Musikken i Nicaragua har røtter både i urbefolkningen, samt påvirkning fra europeisk, særlig spansk musikk gjennom kolonitiden, og afrikansk musikk fra slavehandelen.

De eldste opptegnelser vi har om musikken i dette området, er skildringen den spanske historikeren Gonzalo Fernándes de Oviedo (1478–1557) gav av indianernes store dansefestivaler, med vekselsang mellom danserne og en leder, og rytmeakkompagnement på trommer og kalebass-rasler. Disse og andre indianske instrumenter er fortsatt i bruk. Folkemusikkformer knyttet til religiøse høytider er preget av sammensmelting mellom indianske og europeiske tradisjoner, med tekster på spansk og dialekter av nahuatl.

Et offentlig konsertliv er først utviklet de siste hundre år. Den ledende personlighet, komponisten Luis Delgadillo (1887–1961), skrev mer enn 400 verker, dirigerte symfoniorkesteret i Managua og var direktør for Den Nasjonale Musikkskolen, opprettet 1950. Mange av hans komposisjoner bygger på tradisjonsmusikk, for eksempel Sinfonía nicaragüense og Aires populares de Nicaragua.

Populærmusikk spiller en stor rolle i nicaraguansk kultur og samfunnsliv. Eldre artister som Otto de la Rocha (1933–) og Felipe Urrutia (1918–2014) samlet folkelige sanger og bygde sine egne på en tradisjon preget av meksikansk såvel som av nordeuropeisk musikk. Den meget populære Carlos Mejía Godoy (1943–) spilte med sine romantisk-patriotiske sanger en betydelig rolle i revolusjonstiden. Duo Guardabarranco, bestående av søskenparet Katia (1963–) og Salvador Cardenal Barquero (1960–) (se Katia Cardenal), har oppnådd internasjonal oppmerksomhet, blant annet gjennom samarbeid med Jackson Browne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.