Ernesto Cardenal, nicaraguansk forfatter og politiker. Han deltok i det mislykkede opprøret mot Somoza-diktaturet 1954. 1957 gikk han i kloster i Kentucky (USA), og ble ordinert prest 1965. Året etter var han med og stiftet et retreat-senter og kollektiv blant de innfødte på Solentiname-øyene i Nicaragua-sjøen. Da senteret ble ødelagt av Somozas nasjonalgarde 1977, drog han i eksil, men da Somoza ble styrtet i 1979 kom han tilbake til Nicaragua. Etter revolusjonen ble han Nicaraguas første kulturminister (1979–1988).

Cardenal har utgitt en rekke diktsamlinger, hvorav de mest kjente er Hora 0 (1960), Salmos (1964), Oración por Marilyn Monroe y otros poemas (1965), El estrecho dudoso (1966), Homenaje a los indios americanos (1969), Canto nacional (1972), Tocar el cielo (1981) Cántico cósmico (1989) og Vida perdida (1994). Cardenal hevder at han vil bruke poesien til å avsløre urett – som han mener først og fremst skyldes det kapitalistiske systemet – og for å forkynne at Guds rike er nær. Han omskriver ofte klassiske tekster (f.eks. Bibelen eller latinske forfattere) for å kaste lys over dagens sosiale og politiske situasjon.

Blant prosaverkene kan nevnes hans meditasjoner over det kristne liv i Vida en el amor (1970) og hans positive omtale av resultatene av Castros revolusjon i En Cuba (1972). Cardenals forfatterskap øver sterk innflytelse på yngre latinamerikanske diktere. Et utvalg er kommet i norsk oversettelse under tittelen Nulltimen (1974), likeså Evangeliet frå Latin-Amerika: Bønder frå Solentiname målar og fortel (1985). En plate med hans dikt til musikk av Leo Brouwer kom ut på norsk 1986.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.