Edvard Beneš, tsjekkisk politiker. Beneš var bondesønn fra Praha-området, studerte bl.a. i Praha og Dijon, dr. juris 1908, underviste ved handelsakademiet og universitetet i Praha, 1921 professor i sosiologi. Han sluttet seg til T. G. Masaryks nasjonal-liberale retning og deltok under den første verdenskrig i illegalt arbeid. 1915 fulgte han etter Masaryk i eksil. I Paris organiserte han det tsjekkiske nasjonalråd, og ble sekretær for dette. Sammen med Masaryk og slovaken M. R. Štefánik la han grunnlaget for den tsjekkoslovakiske stat ennå før dens territorium var befridd, bl.a. ved å verve tsjekkiske og slovakiske emigranter og krigsfanger til å kjempe på ententens side.

Beneš var utenriksminister fra republikkens opprettelse 28. okt. 1918 til han 1935 ble valgt til president ved Masaryks avgang; statsminister 1921–22. Han stod som den egentlige fører for det demokratiske, «nasjonalt sosialistiske» parti, selv om han som Masaryk helst ville stå over partipolitikken. Beneš spilte en ledende rolle i Folkeforbundet og ved opprettelsen av Den lille entente. Hans politikk bygde på nært forbund med Frankrike. Etter Hitlers maktovertagelse tok han sikte på en Donauføderasjon mellom Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike. Da han ble president, beholdt han den faktiske ledelse av landets utenrikspolitikk. Like før og etter Østerrikes Anschluss våren 1938 ledet han den såkalte Borg-kretsen (etter borgen Hradčany, presidentens residens), som gikk inn for visse innrømmelser overfor sudettyskerne, men ikke landavståelser. Hovedmotstanderen var agrarpartiet, landets største, hvis ledere ønsket en mer aktiv tilnærmelse til Tyskland og Italia. I mai 1938 lot han hæren mobilisere, men etter stormaktsdiktatet fra München 29. sept. 1938 ble hans stilling uholdbar. 5. okt. nedla han presidentembetet og gikk i eksil, først til London og senere til USA.

Ved krigsutbruddet dannet han en tsjekkoslovakisk nasjonalkomité, som etter Tysklands angrep på Sovjetunionen ble anerkjent av de allierte som provisorisk regjering (i London) med Beneš som president. Han mente at Tsjekkoslovakia bare kunne bevare sin selvstendighet hvis landet bidrog til å bygge bro over mulige senere motsetninger mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Des. 1943 sluttet han en traktat om gjensidig vennskap og bistand med Sovjetunionen, bl.a. fordi han forutså at Tsjekkoslovakia i hovedsak ville bli befridd fra øst. Fra mars 1945 tok eksilregjeringen opphold i Košice i Øst-Slovakia, og 16. mai holdt Beneš inntog i Praha. Okt. 1945 ble han gjenvalgt som president.

Beneš' tanke om Tsjekkoslovakias «brobyggerrolle» lot seg ikke gjennomføre på grunn av den sterke spenning mellom Sovjetunionen og vestmaktene etter krigen. Bl.a. ble landet nødt til å avslå Marshall-hjelp. Innenrikspolitisk forsøkte Beneš å befeste den demokratiske styreform i landet, selv om han ikke i særlig grad grep inn i dagspolitikken. Han fikk store vansker med kommunistene, som ved valgene 1946 ble det største parti i nasjonalforsamlingen og sikret seg statsministerembetet og de viktigste ledende stillinger i statsadministrasjonen. Beneš' helse var etter krigen svekket, og 1948 bøyde han seg for de kommunistiske krav og supplerte regjeringen med nye ministere etter at de fleste ikkekommunistiske ministrene var gått av. Imidlertid nektet han i mai å undertegne den nye «folkedemokratiske» forfatningen. Han gikk 7. juni av som president og trakk seg tilbake til sitt landsted, der han døde samme år.

Beneš skrev en rekke bøker, bl.a. Nasjonenes reisning (1927), Kampen for freden (1934), Tanke og handling (1937), Demokratiet i dag og i morgen (forelesninger fra Chicago 1940, utg. 1944), Erindringer (1947, norsk overs. For frihetens skyld, 1948).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.