Herta Müller, Estland 2011

Herta Müller leser i Estland i 2011 av Ave Maria Möistlik. CC BY 3.0

Herta Müller er en tysk forfatter som regnes som en av de fremste tyskspråklige samtidsforfatterne. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2009.

Herta Müller ble født i Nitzkydorf i Banat; familien tilhørte den tyskspråklige minoriteten i Romania. Først 15 år gammel, da hun flyttet til Timişoara for å fullføre skolegangen, lærte hun rumensk. Etter avsluttet videregående skole studerte hun tysk og rumensk filologi ved Universitetet i Timişoara i 1973–1976.

Etter studiene arbeidet hun i to år som oversetter ved en maskinfabrikk i byen. Da hun mistet jobben, som følge av at hun nektet å samarbeide med Ceauşescus sikkerhetspoliti Securitate, livnærte hun seg sporadisk som tysklærer. På samme tid begynte hun å skrive og tilhørte det litterære miljøet rundt Aktionsgruppe Banat (som besto av blant andre Rolf Bossert (1952–1986), Johann Lippet (1951–), Gerhard Ortinau (1953–) og Richard Wagner (1952–)). Etter flere år med forfølgelse fra Securitate fikk hun i 1987 tillatelse til å forlate Romania og flytte til Vest-Tyskland. Herta Müller bor nå i Berlin.

Müllers forfatterskap er formet av hennes erfaringer i Ceaușescus diktatur. Oppveksten i en isolert banattysk landsby med streng sosial kontroll, og i en familie hvor foreldrenes opplevelser under andre verdenskrig og i den første etterkrigstiden ble forbigått i taushet, ble hennes første møte med maktmisbruk og fortielse.

Studietiden i Timişoara  og senere arbeidet som oversetter var sterkt preget av Securitates overvåkning. Hennes første erfaringer som forfatter var et møte med en gjennomgripende sensur. Disse gjentakende overgrepene – fra familiære represalier til statlig forfølgelse –  nedfeller seg som et mønster i Müllers litteratur. Forfatteren tolker landsbyen hvor hun vokste opp som det første diktaturet hun lærte å kjenne. På samme måte som barnet blir holdt nede og forsøkt korrigert, slik at det skal passe til de aksepterte sosiale rammene, blir også menneskene i et diktatur beskåret og forkrøplet. Den altoverskyggende følelsen av overvåkning og en stadig redsel for represalier gjennomsyrer forfatterskapet.

Handlingen i bøkene hennes utspiller seg med få unntak i Romania. Mye har en selvbiografisk referanseramme, noe som i Müller-forskningen omtales som autofiksjon: På bakgrunn av selvbiografisk materiale skapes et fiktivt, poetisk univers.

Müllers litterære språk er kjennetegnet av poetiske nyskapninger, og i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av prisen til Müller, heter det at hun skriver i et språk «...som med poesins förtätning og prosans saklighet tecknar hemlöshetens landskap». Selv om forfatteren aldri har brukt rumensk som forfatterspråk, er det rumenske – som hun omtaler som et svært vakkert og poetisk språk – til stede som en klangbunn.

Da Müller i 1979 mistet arbeidet fordi hun nektet å la seg verve av Securitate, begynte hun å skrive om sin egen oppvekst. Resultatet ble en samling fortellinger, femten prosaminiatyrer, med tittelen Niederungen (1982, Lavland).

Niederungen kan leses som en motvekt til tradisjonell hjemstavnsdiktning. Her beskriver Müller gruppepress, sosiale kontrollmekanismer, maktmisbruk og latente fascistiske holdninger i en liten banattysk landsby ut fra perspektivet til en ung jente. Etter omfattende sensur ble boka utgitt på et rumensk forlag. Selv om hun fikk den rumenske forfatterforenings debutantpris, ble utgivelsen kraftig kritisert i hjemlandet, ikke minst av det tyskrumenske samfunnet, som følte seg utlevert. Da boka kom ut i Vest-Tyskland i 1984, ble forfatteren feiret som en litterær oppdagelse. I Romania fikk hun publikasjonsforbud.

Etter at Herta Müller og hennes daværende ektemann, forfatteren Richard Wagner, hadde søkt om utreisetillatelse til Vest-Tyskland, ble de begge ilagt arbeids- og publikasjonsforbud. Tekstene Müller skrev i denne perioden ble utgitt i Vest-Tyskland, og de gjenspeiler hennes erfaringer i ventetiden.

I Mennesket er en stor fasan i verden (Der Mensch ist ein großer Fasan auf der Welt, 1986, norsk oversettelse 1990) forteller hun om den tyskrumenske familien Windisch, som har søkt om utreisetillatelse, og om hvilke sjikaner de opplever mens de venter på avgjørelsen. Samtidig viser teksten vemodet over å forlate det som tross alt er hjemstedet. Også kortprosatekstene i Barfüßiger Februar (1987, Barfot i februar) reflekterer denne indre konflikten.

Reisende auf einem Bein (1989, Reisende på ett bein) er den første teksten Herta Müller skrev etter at hun bosatte seg i Vest-Berlin. Den kvinnelige hovedpersonen, Irene, har nettopp forlatt Romania og fått opphold i Vest-Tyskland. Trass i lettelsen over å ha sluppet ut av diktaturet, føler hun seg halv, som en reisende på ett ben, hun føler seg ikke hjemme i Tyskland og tankene er fortsatt i Romania; hun befinner seg i et udefinerbart venterom for hjemløse. 

De tre romanene Reven var alt den gang jeger, Hjertedyr og I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv kan leses som en fragmentarisk trilogi som omhandler de siste tiårene i Romania før revolusjonen i 1989. Handlingen utspiller seg i en by som ikke er navngitt, men som likner på Timişoara. Personene er studenter og intellektuelle, mange av dem skriver, alle er i opposisjon til regimet, er under overvåkning og blir systematisk ødelagt av diktaturets maktmisbruk.

I romanen Reven var alt dengang jeger (Der Fuchs war damals schon der Jäger, 1992, norsk oversettelse 1993) tar Herta Müller et kraftig oppgjør med det rumenske diktaturet og sikkerhetspolitiet Securitates arbeidsmåter. Handlingen utspiller seg få måneder før revolusjonen i Romania. Læreren Adina og hennes regimekritiske venner blir overvåket av Securitate, som invaderer deres privatsfære. De gjennomsøker regelmessig leiligheten til Adina uten at hun er til stede. For å gjøre henne redd, etterlater Securitate tydelige spor etter sitt nærvær, blant annet ved at de bit for bit skjærer i stykker en revefell hun har på gulvet.

Reven var alt dengang jeger viser på svært beklemmende måte Securitates metoder, samtidig som den tematiserer de emosjonelle følgene av diktaturet, blant annet angst, selvmord, svik og forræderi. Romanen viser også forfatterens desillusjonering etter revolusjonen: Mye fortsatte som før.

Handlingen i Hjertedyr (Herztier, 1994, norsk oversettelse 1996) utspiller seg noen år før Reven var alt dengang jeger. Her viser Müller forholdene studentene levde under: hvordan politisk konformitetstvang og angst for represalier fører til gjensidig overvåkning, tillitsbrudd og emosjonelle skader, sågar selvmord. Den kvinnelige jeg-fortelleren og hennes tre venner, Edgar, Georg og Kurt, blir kjent i studietiden og har en felles interesse for vesttysk litteratur, som er forbudt i Romania. De danner en liten opposisjonell enklave, men må snart innse at den statlige overmakten er for stor. En av dem, Kurt, dør – alt tyder på at han ble drept av Securitate, som iscenesatte dødsfallet som et selvmord, de tre andre ser til slutt ikke noen annen utvei enn å søke om utreisetillatelse. I denne romanen portretterer Herta Müller to av sine forfatterkolleger fra den gang: Rolf Bossert og Richard Wagner. 

Den tredje romanen I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv (Heute wär ich mir lieber nicht begegnet, 1997, norsk oversettelse 2012) videreutvikler samme tematikk som i de to foregående bøkene. En trikketur på vei til et forhør med Securitate danner rammefortellingen. En kvinnelig jeg-forteller reflekterer underveis over episoder fra fortiden, over sin egen angst og  over hva diktaturet gjør med henne. Romanen gir et trykkende bilde av hvilke følger det får for den enkelte at det mest private og intime blir invadert og utlevert, hvordan et diktatur bryter mennesker ned til det kun er angst igjen.

Med romanen Pustegynge (Atemschaukel, 2009, norsk overs. 2010) utvikler Herta Müllers forfatterskap seg i en ny retning. På bakgrunn av samtaler med den tyskrumenske forfatteren Oskar Pastior (1927–2006), som – i likhet med svært mange tyskrumenske menn og kvinner – rett etter andre verdenskrig ble deportert til Sovjetunionen, hvor de måtte tilbringe mange år i arbeidsleir, begynte Müller å beskjeftige seg nærmere med dette stoffet. Også her er det en autobiografisk forbindelse: moren hennes var blant de deporterte, og hun fortalte datteren aldri noe om denne tiden.

Pustegynge forteller, basert på Pastiors biografi, historien til en ung mann som blir deportert til tvangsarbeid og som kommer hjem fire år senere, sterkt preget av fangenskapet. Gjennom jeg-fortelleren Leopold Aubergs øyne opplever leseren arbeidsleirens umenneskelige forhold: sult, kulde, tungt arbeid og hvor vanskelig – i perioder umulig – det er å beholde sin verdighet og sin identitet under slike forhold. Hjemkomsten etter endt fangenskap blir en stor skuffelse; overgangen fra fangeleir til et normalt liv er enorm, andre menneskers uvilje mot å snakke om det som har skjedd vanskeliggjør integrasjonen. At hovedpersonen er homofil, noe som var forbudt i Romania, øker det emosjonelle presset. Til slutt forlater Leopold Auberg, i likhet med sitt faktiske forbilde, landet. Romanen bryter med et tabu i rumensk historie: deportasjonene, som omfattet rundt 80 000 mennesker, var lenge et taushetsbelagt tema i Romania.

Mens enkelte anmeldere kritiserte I dag ville jeg helst ikke møtt meg selv for å ha en spinkel handling, bære preg av gjentakelser og et til dels maniert språk, ble Pustegynge unisont hyllet som et høydepunkt i forfatterskapet, ikke minst med henblikk på språklig nyskaping og et assosiasjonsrikt poetisk språk. Både Müllers språklige virtuositet og hennes tematiske tyngdepunkt, nemlig hvordan maktmisbruk – både fra et diktatorisk regime, i stivnede, reaksjonære miljøer og i den familiære sfære – ødelegger mennesker, stod sentralt i begrunnelsen da hun i 2009 ble tildelt Nobelprisen i litteratur.

I tallrike intervjuer og essays har Herta Müller sterkt kritisert forholdene i Romania, også det manglende oppgjøret med uretten som ble begått under diktaturet. Forfatterens omfattende essayproduksjon henger tematisk tett sammen med hennes fortellinger og romaner, samtidig som hun her gir innblikk i egen litterær praksis.

Poetikkforelesningene hun holdt som poetikk-dosent ved Universitetet i Paderborn i 1989/1990 er samlet i Der Teufel sitzt im Spiegel (1991, Djevelen sitter i speilet); forelesningene fra poetikkdosenturet i Tübingen i 2001/02 er publisert i essaybindet Der König verneigt sich und tötet (2003, Kongen bukker og dreper). I Der Fremde Blick oder Das Leben ist ein Furz in der Laterne (1999, Det fremmede blikket eller Livet er en fjert i lanternen) reflekterer hun over hvordan forfølgelse og overvåkning langsomt ødelegger menneskers trygghet og fortrolighet med omverdenen, et tema som står sentralt i blant annet Reven var alt dengang jeger, Hjertedyr og I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv. Essaysamlingen Hunger und Seide (2005, Sult og silke) presenterer et utvalg av Müllers essays fra tidsrommet 1990–1995.

Et unikt innblikk i Herta Müllers barndom og oppvekst gir lydboken, lest av forfatteren selv, Die Nacht ist aus Tinte gemacht (2009, Natten er av blekk) og det omfattende intervjuet med journalisten Angelika Klammer i bokform: Mein Vaterland war ein Apfelkern (2014, Mitt fedreland var et kjernehus). Essaysamlingen Immer derselbe Schnee und immer derselbe Onkel (2011, Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen, tittelessayet foreligger i norsk oversettelse 2008), som inneholder Nobelpristalen, kombinerer personlige erfaringer med poetologiske refleksjoner. I Cristina und ihre Attrappe oder Was (nicht) in den Akten der Securitate steht (2009, Cristina og hennes attrapp eller Hva som (ikke) står skrevet i Securitates mapper) kommenterer hun utdrag fra sin egen Securitate-mappe.

Allerede i 1993 oppstod Müllers første collager, Der Wächter nimmt seinen Kamm (Vokteren tar kammen sin). Bokstaver og ord, klippet ut fra ulike teksttyper, i forskjellige farger og størrelser, er føyd sammen til korte prosadikt, ofte ledsaget av illustrasjoner. Mens de første collagene foreligger i postkortformat, trykkes de senere –  Im Haarknoten wohnt eine Dame (2000, I hårtoppen bor en dame), Die blassen Herren mit den Mokkatassen (2005, De blasse herrene med mokkakoppene) og Vater telefoniert mit den Fliegen (2012, Far ringer til fluene) – i bokform. Collagene viser en kreativ kunstner som våger å gå ut over språket og som eksperimenterer med visuelle uttrykk. Samtidig er det klare tematiske forbindelser til resten av forfatterskapet: De surrealistiske sanseinntrykkene som oppstår i eksistensielle situasjoner, som for eksempel trikketuren i Hjertedyr, gjenskapes i collagene.

Herta Müller har, ikke minst i kjølvannet av Nobelprisen, oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, og hennes bøker er oversatt til svært mange språk, deriblant norsk.

Herta Müller har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Debutprisen til Romanias forfatterforening (1982)
  • Litteraturprisen „aspekte“ (1984)
  • Rauris litteraturpris (1985)
  • Ricarda-Huch-prisen (1987)
  • Marieluise-Fleißer-prisen (1989)
  • Forfatterstipendet Villa Mas­simo (1991)
  • Kleist-prisen (1994)
  • Franz-Nabl-prisen (1997
  • Franz-Kafka-litteraturpris (1999)
  • Carl-Zuckmayer-medaljen (2002) Litteraturprisen til Konrad-Adenauer-stiftelsen (2004)
  • Berlins litteraturpris (2005)
  • Würth-prisen for europeisk litteratur (2005)
  • Walter-Hasenclever-prisen (2006)
  • Nobelprisen i litteratur (2009)
  • Hoffmann-von-Fallersleben-prisen (2010)
  • Forbundsrepublikken Tysklands store fortjenestemedalje med stjerne (2010)
  • Den bayerske Maximiliansordenen for vitenskap og kunst (2012)
  • Hannelore-Greve-prisen (2014)
  • Heinrich-Böll-prisen (2015)
  • Friedrich-Hölderin-prisen (2015)
  • Æresdoktor ved Schiller-universitetet i Jena (2017)
Müller har innehatt flere poetikkdosentur, blant annet ved universitetene i Paderborn (1989/90), Hamburg, Bochum (begge i 1995), Kassel (1998) og Tübingen (2001/02), på Det tyske litteraturinstituttet i Leipzig (2002) og Heiner- Müller-gjesteprofessoratet på Freie Universität Berlin (2005).
  • Niederungen, Bukarest 1982
  • Drückender Tango, Bukarest 1984
  • Der Mensch ist ein großer Fasan auf der Welt, Berlin 1986
  • Barfüßiger Februar, Berlin 1987
  • Reisende auf einem Bein, Berlin 1989
  • Wie Wahrnehmung sich erfindet, Paderborn 1990
  • Der Teufel sitzt im Spiegel, Berlin 1991
  • Der Fuchs war damals schon der Jäger, Reinbek bei Hamburg 1992
  • Eine warme Kartoffel ist ein warmes Bett, Hamburg 1992
  • Der Wächter nimmt seinen Kamm, Reinbek bei Hamburg 1993
  • Angekommen wie nicht da, Lichtenfels 1994
  • Herztier, Reinbek bei Hamburg 1994
  • Hunger und Seide, Reinbek bei Hamburg 1995
  • In der Falle, Göttingen 1996
  • Heute wär ich mir lieber nicht begegnet, Reinbek bei Hamburg 1997
  • Der fremde Blick oder das Leben ist ein Furz in der Laterne, Göttingen 1999
  • Im Haarknoten wohnt eine Dame, Reinbek bei Hamburg 2000
  • Heimat ist das, was gesprochen wird, Blieskastel 2001
  • Der König verneigt sich und tötet, München [o. a.] 2003
  • Die blassen Herren mit den Mokkatassen, München [o. a.] 2005
  • Este sau nu este Ion, Iași 2005
  • Atemschaukel, München 2009
  • Mennesket er en stor fasan i verden, 1990 
  • Reven var alt dengang jeger, 1993 
  • Hjertedyr, 1996 
  • Alltid den samme snøen og alltid den sammen onkelen, 2007 (23 siders foredrag ved Norsk litteraturfestival)
  • Pustegynge, 2010 
  • I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv, 2011
  • Sissel Lægreid, Helgard Mahrdt, red.: Diktning og diktatur. Herta Müllers forfatterskap (Tiden Norsk Forlag 2012)

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.