Aleksander 1 Pavlovitsj var russisk tsar fra 1801 til 1825. Han var sønn av tsar Paul 1.

Aleksander kjente til drapet på faren Paul, som han ønsket å få fjernet som regent.

Under napoleonskrigene sluttet Aleksander seg til den tredje koalisjon mot Napoleon i 1805, men ble slått ved Austerlitz og Friedland. Napoleon vant ham tilsynelatende helt over på sin side i Tilsit i 1807, og i perioden 1807–1812 stod Aleksander i forbund med Napoleon. Men særlig fastlandssperringen skilte dem, og med Finland (erobret i 1809) som sitt utbytte av forbundet brøt Aleksander med Frankrike i forståelse med Karl Johan. Aleksander bidro i perioden 1812–1815 i vesentlig grad til Napoleons fall. I 1812 viste han en uventet fasthet og utholdenhet i kampen, men i 1815 ønsket han ikke Frankrike ydmyket for sterkt.

Innad vaklet Aleksander mellom reformlyst og skrekk for anarki, hvis innrømmelsene skulle bli for vidtgående. Den hellige allianse, med dens autoritære grunnsetninger for Europas styre, var Aleksanders verk.

En virkning av den russiske hærens deltagelse i napoleonskrigene var en liberal bevegelse blant Russlands «intelligens», særlig offiserene, og ved Aleksanders død viste det seg at det fantes en vidt forgrenet offisersammensvergelse, dekabrister, delvis med republikansk program.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.