Edvard Beneš

Faktaboks

Edvard Beneš

Eduard Beneš

anglisert form Edward Benesh

uttale:
bˈeneš
født:
28. mai 1884, Kožlany, Østerrike-Ungarn (nå i Tsjekkia)
død:
3. september 1948, Sezimovo Ústí, Tsjekkoslovakia (nå i Tsjekkia)
Av /Library of Congress (Office of War Information).

Edvard Beneš

Av /KF-arkiv ※.

Tsjekkoslovakias landsfader, president Tomáš Masaryk (til venstre) sammen med sin etterfølger Eduard Beneš i 1935. Masaryk ble valgt til landets første president i november 1918, og gjenvalgt i 1920, 1927 og 1934. Beneš var i denne perioden utenriksminister. Han ble valgt til president i 1935, gikk av etter München-avtalen i 1938, men kom tilbake i 1945. Begge disse to er uløselig knyttet til arbeidet for et demokratisk Tsjekkoslovakia.

Av /NTB Scanpix ※.

Edvard Beneš var en tsjekkisk politiker. Han var Tsjekkoslovakias statsminister i perioden 1921–1922, og president i periodene 1935–1938 og 1940–1948.

Bakgrunn

Beneš var bondesønn fra Praha-området, studerte blant annet i Praha og Dijon, og ble dr. juris i 1908. Han underviste ved handelsakademiet og universitetet i Praha, og ble i 1921 professor i sosiologi. Han sluttet seg til Tomáš G. Masaryks nasjonal-liberale retning og deltok under første verdenskrig i illegalt arbeid. I 1915 fulgte han etter Masaryk i eksil. I Paris organiserte han det tsjekkiske nasjonalrådet, og ble sekretær for dette.

Sammen med Masaryk og slovaken Milan R. Štefánik la Beneš grunnlaget for den tsjekkoslovakiske staten ennå før dens territorium var befridd under krigen, blant annet ved å verve tsjekkiske og slovakiske emigranter og krigsfanger til å kjempe på trippelententens side.

Statsminister og første presidentperiode

Beneš var utenriksminister fra Tsjekkoslovakias opprettelse fra 28. oktober 1918 til han i 1935 ble valgt til president ved Masaryks avgang. Beneš var statsminister i 1921–1922. Han stod som den egentlige føreren for det demokratiske, «nasjonalt sosialistiske» partiet, selv om han som Masaryk helst ville stå over partipolitikken.

Beneš spilte en ledende rolle i Folkeforbundet og ved opprettelsen av Den lille entente. Politikken hans bygde på nært forbund med Frankrike. Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 tok Beneš sikte på en Donauføderasjon mellom Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike. Da han ble president, beholdt han den faktiske ledelsen av landets utenrikspolitikk.

Like før og etter Østerrikes Anschluss våren 1938 ledet Beneš den såkalte Borg-kretsen (etter borgen Hradčany, presidentens residens), som gikk inn for visse innrømmelser overfor sudettyskerne, men ikke landavståelser. Hovedmotstanderen til Beneš var agrarpartiet, landets største parti, hvis ledere ønsket en mer aktiv tilnærmelse til Tyskland og Italia. I mai 1938 lot Beneš hæren mobilisere, men etter Münchenavtalen 29. september 1938 ble hans stilling uholdbar. Den 5. oktober nedla han presidentembetet og gikk i eksil, først til London og senere til USA.

Andre presidentperiode

Ved utbruddet av andre verdenskrig dannet Beneš en tsjekkoslovakisk nasjonalkomité, som etter Tysklands angrep på Sovjetunionen ble anerkjent av de allierte som provisorisk regjering (i London) med Beneš som president. Denne regjeringen utstedte de såkalte Beneš-dekretene, som blant annet omhandlet skjebnen til tsjekkoslovakiske medborgere av tysk og ungarsk nasjonalitet.

Beneš mente at Tsjekkoslovakia bare kunne bevare sin selvstendighet hvis landet bidro til å bygge bro over mulige senere motsetninger mellom vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) og Sovjetunionen. I desember 1943 sluttet han en traktat om gjensidig vennskap og bistand med Sovjetunionen, blant annet fordi han forutså at Tsjekkoslovakia i hovedsak ville bli befridd fra øst. Fra mars 1945 tok eksilregjeringen opphold i Košice i Øst-Slovakia, og 16. mai holdt Beneš inntog i Praha. I oktober 1945 ble han gjenvalgt som president.

Beneš' tanke om Tsjekkoslovakias «brobyggerrolle» lot seg ikke gjennomføre på grunn av den sterke spenningen mellom Sovjetunionen og vestmaktene etter krigen, som etter hvert utviklet seg til den kalde krigen. Blant annet ble Tsjekkoslovakia nødt til å avslå Marshall-hjelp. Innenrikspolitisk forsøkte Beneš å befeste den demokratiske styreformen i landet, selv om han ikke i særlig grad grep inn i dagspolitikken. Han fikk store vansker med kommunistene, som ved valgene i 1946 ble det største partiet i nasjonalforsamlingen og sikret seg statsministerembetet og de viktigste ledende stillinger i statsadministrasjonen.

Etter krigen var Beneš' helse svekket, og i 1948 bøyde han seg for de kommunistiske kravene og supplerte regjeringen med nye ministere etter at de fleste ikkekommunistiske ministrene var gått av. Imidlertid nektet han i mai å undertegne den nye «folkedemokratiske» forfatningen. Han gikk 7. juni av som president og trakk seg tilbake til sitt landsted, der han døde samme år.

Utgivelser

Beneš skrev en rekke bøker, blant annet Nasjonenes reisning (1927), Kampen for freden (1934), Tanke og handling (1937), Demokratiet i dag og i morgen (forelesninger fra Chicago i 1940, utgitt i 1944) og Erindringer (1947, norsk oversettelse For frihetens skyld, 1948).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg