Gustav Mahler

Faktaboks

Gustav Mahler
født:
7. juli 1860, Kaliště, Böhmen, Keiserdømmet Østerrike (nå Tsjekkia)
død:
18. mai 1911, Wien, Østerrike-Ungarn (nå Østerrike)
Gustav Mahler var en østerriksk komponist og dirigent. Han studerte ved konservatoriet i Wien. I 1888–1891 var han dirigent ved operaen i Budapest. Foto fra 1907

Gustav Mahler var en østerriksk komponist og dirigent. Som komponist var han den siste store i den tysk-østerrikske symfoniske tradisjonen, som dirigent blant de største.

Hans musikk, fremfor alt hans symfonier, forble lenge lite forstått i samtiden, men gjennom en mengde innspillinger har hans verker etter hvert fått stor spredning. Mahler avsluttet den lange klassisk-romantiske symfonitradisjonen – en tradisjon han går ut over og nesten sprenger. Utviklingen i Mahlers musikk videreføres i den andre wienerskolen med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Som dirigent var han lite påaktet i begynnelsen av karrieren, men ble en av sin tids aller største dirigenter. Hans dirigentrepertoar omfattet de store områdene som operaer og konserter og spente fra klassikerne til samtidsmusikken.

Mahlers liv og verk kan inndeles i tre perioder: Den første perioden går frem til hans ansettelse som dirigent ved Wiener-operaen i 1897. Her finner vi verk som Das klagende Lied, de tre første symfoniene og rundt 30 av hans totalt 43 sanger. Den andre perioden omfatter symfoni nummer 4, 5, 6 og 7 samt de 13 siste sangene og omfatter årene 1897–1906/1907. I den siste perioden finner vi symfoni nummer 8, 9 og 10 i tillegg til Das Lied von der Erde.

Estetikk

En innvending som ofte ble rettet mot Mahler, var at han egentlig var en sangkomponist som utvidet sine sanger til symfonier. Dette kan skyldes at hans fire første symfonier inneholder partier for en sangsolist og orkester og benytter materiale som han allerede hadde anvendt i noen av sine sanger. På den andre siden kan man se Mahlers sanger som verk med et betydelig symfonisk potensiale.

Mahlers musikk viser påvirkning fra en rekke andre komponister. Idémessig mer enn direkte musikalsk er Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart og Johann Sebastian Bach hans idealer. Melodisk påvirkning kan på noen punkter spores til Franz Schubert og Giuseppe Verdi samt i noen grad også til Frédéric Chopin og Pjotr Tsjajkovskij, selv om hans melodiske stil egentlig er hans egen. Fra Antonín Dvořák og Bedřich Smetana kan man merke en slavisk påvirkning, men Hector Berlioz og Franz Liszt har påvirket hans instrumentasjon og løsgjort ham fra en streng formtenkning. Størrelsen på Mahlers orkester – noen ganger krever han gigantiske orkestre – har bakgrunn i Wagners og Anton Bruckners, delvis også Beethovens orkestertenkning, med vektlegging av det monumentale og heroiske.

Et av de mest påfallende trekkene ved Mahlers symfonier er kombinasjonen og sammenkoblingen av nærmest uforenlige elementer og den måten som han maktet å fornye seg. Selv om hver sats frembringer noe nytt, ødelegges likevel ikke helhetsinntrykket. Folkediktningen Des Knaben Wunderhorn kom i stor grad til å prege hans verk i rundt 20 år. Herfra hentet han tekster og ideer som i sterk grad kom til å prege hans musikk og skape en atmosfære av det virkelige og det uvirkelige, det groteske og det naive, det løsslupne og det sykelige. Mahler makter å forene disse tilsynelatende motsetningene. Minst like bemerkelsesverdig er hans evne til å forbinde følelsesmessige ytterligheter som det banale og det heroiske til en meningsfull helhet.

Om Mahlers symfonier

Lengden på Mahlers symfonier innebærer noe nytt. Den gjennomsnittlige varigheten er lengre enn en time, enkelte satser på rundt 30 minutter, en av satsene i 3. symfoni er på hele 40 minutter. Et av resultatene av dette er at Mahler noen ganger måtte anvende nye former, selv om han vanligvis bare utvidet en gjenkjennelig og kjent formtype. Bare i et fåtall tilfeller brøt han helt med tradisjonen.

Symfoni nummer 1 i D-dur (Titan)

Symfonien har en varighet på rundt 55 minutter og ble komponert 1885–1888, omtrent samtidig som han avsluttet Lieder eines fahrenden Gesellen, sanger som først ble uroppført in 1896 syv år etter uroppførelsen av symfoni nummer 1. Lieder eines fahrenden Gesellen er svært personlig – 1. og 3. sang viser musikalsk slektskap med symfonien og danner dermed en bakgrunn for den. Selv om det ikke fins noe program til den første symfonien, har Mahler gitt hver enkelt sats titler med samlingstittelen Titan for hele symfonien etter en roman av Jean Paul. Mahler fjernet denne tittelen senere, men den har aldri helt sluppet taket i verket.

Til Mahlers store overraskelse hadde publikum nærmest ingen forståelse for denne symfonien. Uroppførelsen fant sted i Budapest 20. november 1889 med Mahler selv som dirigent for Budapest filharmoniske orkester. Symfonien krever et orkester på rundt 100 mann, men Mahler anvender den samlede styrken i orkestret – fremfor alt gjelder dette treblåserne og messingblåserne – først i siste sats. Han omarbeidet symfonien flere ganger. En tidlig versjon hadde fem satser, den endelige versjonen har fire satser:

  • 1. Langsam, Schleppend (Langsom, slepende)
  • 2. Kräftig bewegt, doch nich zu schnell (Meget opprørt, men ikke for hurtig)
  • 3. Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen (Høytidelig og behersket, uten å slepe – en sørgemarsj med hovedtema Fader Jakob)
  • 4. Stürmisch bewegt (Stormfullt og opprørt)

Symfoni nummer 2 i c-moll (Oppstandelsessymfonien)

Varigheten av denne symfonien er rundt 80 minutter. Symfonien er for orkester, kor, sopran og alt og har tekst av Mahler og Friedrich Gottlieb Klopstock. Den ble komponert 1888–1894 og revidert i 1903. Uroppførelsen fant sted 13. desember 1895 med Mahler som dirigent for Berliner Philharmoniker. Symfonien har fem satser:

  • 1. Allegro maestoso
  • 2. Andante moderato
  • 3. In ruhig fließender Bewegung (I rolig strømmende tempo)
  • 4. Urlicht (Urtidslys)
  • 5. Im Tempo des Scherzos (I scherzo-tempo)

Symfoni nummer 3 i d-moll

Symfoniens varighet er rundt 90 minutter, den lengste symfonien i et symfoniorkesters normale repertoar. Den har seks satser og er egentlig i to deler der første del utgjøres av første sats med en spilletid på nærmere 40 minutter. Andre del består av de resterende fem satsene. Symfonien ble komponert 1895–1896 og uroppført i Krefeld 9. juni 1902 med Mahler som dirigent for Allgemeine Deutsche Musikverein. Symfonien har seks satser:

  • 1. Kräftig entschieden (Kraftfullt og bestemt)
  • 2. Tempo di Menuetto (I menuett-tempo)
  • 3. Comodo, Scherzando. Ohne Hast (Makelig, muntert. Uten å haste)
  • 4. Sehr langsam. Misterioso. Durchaus leise (Meget langsomt. Hemlighetsfullt. Helt svakt)
  • 5. Lustig im Tempo und keck im Ausdruck (Spøkefullt tempo og djervt i uttrykket)
  • 6. Langsam – Ruhevoll – Empfunden (Langsom, rolig, følsomt)

Opprinnelig hadde Mahler følgende program for de enkelte satsene, et program han senere fjernet:

  • 1. Pan våkner
  • 2. Hva engens blomster forteller
  • 3. Hva skogens dyr forteller
  • 4. Hva mennesket forteller
  • 5. Hva englene forteller
  • 6. Hva kjærligheten forteller

Det fantes også en syvende sats, Hva barnet forteller, som Mahler utelot og i stedet gjorde til siste sats i symfoni nummer 4.

Symfoni nummer 4

For å være en symfoni av Mahler er den usedvanlig kort, bare rundt 55 minutter. Den er komponert i årene 1899–1900, men inneholder og bygger på en sang, Das himlische Leben, som Mahler komponerte i 1892. Sangen inngår i tekster fra Des Knaben Wunderhorn, fremstiller et barns oppfatning av himmelen og synges av en sopran i fjerde sats. Symfonien ble uroppført 25. november 1901 i München med Mahler som dirigent for Kaim-orkestret, senere München-filharmonien. Symfonien har fire satser:

  • 1. Bedächtig, nicht eilen (I moderat tempo, ikke for hurtig)
  • 2. In gemächlicher Bewegung, ohne Hast (I rolig takt, uten å haste)
  • 3. Ruhevoll, poco adagio (Fredfullt, poco adagio)
  • 4. Sehr behaglich (Meget behagelig)

Symfoni nummer 5

Symfoni nummer 5 ble komponert i 1902 og er den første etter symfoni nummer 1 som er rent instrumental. Her fins intet program eller noen form for tema. For første gang skriver Mahler ren musikk, absolutt musikk. Symfonien viser en ny innstilling til instrumentasjon; klangen er renere. Symfonien begynner med et av orkesterrepertoarets mest kjente trompetsoloer, et obligatorisk stykke ved prøvespill for trompetister. Symfonien består av tre deler. Tredje del inneholder av en av Mahlers mest kjente satser, adagietto for strykere og harpe, en sats som Luchino Visconti anvendte i filmen Døden i Venedig. Siste sats er en gnistrende kontrapunktisk genistrek – en sats som munner ut i en triumfatorisk koral. Mahler reviderte symfonien to ganger, i 1904 og 1911. Uroppførelsen fant sted i Köln 18. oktober 1904 med Mahler selv som dirigent for Gurzenich konsertorkester.

Satsene er:

Del I

  • 1. Trauermarsch (Sørgemarsj)
  • 2. Stürmisch bewegt, mit größter Vehemenz (Opprørt og voldsom, med størst mulig voldsomhet)

Del II

  • 3. Scherzo

Del III

  • 4. Adagietto
  • 5. Rondo – Finale

Symfoni nummer 6

Symfonien ble komponert i 1903–1904 og revidert i 1906 med etterfølgende mindre revisjoner. Den regnes som hans mest personlige, men samtidig også hans mest klassiske symfoni med en rett frem og liketil firesatsig struktur med hovedtoneart a-moll. En direkte bakgrunn for symfonien er hans giftermål med Alma Schindler i 1902. Under arbeidet med symfonien ble også deres andre barn født. Det er på denne bakgrunn litt uforståelig at han ga symfonien tilnavnet Tragische, selv om det må medgis at slutten av symfonien har noe tragisk i seg. Senere trakk imidlertid Mahler tilnavnet tilbake. Symfonien varer rundt 80 minutter og ble uroppført i Essen i Saalbau 26. mai 1906 med Mahler som dirigent for Essen-filharmonien.

Satsene er:

  • 1. Allegro energico, ma non troppo. Heftig, aber markig (Allegro energico, ma non troppo. Voldsom, men margfull)
  • 2. Andante moderato
  • 3. Scherzo: Wuchtig (ettertrykkelig, mektig)
  • 4. Finale: Sostenuto – Allegro moderato – Allegro energico

Symfoni nummer 7

Symfoni nummer 7 ble komponert i 1904–1905, men med gjentatte senere om-orkestreringer. Den benevnes ofte som symfoni i e-moll, men det blir litt for enkelt med tanke på de komplekse toneartsforløpene symfonien oppviser. Sluttdateringen av det fullstendige manuskriptet er 15. august 1905, men orkestreringen var sluttført først året etter, i 1906.

De tre årene mellom sluttdateringen av manuskriptet og uroppførelsen i 1908 viser dramatiske forandringer i Mahlers liv. For det første sluttet han som dirigent for Wiener Staatsoper i mars 1907 på grunn av indre motsetninger i Wiens musikkmiljø, hvilket også var årsaken til at uroppførelsen av symfonien fant sted i Praha. For det andre døde hans eldste datter av skarlagensfeber 12. Juli 1907, og for det tredje fikk han selv vite at han led av en uhelbredelig hjertesykdom, mens hun lå på dødsleiet. Av alle Mahlers symfonier er den syvende den mest gåtefulle, samtidig som den er mest radikal og fremadskuende. Schönberg anså den for å være verket som signaliserte romantikkens slutt.

Symfonien har aldri hørt med blant Mahlers mest populære. Mye av kritikken mot verkets struktur retter seg mot siste sats med dens frekke, nesten post-moderne samling av stilarter. Symfonien varer rundt 80 minutter og ble uroppført i Praha med Mahler som dirigent for Prag-filharmonien 19. september 1908. Symfonien har fem satser:

  • 1. Langsam (Langsom)
  • 2. Nachtmusik (Nattmusikk)
  • 3. Scherzo
  • 4. Nachtmusik (Nattmusikk)
  • 5. Rondo – Finale

Symfoni nummer 8

Mahlers åttende symfoni skiller seg fra hans tidligere symfonier ved at den ble til i løpet av en kort og intens skaperperiode på åtte uker i 1906. De tidligere symfoniene krevde flere års arbeid. Den skiller seg også fra de tidligere symfoniene ved at den kun har to satser. At arbeidet gikk så fort, skyldes etter alt å dømme at han ble enormt inspirert av teksten til den latinske hymnen Veni, Creator Spiritus. Dette ble symfoniens første del, mens han valgte sluttscenen i Goethes Faust som andre del – en del som ble utformet som en langsom sats i tillegg til et scherzo og en finale. Symfonien ble ikke gjenstand for revisjoner innen uroppførelsen som fant sted 12. september 1910 med Mahler som dirigent for München-filharmonien. Uroppførelsen ble en enorm suksess, både for verket og for Mahler.

Sammenlignet med Mahlers andre symfonier er den åttende vanskelig å plassere. Stilistisk peker den mer mot symfoni nummer 2s monumentalitet enn mot de tre siste symfonienes kromatikk og sparsommelige indre oppbygning. Mahler krever i denne symfonien et enormt orkester og kor. Samtidig som han presser de mest kraftfulle effektene ut av orkestret, klarer han samtidig å skape rent kammermusikalske virkninger. Symfoniens to deler forenes i en felles idé: forløsning og frelse gjennom kjærlighetens makt. Med sin åttende symfoni vender Mahler tilbake til symfoniske orkesterverk med soli og kor. Symfoniens to deler er som følger:

  • 1. Veni, Creator Spiritus (latinsk tekst trolig av Rabanus Maurus, rundt 780–856).
  • 2. Schluss-szene von Goethes Faust

Symfoni nummer 9

I symfoni nummer 9 stiller Mahler seg kompromissløst ansikt til ansikt med døden. Verket er en helt spesiell og dypt personlig bekjennelse utkrystallisert i et teknisk mesterskap uten sidestykke. Første og tredje sats er den mest gjennomgripende og fremtidsrettede musikken Mahler til da hadde komponert. Første sats er meget urolig og nervøs – en kamp mellom tonal stabilitet og instabilitet. På denne tiden var Mahler talsmann for den fremvoksende avantgarde-bevegelsen der Arnold Schönberg og hans verk stod fremst. Tredje sats er et mesterverk av voldsomt dissonerende-lineært kontrapunkt, men med en midtdel av ekstrem skjønnhet. Som en avvisning av dødens makt skaper Mahler en stor og nobel avsluttende adagio.

Symfonien ble komponert 1908–1909 og er den siste symfonien som Mahler fullførte. Mahler døde i 1911 og fikk aldri oppleve å høre sin niende symfoni oppført. Den ble uroppført i Wien med Bruno Walter som dirigent for Wiener-filharmonikerne 26. juni 1912. En fremførelse tar vanligvis 1 time og 30 minutter. Symfonien har fire satser:

  • 1. Andante comodo
  • 2. Im Tempo eines gemächlichen Ländlers. Etwas täppisch und sehr derb (I et bekvemt Ländler-tempo. Litt søkende og meget kraftig)
  • 3. Rondo-Burleske: Allegro assai. Sehr Trotzig (Meget trassig)
  • 4. Adagio. Sehr langsam und noch zurückhaltend (Meget langsomt og tilbakeholdt)

Symfoni nummer 10 (Ufullendt)

Mahler arbeidet på symfonien nummer 10 sommeren 1910, og dette ble hans siste verk. Da Mahler døde, forelå verket som et forståelig utkast til et fullstendig verk, det var bare ikke til fulle utarbeidet eller orkestrert og derfor ikke klar til oppførelse. Bare første sats kan sies å være komplett ferdig og klar til oppførelse. På grunn av helsemessige og personlige, mentale belastninger samt hans kones utroskap regnes den 10. symfonien som Mahlers mest dissonante verk.

Selv om 10. symfoni kun finnes i et såkalt utkast, så inneholder utkastet alt det vesentlige. Den femsatsige strukturen er omsorgsfullt utarbeidet, første og tredje sats er så godt som fullførte. Den engelske musikkforskeren Deryck Cooke har fullført de utkastene som fins fra Mahlers side. Hans versjon inneholder alle fem satsene og ble fremført i 1964, en fremførelse som regnes som uroppførelsen av Mahlers 10. symfoni, om enn realisert av Deryck Cooke. Det er flere andre kompetente musikkpersonligheter som har arbeidet med å fullføre symfonien, men Cookes versjon har oppnådd en avgjørende og toneangivende status. De fem satsene har følgende innhold:

  • 1. Adagio. 275 takter i orkestrert form og skisse-utkast
  • 2. Scherzo – Finale. 521 takter delvis i orkestrert form og skisse-utkast
  • 3. Purgatorio. Allegro moderato. 144 takter i skisse-utkast, de første 30 taktene også i orkestrert versjon
  • 4. Der Teufel tanzt mit mir (Djevelen danser med meg). 580 takter i skisse-utkast
  • 5. Finale. 400 takter i skisse-utkast

Uroppførelsen fant sted i Royal Albert Hall i London 13. August 1964 med Berthold Goldschmidt som dirigent for London Symphony Orchestra. En oppførelse av symfonien varer rundt 75 minutter.

Das Lied von der Erde (Jordens sang) ble komponert årene 1908–1909, regnes av mange som en symfoni og ble også benevnt «symfoni» ved publiseringen i 1912, men består egentlig av seks sanger for to solister og orkester. Mahler anga at solistene skulle være en tenor og en alt, eller en tenor og en baryton om en alt ikke var tilgjengelig.

Han komponerte verket etter den mest smertefulle perioden i sitt liv, og tekstene omhandler det å leve, det å ta avskjed og frelse. Mahler ble rammet av tre personlige kriser sommeren 1907. Han ble politisk utmanøvrert på grunn av antisemittiske holdninger og uttalelser og var derfor tvunget til å gå av som dirigent for Wieneroperaen. Hans eldste datter Maria døde av skarlagensfeber og difteri. I tillegg fikk han selv fikk diagnosen «medfødt hjertefeil». Uroppførelsen ble gitt posthumt 20. november 1911 (Mahler døde seks måneder tidligere) i München med alten Sara Cahier og tenoren William Miller som solister og et orkester dirigert av Bruno Walter. Verket består av seks deler:

  • 1. Das Trinklied vom Jammer der Erde
  • 2. Der Einsame im Herbst
  • 3. Von der Jugend
  • 4. Von der Schönheit
  • 5. Der Trunkene im Frühling
  • 6. Der Abschied

Mahler hentet tekstene fra Hans Bethges Die chinesische Flöte, en diktsamling bestående av kinesisk poesi fra det 8. århundret i gjendiktning på tysk. Dikt nummer 1, 3­–5 baseres på tekster av Li Tai Po (701–762), dikt nummer 2 baseres på en tekst av Qi Qian (710–782), og dikt nummer 6 baseres på tekster av Hoaran Meng (689–740) og Wei Wang (701–761). Mahler var svært betatt av den jordiske skjønnheten og forgjengeligheten som beskrives i disse diktene.

Biografi

Gustav Mahler ble født av jødiske foreldre i Kalischt i Böhmen i vestre delen av Tsjekkoslovakia, men familien flyttet like etter fødselen til Iglau i Mähren i den østre delen av Tsjekkoslovakia, der han tilbragte størstedelen av sin oppvekst. Da han viste stor musikalsk begavelse, ble han i 1874 antatt som elev ved konservatoriet i Wien, der han studerte klaver med Julius Epstein (1832–1926), som også ble hans mentor. Han studerte også komposisjon ved konservatoriet, samtidig som han begynte å følge Anton Bruckners forelesninger på universitetet, der han i tillegg også studerte filosofi. Mahler ble boende i Wien frem til 1882. Han hentet stor inspirasjon fra Bruckner og ville som Bruckner utvide symfoniens form, forene det sanglige og vokale med det symfoniske og anvende instrumentasjonen visjonært, men samtidig knytte an til det folkemusikalske.

Da hans første større verk, Das klagende Lied, fikk en kjølig mottagelse, lot han komposisjonsvirksomheten ligge og gikk inn for å dirigere. Sommeren 1880 var han dirigent for et sommerteater i Bad Hall etterfulgt av noen andre engasjementer de etterfølgende fem årene, år som gjorde det klart for ham at i tillegg til å komponere skulle han også dirigere. I 1886 var han dirigent ved nasjonalteatret i Praha, i 1887 i Leipzig og i tre år fra 1888 var han dirigent ved Den kongelige operaen i Budapest. I 1891 ble han utnevnt til sjefdirigent ved operaen i Hamburg, der han var frem til 1897 da han ble ansatt som sjefdirigent ved Wieneroperaen, en stilling han hadde i hele 10 år, frem til 1907. Dette ble Wieneroperaens mest framgangsrike og lysende periode. Mahler avsluttet sin dirigentkarriere som dirigent for New York-filharmonien og Metropolitan-operaen årene 1907–1911. Under oppholdet i USA reiste han hvert år tilbake til hjemlandet, Østerrike, for å komponere. Generelt kan man si at Mahler kunne komponere kun i sommermånedene, og i vintermånedene var han dirigent.

I tillegg til å dirigere opera – hans operarepertoar var enormt omfattende, men med forkjærlighet for Mozart og Wagner – dirigerte Mahler også annet. Han var dirigent for Wiener-filharmonikerne 1899–1901 i tillegg til en hel rekke andre av Europas viktige orkestre. Han var kjent for sine tolkninger av Beethovens og Robert Schumanns symfonier, og under tiden i New York der han selv kunne bestemme programmene, fremførte han verk av samtidskomponister som Richard Strauss, Ferruccio Busoni samt flere av Claude Debussys orkesterverk.

Mahler ble under sin levetid en levende legende som dirigent. Han la for dagen et visst nervøst-idealistisk temperament, men det resulterte i orkesterfremførelser av ypperste merke. Han krevde alt av seg selv, men også av sine musikere. Noen ganger kom de på kant med hverandre. Selv om han i USA dirigerte på en annen måte enn amerikanske musikere var vant til, klarte Mahler likevel å formidle sine intensjoner ned til minste detalj når det gjaldt tolkninger han ville frem til. Han ga musikerne tid til å frasere, og stemningen både på prøver og ved konserter var viktig for ham. Selv om Mahler kunne bore seg dypt ned i detaljer ved orkesterprøver, var hans repetisjoner aldri lange.

Mahler var i ungdomsårene påvirket av Arthur Schopenhauers og Friedrich Nietzsches filosofi, men uten at han ble pessimistisk eller elitistisk. Han var fremfor noe fanget av Fjodor Dostojevskijs forfatterskap. I 1897 konverterte han til katolisismen. Dette gjorde han angivelig mest for å kunne bli ansatt ved Wiener-operaen; for en jøde var det utelukket på denne tiden. Ved Wiener-operaen dirigerte han ni måneder i året og komponerte de resterende tre.

Verk i utvalg

Orkester

  • Symfoni nr. 1 i D-dur, Titan (1885–1888)
  • Symfoni nr. 2 i c-moll, Oppstandelsessymfonien, for orkester, kor, sopran og alt (1888–1894, revidert i 1903)
  • Symfoni nr. 3 i d-moll for orkester, damekor, barnekor og alt (1895–1896, revidert 1906)
  • Symfoni nr. 4 i G-dur for orkester og sopran (1899–1900 med senere revisjoner)
  • Symfoni nr. 5 i ciss-moll (1902, revidert i 1904 og 1911)
  • Symfoni nr. 6 i a-moll, Den tragiske (1903–1904, revidert i 1906)
  • Symfoni nr. 7 i e-moll (1904–1905 med senere revisjoner)
  • Symfoni nr. 8 i Ess-dur, De tusendes symfoni (undertittelen ikke godkjent av Mahler), for orkester, to kor, barnekor og åtte vokalsolister
  • Symfoni nr. 9 i D-dur, den siste Mahler fullførte (1908–1909)
  • Symfoni nr. 10 i fiss-moll (1910). Flere forskjellige har forsøkt å fullføre symfonien, mest kjent er Deryck Cookes versjon som ble uroppført i 1964.

Kor og orkester

  • Das klagende Lied for sopran, alt, tenor, bass, blandet kor og orkester (1878­–1880, revidert 1893 og 1899)
  • Das Lied von der Erde for tenor og alt/baryton og orkester (1908–1909)

Sang og orkester

  • Lieder eines fahrenden Gesellen med egne tekster fra Des Knaben Wunderhorn (1884)
  • 12 Lieder aus 'Des Knaben Wunderhorn' (1892–1895)
  • Kindertotenlieder til tekster av Friedrich Rückert (1901–1904)
  • 7 Lieder aus letzter Zeit (1899–1903)

Sang og klaver

  • 14 Lieder und Gesänge

Kammermusikk

  • Klaverkvartett i a-moll (1876)

I tillegg fins en rekke verk som er gått tapt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cooke, Deryck: Gustav Mahler: An Introduction to His Music. Faber Music, London 1980.
  • Cooke, Deryck: Mahler and the Eighth Symphony (performance notes 29 May 1964). Royal Liverpool Philharmonic Society, 1964.
  • Fischer, Jens Malte (overs. Stewart Spencer):Gustav Mahler. Yale University Press. New Haven, Connecticut. 2011.
  • Mitchell, Donald: Gustav Mahler Volume 1: The Early Years. University of California Press. Berkeley 1995.
  • Mitchell, Donald: Gustav Mahler Volume II: The Wunderhorn Years: Chronicles and Commentaries. Faber and Faber. London 1975.
  • Mitchell, Donald, Andrew Nicholson: The Mahler Companion. Oxford University Press. Oxford 1999.
  • Sadie, Stanley, utg.: The New Grove Dictionary of Music and Musicians. Macmillan, London 1980.
  • Walter, Bruno: Gustav Mahler. Norstedt, Stockholm 1950.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg