin omkring 1930.

Et grunnleggende trekk i nyklassisk teori var ideen om markedslikevekt. Man tenkte seg at det i et marked eksisterte en pris som var slik at når den først var etablert, ville den fortsette å bestå så lenge ikke markedsforholdene ble endret utenfra.

Man tenker seg som regel at produsentene vil tilby mer av en vare jo høyere prisen er, under ellers like forhold. På tilsvarende måte tenker man seg at kjøperne vil etterspørre mindre jo høyere prisen er.

Dette kan representeres ved en stigende tilbudskurve og en fallende etterspørselskurve. Den prisen som gjør tilbudte og etterspurte mengder like, representert ved skjæringspunktet mellom kurvene, er likevektsprisen.

Denne markedslikevekten antas å være stabil: Skulle prisen for eksempel falle under likevektsprisen, vil det oppstå et etterspørselsoverskudd. Vareknappheten vil få prisen til å stige. En pris over likevektsprisen vil på tilsvarende måte drive prisen nedover.

Analysen av et enkelt marked i likevekt kalles partiell likevektsanalyse. Allerede i 1874 hadde imidlertid den franske økonomen Léon Walras utformet en generell eller simultan likevektsanalyse. Det sentrale ved denne var at den tok hensyn til at «alle ting henger sammen» i en økonomi. Hans analyse var det første systematiske forsøket på analysere samspillet mellom de forskjellige deler av økonomien på mikroøkonomisk grunnlag.

Den generelle likevektsteorien hos de nyklassiske økonomer var basert på at en økonomi med frikonkurranse ville bevege seg mot likevekt i alle markeder. Det kunne derfor ikke eksistere en varig tilstand hvor ikke alle markeder ble klarert. Dette måtte også gjelde arbeidsmarkedet, slik at man ikke kunne ha vedvarende arbeidsledighet.

Den store og langvarige arbeidsledigheten i mellomkrigstiden førte til at man søkte etter alternative teorier. I sin banebrytende bok fra 1936, The General Theory of Employment, Interest and Money, drøftet John Maynard Keynes muligheter for varig arbeidsledighet i en frikonkurranseøkonomi.

Keynes' analyse var også en generell likevektsanalyse, men i motsetning til nyklassikerne brukte han en makroøkonomisk tilnærmingsmåte. Hans modeller behandlet den gjensidige tilpasning av et lite antall aggregerte størrelser, i første rekke nasjonalinntekt, konsum, investering og rentenivå.

Keynes' arbeid skapte stor interesse for makroøkonomi og generell likevektsteori. En stor del av den økonomiske forskning siden midten av 1930-årene har dreid seg om avklaring og etterprøving av hans ideer.

Forholdet mellom Keynes' og nyklassikernes ideer har vært drøftet inngående. Flere forfattere, spesielt John Richard Hicks, Paul Samuelson og Don Patinkin har arbeidet mot en syntese. Andre, blant andre Keynes' nære kollega fra Cambridge, Joan Robinson, har stilt seg negativ til disse bestrebelsene.

Uansett ulike tolkninger av det teoretiske grunnlaget har Keynes' bok fått meget stor betydning for praktisk økonomisk politikk. Den åpnet for en aktiv bruk av penge- og kredittpolitikk og av offentlige inntekter og utgifter for å stabilisere produksjon og inntekter.

De praktiske konsekvenser av Keynes' analyse ble i 1960- og 1970-årene imøtegått av de såkalte monetarister, med Chicago-økonomen Milton Friedman som den fremste talsmann.

Monetaristene tillegger utviklingen av pengemengden sentral betydning. Deres kritikk av keynesiansk teori og praksis er senere forsterket av de såkalte «nye klassiske økonomer», som Robert Lucas med flere, som gir aktørenes forventninger, basert på rasjonell analyse av den økonomiske situasjon, en sentral plass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.