Ernesto Cardenal, nicaraguansk forfatter og politiker. Han deltok i det mislykkede opprøret mot Somoza-diktaturet 1954. 1957 gikk han i kloster i Kentucky (USA), og ble ordinert prest 1965. Året etter var han med og stiftet et retreat-senter og kollektiv blant de innfødte på Solentiname-øyene i Nicaragua-sjøen. Da senteret ble ødelagt av Somozas nasjonalgarde 1977, drog han i eksil, men da Somoza ble styrtet i 1979 kom han tilbake til Nicaragua. Etter revolusjonen ble han Nicaraguas første kulturminister (1979–1988).

Cardenal har utgitt en rekke diktsamlinger, hvorav de mest kjente er Hora 0 (1960), Salmos (1964), Oración por Marilyn Monroe y otros poemas (1965), El estrecho dudoso (1966), Homenaje a los indios americanos (1969), Canto nacional (1972), Tocar el cielo (1981) Cántico cósmico (1989) og Vida perdida (1994). Cardenal hevder at han vil bruke poesien til å avsløre urett – som han mener først og fremst skyldes det kapitalistiske systemet – og for å forkynne at Guds rike er nær. Han omskriver ofte klassiske tekster (f.eks. Bibelen eller latinske forfattere) for å kaste lys over dagens sosiale og politiske situasjon.

Blant prosaverkene kan nevnes hans meditasjoner over det kristne liv i Vida en el amor (1970) og hans positive omtale av resultatene av Castros revolusjon i En Cuba (1972). Cardenals forfatterskap øver sterk innflytelse på yngre latinamerikanske diktere. Et utvalg er kommet i norsk oversettelse under tittelen Nulltimen (1974), likeså Evangeliet frå Latin-Amerika: Bønder frå Solentiname målar og fortel (1985). En plate med hans dikt til musikk av Leo Brouwer kom ut på norsk 1986.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.