Aleksander 1 Pavlovitsj, tsar 1801–25. Han kjente til drapet på faren Paul 1, som han ønsket å få fjernet som regent. 1805 sluttet han seg til den tredje koalisjon mot Napoleon, men ble slått ved Austerlitz og Friedland. I Tilsit 1807 vant Napoleon ham tilsynelatende helt over på sin side, og 1807–12 stod Aleksander i forbund med ham. Men særlig fastlandssperringen skilte dem, og med Finland (erobret 1809) som sitt utbytte av forbundet brøt han med Frankrike i forståelse med Bernadotte og bidrog 1812–15 i vesentlig grad til Napoleons fall. I 1812 viste han en uventet fasthet og utholdenhet i kampen, men i 1815 ønsket han ikke Frankrike ydmyket for sterkt. Innad vaklet han mellom reformlyst og skrekk for anarki, hvis innrømmelsene skulle bli for vidtgående. Den hellige allianse med dens autoritære grunnsetninger for Europas styre var hans verk. En virkning av den russiske hærs deltagelse i Napoleonskrigene var en liberal bevegelse blant Russlands «intelligens», særlig offiserene, og ved Aleksanders død viste det seg at det fantes en vidt forgrent offisersammensvergelse, delvis med republikansk program (se dekabrister).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.